Vaporwave

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Vaporwave er en musikksjanger som vokste ut av sjangere som seapunk, bounce house, witch house og chillwave tidlig på 2010-tallet. Sjangeren preges av stor variasjon innen musikkens melding og hensikt, blir den vanligvis sett på som en parodi av forbrukersamfunnet, 80-tallets jappekultur[1], og new age-musikk, samtidig som det er en nostalgisk fascinasjon til stede.

Stil og opphav[rediger | rediger kilde]

Vaporwave var tidlig karakterisert med en heftig bruk av samples fra perioden mellom slutten av 70-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, i hovedsak fra lounge, smooth jazz eller muzak.[2] Samples var stort sett endret og overlappet på en måte kjent fra screw-musikk.[2][3]

Sjangeren vokste i 2011 ut fra nettsamfunn som Turntable.fm.[2][4] I løpet av følgende år ble sjangeren mer populær gjennom nettsider som Bandcamp, Soundcloud, Last.fm, og 4chan.[2] Utgivelsene Chuck Person's Eccojams Vol. 1 av Chuck Person og Far Side Virtual av James Ferraro er av mange sett på som viktige innen sjangerens videre utvikling.[5][6]

Billedbruk innen sjangeren preges ofte av glitch art, klassisk skulptur, webdesign fra 90-tallet og klassisk cyberpunk.[7] Japansk skrift brukes ofte, samt andre vestlige skrivesystemer. Visuelle verk av John Foxx samt andre elektroniske artister fra 1980-tallet er sett på som viktige innflytelse for billedbruk innen vaporwave.

Tolkninger[rediger | rediger kilde]

Vaporwave har blitt tolket som en dystopisk[8] kritikk av kapitalisme[7] på samme måte som cyberpunk. Musikkskribenten Adam Harper fra Dummy Mag beskriver sjangeren som «ironic and satirical or truly accelerationist», og nevner at navnet «vaporwave» er et nikk både til vaporware, produkter som blir annonsert men aldri produsert, eller som blir kansellert, samt ideen om at libidinal energi blir utsatt for konstant sublimering under kapitalisme.[9]

Kjente artister[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Szatan, Gabriel (22. juli 2013). «Interview: CFCF on New Age, Japanese Music and the Almighty Panpipe». Red Bull Music Academy. Besøkt 10. april 2014. 
  2. ^ a b c d Galil, Leor (19. februar 2013). «Vaporwave and the observer effect». Chicago Reader. Besøkt 8. februar 2014. 
  3. ^ Lhooq, Michelle (27. desember 2013). «Is Vaporwave The Next Seapunk?». Vice. Arkivert fra originalen 26. april 2014. Besøkt 8. februar 2014. 
  4. ^ Parker, James. «Datavis + Forgotten Light Prism Projector». Tiny Mix Tapes. Besøkt 8. februar 2014. 
  5. ^ Blanning, Lisa (5. april 2013). «James Ferraro - Cold». Pitchfork. Besøkt 8. februar 2014. 
  6. ^ Bowe, Miles (13. oktober 2013). «Q&A: James Ferraro On NYC’s Hidden Darkness, Musical Sincerity, And Being Called "The God Of Vaporwave"». Stereogum. Besøkt 8. februar 2014. 
  7. ^ a b Ward, Christian (29. januar 2014). «Vaporwave: Soundtrack to Austerity». Stylus.com. Besøkt 8. februar 2014. 
  8. ^ Ham, Robert. «Exo - Gatekeeper». AllMusic. Besøkt 3. januar 2015. 
  9. ^ Harper, Adam (7. desember 2012). «Comment: Vaporwave and the pop-art of the virtual plaza». Dummy. Besøkt 8. februar 2014. 
  10. ^ «AUX Video». Arkivert fra originalen 27. mai 2016. Besøkt 1. oktober 2014. 
  11. ^ a b Adam Harper (11. oktober 2014). «System Focus: The Evolution of the Voice in the Digital Landscape». Fader. 
  12. ^ Steven J. Horowitz (29. september 2014). «Vaporwave 'Ambassador' Saint Pepsi Admits His Obsession With ‘Degrassi’ and Drake». Billboard.