Gin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For kortspillet se: Gin rummy; for folkegruppen se: Vietnamesere i Kina


Gin er et brennevin smaksatt med einerbær. Ved fremstilling av såkalt distilled gin destilleres kornbrennevin etter at det er smaksatt, mens såkalt compound gin ikke gjennomgår denne prosessen. Sistnevnte er å betrakte som en smaksatt vodka.

Den vanligste typen gin er London dry gin. I tillegg til einerbær tilsettes denne gjerne små mengder sitrusfrukt (sitron og bittert appelsinskall). Andre tilsetninger kan også forekomme (anisfrø, lakrisrot, kanel, koriander, angelikarot).

Destillert gin utviklet seg fra de nederlandske brennevinstypene jonge- og oude- jenever eller genever, den søtlige Old Tom gin og den nøytrale Plymouth gin.

En godt tillaget, moderne gin er tørr sammenliknet med annet brennevin. Den blandes gjerne med søtere ingredienser for å balansere dette (tonic og vermut).

Historie[rediger | rediger kilde]

Gin oppsto i Nederlandene på 1600-tallet. Navnet kommer av det franske ordet for einerbær, genévrier, som er den viktigste smakstilsetningen. Oppfinnelsen tilskrives ofte en lege ved navn Franciscus Sylvius. Det ble solgt på apotek (som mye annet brennevin), og brukt mot diverse plager. Det spredte seg til England etter at den nederlandske Vilhelm av Oranien kom på den britiske tronen i 1689.

Nederlandsk gin, eller genever, er svært forskjellig fra engelsk gin som vi kjenner den i dag. Den blir framstilt av bygg og av og til lagret på trefat. Dette gir en smak som kan minne noe om whisky.

Gin ble populært i England etter at den ble tillatt å framstille uten lisens, samtidig som det ble innført høy toll på alt importert brennevin. I 1690 ble det vedtatt en lov som oppmuntret til destillering av brennevin fra korn. Tusenvis av «ginsjapper» («gin-shops») dukket opp over hele England, og det oppsto samtidig et marked for korn av dårlig kvalitet som var uegnet til brygging av øl. I 1740 ble det produsert seks ganger mer gin enn øl. Av 15.000 drikkesteder i London var over halvparten ginsjapper.

Gin var billig og populært blant fattige. Ølet bevarte likevel sitt gode rykte som en sunn drikk, det var også ofte sikrere å drikke enn vann. Gin derimot fikk skylda for flere sosiale og medisinske problemer, og det høye forbruket kan ha vært en av årsakene til et stigende dødstall som medførte at Londons befolkningsvekst stoppet. I 1743 drakk innbyggerne i London i snitt over én liter gin hver per uke.

Gin Act som ble innført i 1736 la høye avgifter på handelen for å få forbruket under kontroll og førte til gateopptøyer. Avgiftene ble gradvis redusert og helt avskaffet i 1742. En ny lov av 1751 var mer vellykket: Den påla destillerier å bare selge til lisensierte forhandlere og bragte ginsjappene under offentlig kontroll.

Ulovlig produsert gin som ble solgt på svartebørsen ble ofte tilsatt terpentin og svovelsyre. Så sent som i 1913 oppgav Webster's Dictionary uten nærmere kommentar at «vanlig gin er som regel smaksatt med terpentin».

Kjente ginmerker[rediger | rediger kilde]