Dracula (1931)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dracula
orig. Dracula
Dracula
Bela Lugosi som Dracula
Generell informasjon
TypeLangfilm
SjangerVampyrfilm
Skrekkfilm
Utgivelsesår14. februar 1931
(USA)
Prod.landAmerikansk
Lengde85 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørTod Browning
–––
Karl Freund
(ukreditert)
ProdusentCarl Laemmle jr.
–––
E.M. Asher
(medprodusent)
ManusforfatterGarrett Fort
–––
Dudley Murphy
(kompletterende dialog)
Basert påHamilton Deane og John L. Balderstons skuespill Dracula
Bram Stokers roman Dracula
SjeffotografKarl Freund
KlippMaurice Pivar
(supervising film editor)
Milton Carruth
Foran kamera
MedvirkendeBela Lugosi
Dwight Frye
Edward Van Sloan
Annen informasjon
FilmformatSort-hvitt
FilmselskapUniversal
Budsjett$355.000
Premiere(r)12. februar 1931
(Roxy Theatre, New York City, USA)
Eksterne lenker

Dracula er en amerikansk vampyr- og skrekkfilm regissert av Tod Browning og med Bela Lugosi i tittelrollen som grev Dracula. Manuset ble skrevet av Garrett Fort. Det bygger på teaterstykket Dracula fra 1924 av Hamilton Deane og John L. Balderston, som igjen er løselig basert på Bram Stokers roman med samme navn fra 1897.[1]

Måten Dracula framstår på i teaterstykket og filmen skiller seg betraktelig ut fra hvordan han framstod i Stokers roman. I romanen og i den tyske stumfilmen Nosferatu (1922) er Draculas utseende motbydelig. Lugosi portretterer greven som en stilig og sjarmerende adelsmann. Skuespillet og filmen introduserte også de nå ikoniske bildene av Dracula der han går inn i sine ofres soveværelser gjennom franske dører/vinduer og innhyller dem i sin satengforede kappe. Skuespillet og filmen legger også mer vekt på at Dracula gjør seg om til flaggermus. I Stokers roman gjorde han seg skiftevis om til flaggermus eller ulv.[2]

Draculas nå klassiske replikk «Jeg drikker aldri ... vin» ble skrevet direkte til denne filmen. Den forekommer verken i Stokers roman eller i den originale teateroppsetningen. Da stykket ble satt opp på nytt på Broadway i 1977 med Frank Langella i tittelrollen ble replikken føyd til i manuset.[2]

I 2000 ble Dracula vurdert som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull» av Library of Congress og valgt ut til bevaring i National Film Registry. Filmen ble rangert på en 79.-plass på den amerikanske TV-kanalen Bravos liste over de 100 mest skremmende filmøyeblikkene.[3] Replikken «Lytt til dem. Nattens barn. For en musikk de lager» er på en 83.-plass på AFIs liste over 100 filmsitater.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bram Stokers roman hadde allerede blitt filmatisert uten tillatelse som Nosferatu i 1922 av den tyske ekspresjonistiske filmmakeren F.W. Murnau. Bram Stokers enke saksøkte for plagiering og beordret at alle visningskopier av Nosferatu skulle bli ødelagt.[2] Den entusiastiske unge Hollywood-produsenten Carl Laemmle jr. så også kassasuksess-potensial i Stokers gotiske grøsser og skaffet seg filmrettighetene til romanen på legalt vis.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Universal Pictures' førstevalg til å spille tittelrollen var tyske Conrad Veidt med landsmannen Paul Leni som regissør. Veidt avslo, fordi han mente at hans engelsk ikke var god nok til lydfilmer. Leni døde plutselig av blodforgiftning 11. september 1929.[5]

Universal Pictures' neste valg var Lon Chaney, men han døde 26. august 1930.[6] Avgjørelsen om hvem som skulle spille tittelrollen etter Chaneys død viste seg å bli problematisk. I begynnelsen var ikke Laemmle interessert i Bela Lugosi i det hele tatt, til tross for at han hadde fått gode anmeldelser for sitt rolleportrett av DraculaBroadway. Laemmle vurderte i stedet andre skuespillere, deriblant Paul Muni, Chester Morris, Ian Keith, John Wray, Joseph Schildkraut, Arthur Edmund Carewe og William Courtenay. Til Lugosis store hell var han tilfeldigvis i Los Angeles på turné med stykket da rollene skulle besettes.[2] Lugosi lobbyet intenst for å få studioet til å skifte mening og vant til slutt sjefene over på sin side, dels fordi han aksepterte futtige $500 i ukelønn for syv ukers arbeid, noe som totalt beløp seg til $3.500.[2][7]

Universal Pictures planla opprinnelig å lage Dracula som en høybudsjettsproduksjon, som ville ha ligget nær opp til Bram Stokers roman. Etter børskrakket i 1929 og begynnelsen på Den store depresjonen torde ikke selskapet å investere i en slik dyr film. I stedet valgte man å basere filmen på det atskillig mer kostnadsgunstige teaterstykket til Hamilton Deane.[6]

Ifølge utallige beretninger var produksjonen angivelig en meget uorganisert affære[8] hvor den vanligvis svært nøyaktige Tod Browning lot sjefsfotografen Karl Freund ta over en stor del av innspillingen, noe som gjorde Freund til en slags ukreditert regissør av filmen.[6]

Scenene der skipets besetningsmedlemmer kjemper i en voldsom storm ble hentet fra Universal Pictures' stumfilm The Storm Breaker fra 1925. Den ble fotografert i stumfilm-framvisningshastighet. Det forklarer hvorfor disse scenene fortoner seg som rykkete og oppspeedete når de blir vist i lydfilm-framvisningshastighet med 24 bilder i sekundet.[2]

I Royal Albert Hall-scenen brukte man de samme kulissene som ble benyttet i Operafantomet med Lon Chaney fra 1925.[6]

Jack Foley laget lydffektene.[9]

Særtrekk ved filmen[rediger | rediger kilde]

At filmen er basert på et teaterstykke blir også gjenspeilet i spesialeffektene, som begrenser seg til tåke, lyssetting og store bøyelige flaggermus. Draculas omdannelse fra flaggermus til menneske blir alltid gjort utenfor kamera. Filmen rommer også lange perioder av stillhet og nærbilder av rollefigurene for å oppnå en dramatisk effekt. Den inneholder flere mellomtitler og et nærbilde av en avisartikkel for å drive historien framover, etterlevninger fra stumfilmer. Online-filmkritikeren James Berardinelli gjør et poeng av at skuespillernes spillestil ser ut som om den tilhører stumfilmeraen.[10] Regissør Tod Browning hadde et solid rykte som stumfilmregissør og hadde laget slike filmer siden 1915, men han følte seg aldri helt hjemme med lydfilmer.[2] Han regisserte bare noen få til, den siste i 1939.

Elementer som i dag blir forbundet med Dracula er ikke med i denne filmen. Han viser ikke sine huggtenner og vi ser heller ikke bitemerkene på ofrenes halser.[6]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Det ble ikke komponert musikk spesielt for filmen. Ettersom lyd var en såpass ny innretning i filmer, mente man at publikum ikke ville akseptere å høre musikk i en scene dersom det ikke var noen forklaring på hvorfor den var der.[6] Man hører et orkester spille utenfor kamera når Dracula møter Dr. Seweard, Harker, Mina og Lucy på teateret. Det som blir spilt er slutten av ouvertyren til Richard Wagners Mestersangerne fra Nürnberg og den mørke innledningen til Franz Schuberts ufullendte «Symfoni nr. 8 i h-moll».[11]

Musikken som blir spilt til rulleteksten i filmens innledning, et utdrag fra andre akt av Pjotr Tsjaikovskijs Svanesjøen,[11] ble brukt på nytt i en annen Universal Pictures-skrekkfilm i 1932: The Mummy.[12]

Musikken fra 1998[rediger | rediger kilde]

I 1998 fikk komponisten Philip Glass i oppdrag å komponere musikk til denne filmen. Musikken ble framført av Kronos Quartet under ledelse av Michael Reisman, Glass' vanlige dirigent.

Glass sa dette om prosjektet:

SitatFilmen blir regnet som en klassiker. Jeg følte at musikken måtte framkalle følelsen av det nittende århundres verden - av den grunn bestemte jeg at et strykekvartett ville være det mest stemningsskapende og effektive. Jeg ønsket å holde meg unna de åpenbare effektene som blir forbundet med skrekkfilmer. Med Kronos Quartet var vi istand til å tilføye en dybde til filmens emosjonelle sjikt.Sitat

Filmen, med den nye musikken, ble utgitt av Universal Studios i 1999 i VHS-format. Universals DVD-utgivelser gjør det mulig for seeren å velge mellom det originale lydsporet eller Glass' musikk. Soundtrack-albumet Dracula ble utgitt av Nonesuch Records i 1999.[13] Glass og Kronos Quartet framførte musikken live under visninger av filmen i 1999 og 2000.[14][15][16]

Sensur[rediger | rediger kilde]

Filmen ble opprinnelig vist med en spilletid på 85 minutter.[17] Da den ble gjenutgitt i 1936 ble produksjonskoden («Hays-koden») strengt håndhevet. Man kjenner til at minst to scener ble sensurert bort.[2]

  • Det mest betydningsfulle var fjerningen av en epilog som kun var med i filmens første visningsperiode. Edward Van Sloan avsluttet med følgende ord i en tale til publikum: «Når dere kommer hjem i kveld og lysene er slått av og dere er redd for å se bak gardinene - og dere er redd for å se et ansikt vise seg utenfor vinduet - så ta dere sammen og husk at når alt kommer til alt finnes det slike ting som vampyrer!»[2] Epilogen ble fjernet av frykt for å fornærme religiøse grupper ved å oppmuntre til å tro på det overnaturlige. Denne scenen mangler fortsatt og antas å være tapt.[2][18]
  • Draculas «dødsstønning» utenfor kamera mot slutten av filmen og Renfields skrik idet han blir drept ble også berørt. Disse delene av lydsporet ble senere satt inn igjen av MCA-Universal for LaserDisc-utgivelsen og de påfølgende DVD-utgivelsene (med unntak av multifilm-utgaven Legacy Collection i 2004).[19]

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Da filmen hadde premiere i Roxy Theatre i New York City 12. februar 1931 (sluppet for visning to dager senere i hele USA),[7] meldte aviser om at medlemmer av publikum hadde besvimt av sjokk for skrekken de opplevde på lerretet. Denne publisiteten, finurlig orkestrert av filmstudioet, hjalp til med å sikre at folk kom for å se filmen, om enn bare for kuriositetens skyld. Dracula var et stort sjansespill å påta seg for et større Hollywood-studio. Til tross for kildematerialets gode attester som litterært verk var det usikkert om det amerikanske kinopublikummet var forberedt på en overnaturlig grøsser i full spillefilmlengde. Selv om amerikanerne hadde sett grøssere tidligere, slik som Katten og kanarifuglen fra 1927, var dette en skrekkfortelling uten komiske innslag som lindret spenningen eller med en overraskende slutt som nedtonet det overnaturlige. Nervøse sjefer trakk et kollektivt lettelsens sukk da Dracula viste seg å bli en enorm kassasuksess-sensasjon.

Under 48 timer før premieren i New York Citys Roxy Theatre skulle finne sted var det blitt solgt 50.000 billetter.[7] Det hele kulminerte i et overskudd på $700.000, den største blant alle Universals utgivelser i 1931.[20]

Handling[rediger | rediger kilde]

Renfield er en advokat som reiser til grev Draculas slott i Transylvania i et forretningsærend. Innbyggerne i den lokale landsbyen frykter at vampyrer bor på slottet og advarer Renfield mot å dra dit. Renfield nekter å bli på vertshuset og ber sin vognkusk om å frakte ham til Borgo Pass. Renfield blir deretter kjørt til slottet av Draculas kusk, som viser seg å være Dracula i forkledning. Under kjøreturen stikker Renfield hodet ut av vinduet for å spørre kusken om å slakke ned på hastigheten, men ser at han er forsvunnet. En flaggermus fører hestene.

Renfield går inn i slottet og blir ønsket velkommen av den sjarmerende, men eksentriske greven, som - uten at Renfield vet om det - er en vampyr. De diskuterer Draculas ønske om å leie Carfax Abbey i London. Han har planlagt å reise dit neste dag. Dracula hypnotiserer Renfield til å åpne et vindu. Han besvimer når en flaggermus dukker opp og Draculas tre hustruer går mot ham. Dracula vinker dem bort og angriper deretter Renfield selv.

Ombord i skonnerten Vesta har Renfield blitt Draculas sinnssyke slave. Dracula selv gjemmer seg i en kiste og lever av besetningsmedlemmenes blod. Når skipet ankommer England oppdager man at Renfield er den eneste som er i live. Han blir sendt til Dr. Sewards sanatorium som grenser til Carfax Abbey.

Dracula møter Seward på et teater i London. Seward introduserer ham for sin datter Mina, hennes forlovede John Harker og familievennen Lucy Weston. Lucy er fascinert av grev Dracula. Samme natt kommer Dracula inn i hennes rom og drikker hennes blod mens hun sover. Lucy dør neste dag etter en rekke blodoverføringer.

Renfield har blitt besatt av å spise fluer og edderkopper. Professor Van Helsing analyserer Renfields blod og oppdager hans besettelse. Renfield begynner å snakke om vampyrer. Samme ettermiddag ber han Seward om å sende ham bort, fordi han mener at hans nattlige hyl kan forstyrre Minas drømmer. Når Dracula påkaller Renfield med ulvehyl blir Renfield forstyrret av at Van Helsing viser ham hjelmslekta, som han sier blir brukt som beskyttelse mot vampyrer.

Dracula besøker Mina, sovende i sitt soverom, og biter henne. Under Draculas besøk neste kveld legger Van Helsing og Harker merke til at han ikke har speilbilde. Når Van Helsing avslører dette for Dracula, smadrer han speilet og går. Van Helsing trekker den slutningen at Dracula er den vampyren som står bak den senere tidens tragedier. Mina forlater sitt rom og løper ut til Dracula i hagen hvor han angriper henne. Mina blir funnet av tjenestejenta. Avisene melder om at en kvinne i hvitt lokker med seg barn fra parken og biter dem. Mina kjenner igjen kvinnen som Lucy, gjenoppstått som vampyr. Harker ønsker å ta med seg Mina til London av sikkerhetshensyn, men blir overtalt av Van Helsing til å etterlate henne hos ham. Van Helsing gir sykepleiersken Briggs ordre om å passe på Mina når hun sover og om ikke å fjerne en krans av hjelmslekta fra hennes hals.

Renfield flykter fra sin celle og lytter til mennene som diskuterer vampyrer. Før Renfields vokter bringer ham tilbake til cellen forteller han dem at Dracula lovet ham tusenvis av rotter med blod og liv i seg hvis han adlød hans ordre. Dracula kommer inn i Sewards dagligstue og snakker med Van Helsing. Dracula påstår at Mina nå tilhører ham og sier det er bedre at Van Helsing vender tilbake til sitt hjemland. Van Helsing sverger på å rasere Carfax Abbey og ødelegge Dracula, som prøver å hypnotisere ham. Van Helsings viljestyrke viser seg å være sterkere. Idet Dracula styrter mot Van Helsing trekker han fram et krusifiks fra jakken og tvinger ham til å retriere.

Harker besøker Mina på terrassen og hun snakker om hvor meget hun elsker «netter og frosker». En flaggermus flyr over dem og skriker til Mina. Den angriper deretter Harker, men Van Helsing og Seward redder ham. Mina forteller hva Dracula har gjort mot henne og meddeler Harker at deres kjærlighet er slutt.

Dracula hypnotiserer Briggs til å fjerne hjelmslekta fra Minas hals og å åpne vinduene. Van Helsing og Harker ser Renfield på vei mot Carfax Abbey. De ser Dracula sammen med Mina i abbediet. Når Harker roper til Mina tror Dracula at Renfield har ført dem dit og dreper ham. Dracula blir jaget av Van Helsing og Harker. De vet at Dracula er tvunget til å sove i sin kiste når det er dagslys og solen er på vei opp. Van Helsing spidder Dracula i brystet med en trestake slik at han dør og Mina vender tilbake til det normale.

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble generelt sett godt mottatt av anmelderne. Mordaunt Hall i The New York Times kalte den «den beste av de mange mysteriefilmene» og karakteriserte Brownings regi som «fantasifull» og Helen Chandlers rolleprestasjon som «utmerket».[21]

Variety lovpriste filmen for en utrolig uhyggelig atmosfære, og skrev at det var vanskelig å tenke seg noen bedre i vampyrrollen enn Bela Lugosi; til og med den svake aksenten hans passer godt inn.[22]

The Film Daily slo fast at filmen var «et fint melodrama», berømmet også Lugosis rolleprestasjon, kalte den «storartet» og bemerket at han hadde skapt «én av de mest unike og kraftfulle rollene på lerretet».[23]

Time kalte den «et spennende melodrama, ikke så godt som det burde være, men et hakk ovenfor den vanlige falluke- og liksvøp-typen av mysteriefilmer».[24]

John Mosher i The New Yorker skrev en negativ anmeldelse og bemerket at «det er ingen virkelig illusjon i filmen. Hele denne vampyrgreia er temmelig mislykket».[25]

Chicago Tribune syntes ikke filmen var like skremmende som sceneversjonen, kalte dens oppbygning «altfor innlysende» og at «dens forsøk på å skremme er altfor tydelig», men konkluderte likevel med at det var «en ganske tilfredsstillende thriller».[26]

Oppfølgere[rediger | rediger kilde]

Bela Lugosi som Dracula

I 1936, fem år etter Dracula, utgav Universal Draculas Daughter, en direkte oppfølger som begynner umiddelbart etter slutten på første film. En andre oppfølger, Son of Dracula, med Lon Chaney jr. i tittelrollen, fulgte i 1943. Greven vendte tilbake til livet i tre filmer for Universal Pictures i 1940-årene: House of Frankenstein (1944), House of Dracula (1945) og komedien Abbott og Costello i redselskabinettet (1948). John Carradine spiller greven i de to første filmene mens Lugosi spiller ham i sistnevnte.[27]

Alternative versjoner[rediger | rediger kilde]

I lydfilmens tidlige periode var det vanlig for Hollywoods studioer å produsere fremmedspråklige versjoner av deres filmer der man brukte de samme settene, kostymene osv. som i den engelskspråklige versjonen. Mens Browning filmet i løpet av dagen, brukte George Melford de samme settene om kvelden for å lage en spanskspråklig versjon med Carlos Vallarías som Conde Drácula. Man trodde lenge at denne filmen var tapt, men en kopi ble oppdaget i 1970-årene og restaurert.[28][29]

En tredje versjon, en stumfilmversjon, ble også utgitt. I 1931 var det noen kinoer som ennå ikke hadde blitt utstyrt for lyd og i denne overgangsperioden var det mange filmselskaper som utgav alternative stumfilmversjoner med mellomtitler.[2]

Plakater[rediger | rediger kilde]

Originale plakater fra utgivelsen i 1931 (se bildene i øverste rad) er meget sjeldne og ekstremt verdifulle. De blir vanligvis auksjonert ut for over $100,000. I 2009 ble en originalplakat, den gang eid av skuespilleren Nicholas Cage, solgt for $310.700.[30] Plakater fra gjenutgivelsene (se bildene i nederste rad) er også verdifulle.

Dracula one sheet movie posters.jpeg

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Rhodes, Gary D. (2015): Tod Browning's Dracula, Tomahawk Press, ISBN 0956683452

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skal, David J. (2004). Hollywood Gothic: The Tangled Web of Dracula from Novel to Stage to Screen (paperbackutgave). New York City: Faber & Faber. ISBN 0-571-21158-5. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k DVD-dokumentaren The Road to Dracula (1999) og kommentarer av David J. Skal på Dracula: The Legacy Collection (2004), Universal Home Entertainment katalognummer 24455
  3. ^ «Best Horror Movies Ever Made Your Blood Run Cold». Lists of Bests. Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 4. november 2013. Besøkt 30. april 2016. 
  4. ^ «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes». American film Institute. Besøkt 31. juli 2016. 
  5. ^ Soister, John T. (2005). Of Gods and Monsters: A Critical Guide to Universal Studios' Science Fiction ... McFarland. s. 85-87. ISBN 1476604991. 
  6. ^ a b c d e f «Dracula - Trivia». IMDb.com. Besøkt 29. juli 2016. 
  7. ^ a b c Vieira, Mark A. (1999). Sin in Soft Focus: Pre-Code Hollywood. New York City: Harry N. Abrams, Inc. s. 42. ISBN 0-8109-4475-8. 
  8. ^ I et intervju med forfatter og skrekkfilmhistoriker David J. Skal hevdet David Manners, som spilte Jonathan Harker, at han var så uimponert over den kaotiske produksjonen at han aldri mer så en film i resten av sitt liv. Skal tilføyer imidlertid i lydkommentaren på DVD-utgivelsen: «Jeg er ikke sikker på om jeg virkelig trodde på ham». Kilde: Kommentar på filmen fra DVD-settet: Dracula: The Legacy Collection, Universal Studios Home Entertainment, 2004
  9. ^ Jackson, Blair (1. september 2005) Jackson, Blair (1. september 2005). «Foley Recording». Mix. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 28. juli 2016. 
  10. ^ Berardinelli, James. «Dracula (United States, 1931)». ReelViews.net. Besøkt 29. juli 2016. 
  11. ^ a b «Dracula - Soundtracks». IMDb.com. Besøkt 29. juli 2016. 
  12. ^ «The Mummy - Soundtracks». IMDb.com. Besøkt 29. juli 2016. 
  13. ^ «Philip Glass + Kronos Quartet: Dracula». Nonsesuch Records. Besøkt 29. juli 2016. 
  14. ^ Horsley, Paul (1. november 2000). «The Glass Monster Menagerie: Composer, Kronos Quartet Turn Dracula into Performance Art». The Kansas City Star. s. F6. 
  15. ^ Dyer, Richard (1. februar 2002). «A 'Nuevo' Sound from Kronos». The Boston Globe. 
  16. ^ Economy, Jeff (27. oktober 2000). «A Triple Treat of Dracula». Chicago Tribune. s. 3. 
  17. ^ «Dracula». The Film Daily (Volume 55) Jan-Jun 1931, 15. februar-utgave. 
  18. ^ Vieira, Hollywood Horror, s. 29
  19. ^ «Rewind DVD comparisons». dvdcompare.net. Besøkt 30. juli 2016. 
  20. ^ Vieira, Mark A. (2003). New York City: Harry N. Abrams, Inc. s. 35. ISBN 0-8109-4535-5. 
  21. ^ Hall, Mordaunt (13. februar 1931). «The Screen; Bram Stoker's Human Vampire». The New York Times. Besøkt 30. juli 2016. 
  22. ^ «Dracula». Variety. Variety, Inc. 18. februar 1931. s. 14. 
  23. ^ «Dracula». Film Daily. Wid's Films and Film Folk, Inc. 15. februar 1931. s. 11. 
  24. ^ Snider, Eric D. (17. november 2009). «What's the Big Deal? Dracula (1931)». Film.com. MTV Networks. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 30. juli 2016. 
  25. ^ Mosher, John (21. februar 1931). «The Current Cinema». The New Yorker. F-R Publishing Corporation. s. 63. 
  26. ^ «Awed Stillness Greets Movie, about Dracula». Chicago Tribune. 21. mars 1931. s. 21. 
  27. ^ Fitzgerald, Michael G. (1977). Universal Pictures: A Panoramic History in Words, Pictures, and Filmographies. New York City: Arlington House Publishers. s. 60. ISBN 0-87000-366-6. 
  28. ^ Weaver, Tom; Brunas, Michael; Brunas, John (2007). Universal Horrors: The Studio's Classic Films, 1931-1946. McFarland. s. 35. ISBN 0786491507. Besøkt 31. juli 2016. «I flere tiår forble den en tapt film og framkalte knapt en minimal interesse hos selskapet som produserte den» 
  29. ^ «Dracula (1930)». dvdreview.com. Arkivert fra originalen 9. mai 2013. Besøkt 31. juli 2016. «Universals originalnegativ hadde allerede blitt rammet av nitratnedbrytning da kopien ble gjenoppdaget i 1970-årene» 
  30. ^ Pulver, Andrew (14. mars 2012). «The 10 most expensive film posters – in pictures». The Guardian. Besøkt 31. juli 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]