Det italienske kongeriket (Det tysk-romerske riket)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det tysk-romerske riket i 1000, med italienske områder i rosa

Det italienske kongedømmet (latin: Regnum Italicum)[1] var et av kongedømmene som utgjorde Det tysk-romerske riket (800-1806), sammen med kongerikene Tyskland og Burgund. Kongeriket besto av det meste av Nord- og Sentral-Italia, men utelot de territoriene tilhørende republikken Venezia. Hovedstaden var Pavia fram til 1000-tallet.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Monzas jernkrone, benyttet som Italias kongekrone.

I 773 krysset Karl den store Alpene for å invadere Langobardkongedømmet, som besto av hele den italienske halvøy utenom hertugdømmet Roma og noen østromerske besittelser i sør. I juni 773 kollapset kongeriket etter beleiringen av Pavia, og frankerne fikk kontroll over Nord-Italia.[3][4] De sørlige regionene forble underlagt langobardene. Karl den store tok tittelen langobardenes konge, og fikk seg selv kronet til den romerske keiseren (latin: Romanorum Imperator) i Roma i år 800.[5][6] I 781 gav han Italia til sin sønn Pippin (død 810). I 818 døde Pippins arverekke ut og kongeriket gikk da til hans fetter Lothar I. Medlemmer av det karolingernes dynasti fortsatte å herske over Italia fram til Karl den tykke ble avsatt i 887. Hans nevø Arnulf av Kärnten, utenomekteskapelig sønn av hans eldste bror Karloman, hadde de lederegenskaper isom Karl manglet, og sommeren 887 ga et opprør løft for Arnulf. Ute av stand til å skaffe seg støtte, abdiserte til sist Karl, trakk seg tilbake til Schwaben og død ikke lenge etter den 13. januar 888.[7] Etter avsettelsen i 887 kom det karolinske dynastiet kortvarig tilbake Italia i 894–896. I 896 invaderte Arnulf Italia, og ble kontroversielt kronet til keiser av pave Formosus, men døde i 899.[8]

Fram til 961 ble styret av Italia jevnlig utfordret av flere aristokratiske familier fra både innenfor som utenfor riket. I 961 invaderte Otto I av Tyskland Italia, allerede gift med Adelheid, enke etter Lothar II, den tidligere konge av Italia, og Otto lot seg krone i Pavia den 25. desember.[9] Han fortsatte videre til Roma der han fikk seg selv krone som keiser den 7. februar 962.[9] Foreningen av Italias og Tysklands kroner med det såkalte «romernes imperium» viste seg stabilt. Til dette forente riket ble Burgund lagt til i 1032, og ved 1100-tallet hadde begrepet «det hellige romerske riket» (eller «det tysk-romerske rike») blitt betegnelsen som beskrev dette imperiet. Kroningen av Otto I av pave Johannes XII i 962 markerte en gjeninnføring av konseptet av kristen keiser i vestlige Europa. Det var også begynnelsen av en ubrutt linje av tysk-romerske keisere som varte i mer enn åtte århundrer. Otto I kalte seg ikke for en romersk keiser, men hans sønn og etterfølger Otto II gjorde det. Det var en klar erklæring av Vest-Europa og pavedømmes uavhengighet fra den andre kristne keiseren i østromerske Konstantinopel.[10]

Lombardisk fanebærer går inn i Milano i 1167. Relieff på Porta Romana, Milano (1171)

Fra 961 og framover var den tysk-romerske keiser vanligvis også konge av Italia og Tyskland, selv om keiserne tidvis utpekte deres egne arvinger til å styre i Italia og tidvis valgte italienske biskoper og adelsmenn sin egen konge i opposisjon til den i Tyskland. Fraværet av en italiensk monark førte til en rask forvitring av en sentral regjering i høymiddelalderens Italia, men forestillingen av at Italia likevel var et kongedømme innenfor det tysk-romerske keiserriket forble eksisterende og keiserne måtte jevnlig tvinge sin vilje på de framvoksende og stadig mer uavhengige italiensk bystatene. De påfølgende krigene mellom ghibellinerne og guelferne, henholdsvis den anti-imperialsitiske og imperialistiske fraksjonene, som støttet henholdsvis paven og den tysk-romerske keiseren, var karakteristisk for italiensk politikk på 1100-1300-tallet.[11][12] Det lobardiske statsforbundet er det mest kjente eksempelet på denne situasjonen. Det var en allianse mellom bystatene Cremona, Mantova, Bergamo og Brescia som ble inngått i 1167 for å forsvare byene mot keiser Fredrik Barbarossa.[13] I samarbeid med paven klarte byene å beseire keiser Fredrik i slaget ved Legnano i 1176,[14] og oppnådde dermed sin uavhengighet. Selv om forbundet ikke var en erklært separistbevegelse, utfordret den keiserens krav til makt. I 1226 fornyet forbundet seg mot keiser Fredrik II Hohenstaufen som ble beseiret i 1237.[15] Under beleiringen av Parma i 1248 ble keiserens leir angrepet og tatt, og det påfølgende slaget ble keiserhæren beseiret. Forbundet ble oppløst i 1250 da keiser Fredrik II var død, og under hans etterfølgere hadde keiserriket langt mindre innflytelse på italiensk politikk.[16]

Ved 1400-tallet hadde makten til bystatene blitt brutt. En rekke av kriger i Lombardia fra 1423 til 1454 hadde ytterligere grad redusert antallet konkurrerende bystater i Italia. De neste førti årene var relativt fredsommelig tider i Italia, men i 1494 ble den italienske halvøya invadert av Frankrike. Den påfølgende store italienske kriger varte fram til 1559 da kontrollen over de fleste italiensk statene ble overtatt av kong Filip II av Spania.[17] Freden i i Westfalen i 1648 avsluttet formelt styret til de tysk-romerske keiserne i Italia. Men den spanske grenen av huset Habsburg — det samme dynasti hvor de tysk-romerske kom fra via en annen gren — fortsatte å styre over det meste av Italia fram til den spanske arvefølgekrigen (1701–1714). Etter riksreformene i 1495–1512 tilsvarte det italienske kongedømmet til de ikke innesluttede områdene sør for Alpene. Juridisk beholdt keiseren en interesse i den som den formelle konge og overherre, men «regjeringen» av kongedømmet besto av ikke mer enn de fullmektige som keiseren utpekte for å representere ham og de guvernører han utpekte for å styre hans egne italienske stater. Habsburgernes styre i Italia ble avsluttet med krigføringen til de franske revolusjonære i 1792-1797 da en rekke av såkalte søsterrepublikker ble opprettet. I 1806 ble det tysk-romerske rike oppløst av dets siste keiser, Frans II, etter nederlaget for Napoléon Bonaparte i slaget ved Austerlitz den 2. desember 1805. Den eneste gjenværende offisielle tittel han beholdt var som keiser av Østerrike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brett, Annabel: «Notes on the translation», s. xlix i: Marsilius of Padua: The Defender of the Peace, Cambridge University Press
  2. ^ Sarti, Roland (1. januar 2009): Italy: A Reference Guide from the Renaissance to the Present, Infobase Publishing. ISBN 9780816074747, s. 471
  3. ^ Davis, Paul K. (2001): Besieged: 100 Great Sieges from Jericho to Sarajevo. Oxford University Press, s. 50–51.
  4. ^ Balzaretti, Ross (1996): «Charlemagne in Italy», History Today. 46 (2), s. 28–34.
  5. ^ Wilson, Peter Hamish (1999): The Holy Roman Empire, 1495–1806, London: MacMillan Press, s. 2
  6. ^ Kuehnelt-Leddihn, Erik Ritter von (2007): The Menace of the Herd or Procrustes at Large, Ludwig von Mises Institute, s. 164
  7. ^ Snell, Melissa : «Emperor Charles III», ThoughCo.
  8. ^ «Arnulf I of Carinthia», Find a Grave
  9. ^ a b Davis, H.W.C. (2004): Medieval Europe, 1st World Publishing, s. 61
  10. ^ «History Of The Holy Roman Empire», History World
  11. ^ Popham, Peter (18. juni 2008): «Return of Dante: the Guelphs and the Ghibellines», The Independant
  12. ^ Morreale, Laura «Blood-Feud and Factionalism in Medieval Italy: Part I: The Guelfs And Ghibellines», The Ultimate History Project
  13. ^ Abulafia, David (1988): Frederick II: A Medieval Emperor, Oxford University Press, s. 74
  14. ^ «Battle of Legnano», Oxford Reference
  15. ^ Abulafia, David (1988): Frederick II: A Medieval Emperor, Oxford University Press, s. 74
  16. ^ Brouwer, Maria (2016): Governmental Forms and Economic Development: From Medieval to Modern Times, Springer, s. 144
  17. ^ Janin, Hunt; Carlson, Ursula (2013): Mercenaries in Medieval and Renaissance Europe, McFarland, s. 151ff