Pipin av Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Pippin av Italia)
Hopp til navigering Hopp til søk
Pipin av Italia
Pépin d'Italie.jpg
Født777[1]
ukjent
Død8. juli 810[1]
Milano[1]
Gravlagt Milano
Partner(e) Ruodhaid
Far Karl den store
Mor Hildegard
Søsken
18 oppføringer
Karl den yngre, Pipin den pukkelryggete, Ludvig den fromme, Drogon de Metz, Hugo, Lothair, Theodoric, Rotrude, Theodrada, Bertha, Gisela, Alpais, Adelaide, Hildegard, Chrotais, Hiltrude, Ruodhaid, Adaltrude
Barn
6 oppføringer
Bernard of Italy, Adelaide, Atala, Gundrada, Bertha, Tetrada
Beskjeftigelse Monark

Pipin (fransk: Pépin; tysk: Pippin; italiensk: Pipino; født april 777, død 8. juli 810), født Karloman, var sønn av Karl den store og var konge av langobardene i nordlige Italia (781–810) under sin fars autoritet, således underlagt Frankerriket.

Pipin var sønn av Karl den store, konge av Frankerriket. Han ble opprinnelig døpt Karloman i Roma, men ble senere gitt det kongelige navnet Pipin. Han ble kronet som konge av langobardene, også referert til som konge av Italia,[2] og styrte de italienske regionene under sin fars autoritet.

Pipin hadde flere døtre og en sønn, Bernard, alle utenfor ekteskap, men Bernard ble anerkjent av Karl den store og etterfulgte sin far som konge av Italia.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pipin var den andre sønnen til Karl den store og hans andre hustru Hildegard.[4] Han ble døpt Karloman i Roma, men da hans eldre bror Pipin (kalt for pukkelryggen grunnet en skavank) forrådte sin far og ble forvist, ble det kongelige navnet Pipin (navnet på hans bestefar) gitt til Karloman. Etter at Lombardia i nordlige Italia ble erobret i 781 ble Pipin kronet av pave Hadrian I med langobardenes tradisjonelle jernkrone (tradisjonen hevdet at et jernbånd på innsiden var hamret ut av en nagl fra Kristi kors), på italiensk hetende La Corona Ferrea,[5] og styrte de italienske besittelsene under sin fars autoritet.[6]

Konge[rediger | rediger kilde]

Langobardenes jernkrone.

Pipin var aktiv som hersker av Lombardia og medvirket på å utvide Frankerriket. I 791 marsjerte han med en hær inn i dalføret til elven Drava og herjet Pannonia mens hans far marsjerte langs Donau og inn i avarenes område. Karl den store forlot denne krigføringen året etter for å ta seg av et saksisk opprør i hva som i dag er nordlige Tyskland. Pipin og hertug Erik av Friuli fortsatte imidlertid for å angripe avarernes ringformede bygdeborger. Deres store festning, avarernes «hovedstad», ble erobret to ganger. Krigsbyttet ble sendt til Karl den store i Aachen som brukte det for å belønne sine tilhengere med rike gaver.[7]

Et seiersdikt, De Pippini regis Victoria Avarica, ble komponert etter at Pipin hadde tvunget den avariske khagan til å underkaste seg i 796.[8] Dette diktet ble komponert av en anonym dikter, antagelig en geistlig, ved Verona, Pipins hovedstad etter 799 og som var et senter for den karolingiske renessanselitteraturen i Italia. Et annet dikt, Versus de Verona, også kjent som Carmen Pipinianum, skrevet en gang rundt 795 og 806 i Verona, hyllet også Pipin.[9][10] Codex Gothanus, et manuskript fra rundt 830, har en historie av langobardene som hyller Pipins krig mot Benevento og hans frigjøring av Korsika fra muslimenes undertrykkelse.[11]

Pipin hadde også en langvarig og ikke vellykket beleiring av Venezia i 810. Byen og dens viktige havn var lojal mot Konstantinopel og Østromerriket. Beleiringen varte i seks måneder og Pipins hær ble herjet av sykdom grunnet de lokal våtområdene og ble til sist tvunget til å trekke seg tilbake. Noen få måneder senere døde Pipin, den 8. juli 810.[12]

I henhold til Einhard, Karl den stores biograf, ga kong Karl «et påfallende bevis på sin faderlige hengivenhet på den tiden av Pipins død: han utnevnte [sin] sønnesønn til å etterfølge Pipin, og fikk sønnedøtre oppfostret blant sine egne døtre. Da hans sønner og hans døtre døde var han ikke så kjølig som kunne være forventet av hans bemerkelsesverdige sterke sinn, for hans hengivenhet var ikke mindre sterk, og det bevegde ham til tårer.» [13]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Pipin hadde en eller flere elskerinner, men deres navn er ikke kjent med sikkerhet, og deres opphav er ikke gitt i noen pålitelig kilde, skjønt det har blitt forsøkt sluttet at det var en kvinne ved navn Bertha og kan ha vært en datter av Vilhelm av Gellone, greve av Toulouse. Det vil ha vært et godt parti d Vilhelm var en av hans fars mest trofaste hærførere.

Pipin etterlot seg en sønn, Bernard, og fem døtre, Adelaide, Atula, Guntrada, Berthaid og Theoderada, som alle er nevnt av Einhard. Alle døtrene, bortsett fra den eldste, ble født mellom 800 og Pipins død. Alle unntatt Adelaide og Tetrada døde før deres bestefar i 814. Adelaide ble gift med Lambert I av Nantes (død 836), og Tetrada ble gift med Adelaides stesønn Lambert II av Nantes (død 852).

Pipin var forventet å arve en tredjedel av sin fars store rike, men døde før sin far. Langobardenes jernkrone ble gitt videre, på Karl den stores anmodning, til Pipins illegitime sønn Bernard, mens Frankerriket i sin helhet, unntatt Italia, ble arvet av Pipins yngre bror Ludvig den fromme, den eneste av Karl den stores sønner som overlevde ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Christian Settipani, "La Préhistoire des Capétiens", 1993, 211
  2. ^ Hvor overdreven tittelen «konge av Italia» kan synes, det var den som ble benyttet, jf. Historia Langobardorum codicis Gothani, i Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Langobardicarum et Italicarum saec. VI-IX, s. 11. Sitat: «[Karl den store] overførte hele kongedømmet Italia til sin store og herlige sønn, herre Pipin, den store konge...»
  3. ^ Noble, Thomas F.X. (2009): Charlemagne and Louis the Pious, Penn State Press, ISBN 9780271035734, s. 10
  4. ^ Nelson, Janet L. (1991): «Kingship and Royal Government», McKitterick, Rosamond, red.: The New Cambridge Medieval History, 2, Cambridge University Press, s. 400.
  5. ^ «La Corona Ferrea», Monza Comunica
  6. ^ Pepin Carolingian of Italy, Find a Grave
  7. ^ Einhard: The Life of Charlemagne, # 13, Medieval Sourcebook
  8. ^ Peter Godman (1985): Latin Poetry of the Carolingian Renaissance, Norman: University of Oklahoma Press, s. 186–191.
  9. ^ Godman, Peter (1985): Latin Poetry of the Carolingian Renaissance, Norman: University of Oklahoma Press, s. 29–31 (analyse), s. 180–187 (diktet med oversettelse)
  10. ^ Versus de Verona (Rhythmus Pipinianus), diktet i latinsk original, WikiSource
  11. ^ Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Langobardicarum et Italicarum saec. VI-IX, s. 11.
  12. ^ Annales regni Francorum
  13. ^ Einhard: «The Life of Charlemagne», Medieval Sourcebook