Hopp til innhold

De grønne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Grønn ideologi
Solsikken er et utbredt symbol for grønn politikk.[1]
Joschka Fischer fra De grønne var utenriksminister og visekansler i Tyskland i den rødgrønne regjeringen fra 1998 til 2005
Daniel Cohn-Bendit var gruppeleder for De grønne i Europaparlamentet mellom 2002 og 2014.
Eva Joly, medlem av Europaparlamentet for de grønne.
Åsa Romson fra Miljöpartiet de gröna var visestatsminister og statsråd for klima og miljø i Sverige fra oktober 2014 til mai 2016.

De grønne er navnet på en rekke politiske partier i verden, særlig i Europa, som står for en politikk med i utgangspunkt i en økologisk tilnærming med vekt på natur- og miljøvern, og som i andre spørsmål i hovedsak har et progressivt sosialliberalt ståsted. Partiene omtales som grønne partier og politikken som grønn politikk, og de utgjør en verdensomspennende politisk bevegelse.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Det første økologiske partiet i verden, United Tasmania Group, ble stiftet i Hobart på Tasmania 23. mars 1972.[2] I England ble The People Party dannet i 1973. Partiet skiftet navn til The Ecology Party i 1975 og videre til Green Party i 1985[3]. Navneskiftet skyldtes suksessen til det tyske partiet Die Grünen, som ble etablert på slutten av 1970-tallet i daværende Vest-Tyskland med utspring i datidens miljøbevegelse og med tilsig fra flere forskjellige politiske miljøer, både den nye venstresiden, fredsbevegelsen og miljøbevisste liberale og konservative. De grønne i Tyskland har vært representert i Forbundsdagen sammenhengende siden 1983, deltok første gang i en delstatsregjering i 1985, deltok i den føderale regjeringen sammen med Sosialdemokratene, kalt den rødgrønne regjeringen, fra 1998 til 2005, og har sittet i en lang rekke delstatsregjeringer. Partiet regner seg som et liberalt parti[4] som tilhører sentrum i tysk politikk.[5]

I løpet av 1980-tallet ble det etablert grønne partier i en rekke land og mange ble kalt De grønne eller varianter av dette, inspirert særlig av De grønne i Tyskland. I Skandinavia ble det første grønne partiet, Miljöpartiet de gröna, grunnlagt i Sverige. Det skjedde i kjølvannet av folkeavstemningen om atomkraft i Sverige i 1980, hovedsakelig med utspring i en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet. Initiativtageren var Per Gahrton, tidligere riksdagsmann for Folkpartiet og leder for Folkpartiets ungdomsorganisasjon. Partiet kom inn i Riksdagen første gang i 1988 og dannet i 2014 regjering i Sverige sammen med Sosialdemokratene. I Norge ble Miljøpartiet De Grønne dannet i 1988 ved sammenslutning av flere lokale miljøgrupper, etter modell av særlig de tyske og svenske partiene. Partiet ble første gang representert på Stortinget i 2013.

Europeiske grønne partier er siden 2004 organisert i Det europeiske grønne partiet og har en egen gruppering i Europaparlamentet, De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse. Internasjonalt er grønne partier siden 2001 organisert i Global Greens.

Ideologi

[rediger | rediger kilde]

De grønne partiene står for naturvern og en økologisk politikk[klargjør], og står i andre spørsmål ofte for en sosialliberal politikk. De er tilhengere av et multikulturelt samfunn, står for en liberal innvandringspolitikk, støtter demokrati[klargjør] (og mer spesifikt deltagerdemokrati), er opptatt av borgerrettigheter, sosial rettferdighet og personvernet. Et viktig prinsipp er tenke globalt, handle lokalt.

Norske MDG har uttalt at de oppfatter skillet mellom «grønt og grått» som viktigere enn det mellom «rødt og blått»,[6] og internasjonalt samarbeider grønne partier med både venstre-, sentrums- og høyreorienterte partier. For eksempel sitter Miljöpartiet de gröna i Sverige i en koalisjon med Socialdemokraterna, mens østerrikske Die Grünen deltar i en koalisjon med det kristeligdemokratiske Österreichische Volkspartei.[7] I Tyskland har natur- og miljøvernbevegelsen tradisjonelt vært påvirket av høyreekstremt og nasjonalsosialistisk tankegods,[8] og har blant annet funnet innpass i nynazistiske kretser,[9] men fra starten av har også partiet Die Grünen hatt røtter i denne politiske tendensen.[10][11]

De grønne partiene har tradisjonelt i hovedsak vært tilhengere av europeisk integrasjon, særlig i de landene der de har oppnådd størst politisk suksess. Partiene i beneluxlandene, samt de tyske, franske og italienske grønne, har alltid vært sterke tilhengere av EU, mens partiene i Skandinavia og De britiske øyer har vært mer delt. Før landsmøtet til norske MDG i 2021 tok Hanna Elise Marcussen og andre politikere i partiet standpunkt for norsk medlemskap,[12] men ble stemt ned på landsmøtet.[13] Flere grønne politikere[hvem?] har markert seg som sterke tilhengere av føderalisme, altså en fordypet europeisk integrasjon, blant annet de grønnes mangeårige parlamentariske leder i Europaparlamentet Daniel Cohn-Bendit. Partiene i land som har blitt medlem av EU aksepterer nå[når?] at unionen er et faktum og arbeider for demokratisering av EUs institusjoner. Gjennom representasjon i Europaparlamentet foreslås alternativer til EUs politikk og grønne partier har markert motstand mot flere EU-direktiver, blant annet datalagringsdirektivet og avfallsdirektivet. I de senere år har Det europeiske grønne partiets representasjon i Europaparlamentet gitt dem mulighet til å påvirke nasjonal lovgivning gjennom utforming av direktiver innenfor blant annet dyrehelse, luftforurensning og kjemikalier.

Organisering

[rediger | rediger kilde]

De grønne partiene er organisert i flere regionale sammenslutninger, i Det europeiske grønne partiet og i paraplyorganisasjonen Global Greens.

Flere av de grønne partiene har tradisjonelt hatt en pasifistisk grunnholdning, men dette gjelder ikke i samme grad i dag. I 1999 støttet grønne i Tyskland Kosovokrigen mot Serbia, etter en større diskusjon i partiet, der noen forlot partiet. Partiet deltok for første gang i en delstatsregjering i 1985, sammen med Sosialdemokratene, i delstaten Hessen. I 1998 dannet partiet regjering sammen med Sosialdemokratene på føderalt nivå. Regjeringen satt til 2005, med De Grønnes Joschka Fischer som utenriksminister og visekansler. Partiet har senere deltatt i flere delstatsregjeringer i Tyskland sammen med både sosialdemokratiske og kristeligdemokratiske partier. Siden 2013 styres Hessen av en koalisjonsregjering bestående av De grønne og CDU.[14]

Oppslutning

[rediger | rediger kilde]
Kart over Europa med prosentoppslutningen om grønne partier i siste parlamentsvalg før 2015.[15]

I 1995 ble det finske partiet Gröna förbundet det første grønne partiet som deltok i en nasjonal regjering. Samarbeidet med de finske sosialdemokratene tok slutt i 2002 i protest mot et vedtak om bygging av nye atomkraftverk.

I 2007 gikk det irske grønne partiet Comhaontas Glas inn i regjeringssamarbeid med Fianna Fail og Progressive Democrats i en sentrum-høyre-koalisjon. Regjeringssamarbeidet varte fram til finanskrisen i 2010. Ved valget i 2011 mistet partiet alle sine seks representanter.

Ved tyske delstatsvalg i 2011 gikk Die Grünen betydelig fram og fikk 24,2 % av stemmene og ble det nest største partiet i delstaten Baden-Württemberg. Valgseieren knyttes bl.a. til motstand mot kjernekraft etter ulykken ved Fukushima-anlegget i Japan i mars samme år.

Liste over grønne partier

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Roussopoulos, Dimitrios I. (1993). Political ecology : beyond environmentalism. Montréal : Black Rose Books. ISBN 978-1-895431-81-0. 
  2. ^ Christine Milne. «Green Politics». 
  3. ^ Wall, Derek (1994). Weaving a Bower Against Endless Night: An Illustrated History of the Green Party. Green Party. ISBN 1873557086. 
  4. ^ http://www.taz.de/!140441/
  5. ^ http://www.tagesspiegel.de/meinung/andere-meinung/parteien-mythos-mitte-oder-der-politische-tanz-um-das-nichts/6167560.html
  6. ^ Sandvik, Siv (19. august 2013). «Ingen vil leke med De grønne». NRK. Besøkt 1. april 2021. 
  7. ^ NTB (1. januar 2020). «Grønne og konservative danner regjering i Østerrike». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 1. april 2021. 
  8. ^ «Greenpeace Magazin 4.09: Neonazis» (på tysk). Greenpeace. Arkivert fra originalen 19. oktober 2014. Besøkt 13. oktober 2014. 
  9. ^ «Neonazis unterwandern Naturschutz» (på tysk). Die Welt. 8. desember 2012. Besøkt 13. oktober 2014. 
  10. ^ Vera Gasero (Mars 2012). «Grün schimmern, braun stinken» (på tysk). taz.de. Besøkt 13. oktober 2014. 
  11. ^ Matthias Meisner (2. februar 2012). «Wie Neonazis die Ökoszene ausnutzen» (på tysk). Tagesspiegel. Besøkt 13. oktober 2014. 
  12. ^ «MDG-politikere vil ha Norge inn i EU: – Har satt klima helt fremst». www.vg.no. Besøkt 1. april 2021. 
  13. ^ NTB (27. mars 2021). «MDG vil ikke jobbe for EU-medlemskap, men styrke samarbeidet i klimaarbeidet». Nettavisen (på norsk). Besøkt 1. april 2021. 
  14. ^ «Koalitionsvertrag zwischen Der CDU Hessen und Bündnis 90/Die Grünen Hessen für die 19. Wahlperiode des Hessischen Landtags 2014-2019» (PDF). Bündnis 90/Die Grünen Hessen. Besøkt 21. oktober 2014. 
  15. ^ [1]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_grønne&oldid=24199809»