Christian Carlstrøm
| Christian Carlstrøm | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 1754[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Christian Carlstrøm (svensk Carlström) var en svensk gartner som bodde i Ringsaker i Norge fra 1786 til 1805, da han ble dømt til livsvarig straffarbeid. Han er kjent for sine etterlatte slekts- og lokalhistoriske opttegnelser, og for en avkrift av Hamarkrøniken som har bevart en håndskriftsvariant av krøniken ved prosten Jens Bugge (1601). Dessuten er Carlstrøm kjent for ettertiden som forbilde for figuren Palmstrøm i forfatteren Tryggve Andersens I cancelliraadens dage (1897).
Liv[rediger | rediger kilde]
Carlstrøm var svensk, men om hans liv før han kom til Norge er ingenting sikkert kjent. Tryggve Andersen mente han var rømt fra Sverige på grunn av et tyveri.[2] Etter å være kommet til Hedmarken var han først «urtegårdsmann» eller gartner i tre år hos major Joachim Wessel på Nerkvern i Furnes. Han flyttet til Ringsaker i 1786[3] og bosatte seg på gården Skåi (Skåden), hvor han livnærte han seg blant annet ved å anlegge hager og pode trær for «kondisjonerte» familier i omegnen. Samtidig skal han ha hatt forbindelse med alle slags omstreifere, særlig svenske, og ble kjent som en slags trollmann som eide Svarteboka.[4] Ifølge lokalhistorikeren Simen Skappel er det bevart en svartebok som inneholder Carlstrøms navnetrekk.[5]
Etter Tryggve Andersens beskrivelse skal Carlstrøm ha vært en «fanatisk prestehader og rationalist», og stilt seg til rådighet i forbindelse med den kjente bondeføreren Halvor Hoels intriger mot embetsmennene, før det senere kom til brudd mellom de to. Bakgrunnen for Carlstrøms fall var «en rekke forbryterske handlinger som mordbrann, tjuverier og tilmed kirkeran i Hedmarksbygdene», som begynte med en brann på en seter i 1797.[6] Disse handlingene forble lenge uoppklarte, men etter hvert ble de knyttet til Carlstrøms navn. I 1805 ble han fengslet og stilt for retten. Den direkte årsaken var et innbrudd i Vardal kirke, hvor et vitne hevdet Carlstrøm hadde vært en av tyvene og hadde gitt ham deler av byttet, en alterduk. Carlstrøm rømte fra varetektsfengsel, men ble snart innhentet og 30. september 1805 dømt i underretten for mened og fire simple tyverier til to års tukthus og utvisning fra landet. Rettssaken omfattet over 60 vitneprov. I Christiania stiftsoverrett ble straffen 25. november 1805 skjerpet til livsvarig straffarbeid, etter at tiltalen var utvidet til også å omfatte mordbrann, kirkeran og gudsbespottelse.[7]
Under avhørene kom Carlstrøm med beskyldninger om delaktighet i mordbrann og kirkeran mot sin tidligere beskytter Halvor Hoel, som førte til at Hoel ble satt under tiltale og dømt til bøter på 50 riksdaler. Carlstrøms beskyldninger var senere medvirkende til at Hoel ble utestengt fra Stortinget i 1815. Han vitnet også mot en gammel venn, organisten Peder Schyberg, som han påsto hadde tent på den nevnte seteren for å skjule et innbrudd. Schyberg kom dermed også under tiltale og rømte fra Ringsaker. I sitt fravær ble han dømt i underretten, men ble senere frikjent i stiftsoverretten.[8]
Etter dommen mot Carlstrøm ble det holdt auksjon over bøkene hans på lensmannsgården Stolvstad 12–13. mars 1806. Auksjonslisten viser at han har eid mange skrifter om hagedyrkning, legevitenskap, jordbruk, husdyrhold og naturvitenskap. Mange av bøkene ble kjøpt av embetsmennene i distriktet, særlig den gamle lagmannen Johan Friedrich Schwabe. Frik Hougen mener at Carlstrøm selv kan ha sørget for å fjerne «farlige» eller fritenkerske bøker da han kom i øvrighetens søkelys.[9]
6. oktober 1807 ble den rømte slaven Christian Carlstrøm etterlyst i Christiania Intelligentssedler av kaptein-vaktmester Juell ved Akershus festning. En dusør på 6 riksdaler ble utlovet. Som kjennetegn ble angitt at han var «meget tyk af Vext» og «noget guul i Ansigtet» etter å ha vært angrepet av koldfeber. Han «taler ligesaa godt Norsk som Svensk» og «giver sig meget af med at skrive Breve og giøre Vers».[10] Carlstrøms videre skjebne er ikke sikkert kjent.
Verk[rediger | rediger kilde]
Hedemarkens geistlige antikviteter[rediger | rediger kilde]
Ifølge Tryggve Andersen var Carlstrøm «en halvstuderet røver», men han har tydelig kunnet skrive dansk og har hatt en stor slekts- og lokalhistorisk interesse for sin nye hjembygd. Han skriver et sted: «Mig har det alle tider været højst fornøjeligt, at kunde skue tilbage paa de Gamle Daad og alle de Levninger som den alt fortærende tiid endnu har efterladt sig som beviser derpaa».[11]
Ved sine besøk på embetsmannsgårdene som gartner fikk han tilgang til mange gamle dokumenter som han benyttet i sine lokalhistoriske opptegnelser under tittelen «Hedemarkens geistlige antikviteter». Denne prestehistorien begynner med de gamle bispene i Hamar og fortsetter deretter med biografiske opplysninger og anekdoter om prestene i Ringsaker og nabobygdene ned gjennom tiden. Randi Krohn skriver at «det er fantastisk alt han har snust opp de 20 årene han var løs og ledig».[12] Ragnar Pedersen mener at Carlstrøm har sett dokumenter som ikke lenger eksisterer, slik at skriftet hans inneholder opplysninger som ikke er bevart på annen måte. Han mener også at Carlstrøm kan ha fått noen av opplysningene om det gamle Hamar av major Wessel da han var gartner hos ham. Wessel var bror av eieren av Storhamar gård.[13] Frik Hougen mener dessuten at Carlstrøm kan hatt vennskap og felles interesser med kapellanen i Ringsaker Andreas Mørch, som var en ivrig historiker og samler.[14]
Carlstrøms skrift må ha vært høyt verdsatt i Ringsaker, siden det fantes i avskrifter omkring på gårdene. Et eksemplar ble oppbevart på universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket)[15]. Ludvig Daae benyttet stoff herfra i sine Norske Bygdesagn (1870). En av avskriftene ble offentliggjort som serie i Oplandenes Avis i 1874. Lokalhistorikeren Reinert Svendsen har dessuten benyttet skriftet i en liten avhandling om Ringsaker kirke fra 1889. Randi Krohn benyttet tittelen i sin bok Hedemarkens geistlige antikviteter fra 1989, hvor hun også nevner Carlstrøm.
Foruten de «geistlige antikvitetene» har Carlstrøm etterlatt seg to andre manuskripter, de såkalte Bolstad-manuskriptene. Det ene er en slektsbeskrivelse av Jens Gulbrandsen Lillebolstad, som Carlstrøm skrev en fortsettelse til (1796).
Carlstrøms håndskrift av Hamarkrøniken[rediger | rediger kilde]
Carlstrøm har også etterlatt seg en håndskrift av Hamarkrøniken (1797). Denne avskriften nedstammer fra en tapt håndskrift av prosten Jens Bugge (1601), og var ikke kjent da Gustav Storm utga Hamarkrøniken på 1880-tallet. Carlstrøms avskrift skiller seg fra andre håndskrifter av krøniken ved avvik i rekkefølge og innhold, samt at det inneholder kommentarer til teksten som stammer fra Bugge selv. To litt yngre håndskrifter som også nedstammer fra Bugges håndskrift, utført av skoleholder Svend Christensen og presten Andreas Mørch, kan være avskrifter av Carlstrøms.
Av Carlstrøms manuskript framgår det at det var ment å utgis i trykken. Han skriver i en innledning til teksten at han selv eide to gamle manuskripter av Hamarkrøniken som stemte med Christopher Hammers trykte utgave av 1774, og at han hadde fått låne et tredje manuskript som var skrevet av Jens Bugge i 1601. Ved hjelp av dette ville han forbedre Hammers utgave, men denne planen ble aldri satt ut i livet.[16] Utdrag fra Carlstrøms håndskrift av Hamarkrøniken ble utgitt av Egil Pettersen i 1986. I innledningen skriver Carlstrøm at han ikke er sikker på at hans utgave av Hamarkrøniken vil vinne bifall hos de lærde, «da Jeg selv er ulærd», men han håper krøniken vil bli lest av almuen i stedet for den vanlige «Lystlæsning eller Tidsfordriv», som bidrar til å «fordærve baade Hierte og Sæder hos de eenfoldige i hvis hænder de falder».[17]
Mens Carlstrøm satt fengslet i påvente av dommen skrev han en søknad til amtmann Claus Bendeke hvor han ba om å få utlevert sine briller, manuskripter og bøker «under Lænsmandens Tilsyn» «for at fordrive den Kiædsommelighed og dermed adsprede Tanken». Han skriver videre at han ønsker å få skriftene igjen for å få dem befordret i trykken, for at det han har opptegnet «ei skulle komme i forglemmelse».[18] Denne søknaden ble avslått, og etter dette har nok ikke Carlstrøm mer fått se manuskriptene sine. Det kan derfor tenkes at det eksisterte håndskrifter som er gått sporløst tapt.
Et par av håndskriftene etter Carlstrøm som finnes i Nasjonalbiblioteket er kommet dit som en del av Jonas Skougaards testamentariske gave.[19]
Palmstrøm[rediger | rediger kilde]
I ettertid er Carlstrøm også kjent fordi Tryggve Andersen har benyttet ham som inspirasjon til figuren Palmstrøm i sine fortellinger fra embetsmannsmiljøet i Ringsaker omkring 1800, I cancelliraadens dage (1897). Andersen hadde studert rettsdokumentene i saken mot Carlstrøm, og har ifølge Frik Hougen trolig hatt tilgang til dokumenter i fogdearkivet som ikke lenger eksisterer.[20] Som Hougen har påvist, kan mange detaljer fra Carlstrøms liv gjenfinnes i boken, ofte i bare litt forandret form. Palmstrøm har vært kalt bokens «skurk»[21], mens sorenskriver Weydahl som er bokens hovedperson baserer seg på sorenskriver Stangebye, som felte dommen over Carlstrøm.
Selv om Andersen benyttet Carlstrøm som inspirasjon, er hans egen dom om Carlstrøm som person heller negativ: «Carlström har været en naragtig og rå, opfanatisert ignorant af en almuesmand, der var i besiddelse af stor sluhed og gode naturlige evner.»[22]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Folketellingen i Norge i 1801, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hougen (1953), s. 129.
- ^ Haugen (1953), s. 131.
- ^ Hougen (1953), s. 128.
- ^ Hedmarks historie. Hedmark historielag. 1957. s. 394. Svarteboken finnes i avskrift i Norsk Folkeminnesamling, NFS Reidar Th. Christiansen VII a (digitalisert på Universitetet i Oslos nettsider Arkivert 18. oktober 2017 hos Wayback Machine.). Originalen skal ha tilhørt en byggmester Furulund, Hamar.
- ^ Hougen (1953), s. 133.
- ^ Hougen (1953), s. 145.
- ^ Hougen (1953), s. 133–135.
- ^ Hougen (1953), s. 220.
- ^ «Christiania Intelligentssedler». Christiania. 6. oktober 1807.
- ^ Pettersen (1986), s. 67.
- ^ Krohn (1989), s. 10.
- ^ Pedersen (1999), s. 34.
- ^ Hougen (1953), s. 141.
- ^ Ms.4° 385.
- ^ Pettersen (1986), s. 45.
- ^ Pettersen (1986), s. 67.
- ^ Vi øser av Tryggve Andersens kilder. Ringsaker Blad. 22. september 1962.
- ^ Larsen, Asbjørn Lunge (1973). Jonas Skougaard. Oslo: Thronsen. s. 198.
- ^ Hougen (1953), s. 145.
- ^ Krohn (1989), s. 39.
- ^ Hougen (1953), s. 129.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Carlstrøms egne verker[rediger | rediger kilde]
- Beskrivelse over den gamle og fordum vidt berømte Bye Hammer paa Hedemarchen (ca. 1800), manuskript ved Gunnerusbiblioteket
- Carlstrøm, Christian. Ms.4° 385 Christian Carlström: «Provstiet Hedemarkens Geistlige Antiqviteter, fra Gamle til Nyere Tider, eller en kort Historie: Om Hedemarkens Kirker, Klostere og Præste. Aar 1804»., manuskript ved Nasjonalbiblioteket
Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]
- Gullberg, Jenny: «Gartneren og kronikøren Christian Carlstrøm», i Ringsaker årbok 1981
- Hougen, Frik (1953). Tryggve Andersens Opplandsfortellinger i historie og tradisjon fra kansellirådens dager. Oslo: Gyldendal.
- Krohn, Randi (1989). Hedemarkens geistlige antikviteter. Lokalhistorisk forl.
- Pedersen, Ragnar, red. (1999). Historien om historien. Hamar: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden. ISBN 8291326126.
- Pettersen, Egil, red. (1986). Hamarkrøniken. Alvheim & Eide. ISBN 8290359314.