Stiftsoverrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Stiftsoverretten var en domstol som var i funksjon i Norge fra 1797 til 1890.

I Norge hadde overhoffretten i Christiania eksistert som høyeste lokale domstol (under høyesterett i København) siden 1667. Ved en kongelig forordning av 11. august 1797 ble denne retten opphevet, og det ble i stedet opprettet fire regionale overretter, en stiftsoverrett i hver av de fire stiftenes hovedstad:

Forordningen var skrevet av den norske juristen Christian Colbjørnsen, som var generalprokurør i Danmark-Norge. Formålet var å effektivisere rettspleien. Reformen ble av noen sett som en svekkelse av norsk rettsenhet, men da Norge gikk ut av unionen med Danmark og inn i unionen med Sverige ble det i 1815 etablert en egen norsk høyesterett.

Stiftsoverretten kunne dømme i alle saker unntatt krigsrettssaker, geistlige saker og saker som lå under politiretten. Dommerkollegiet besto av en justitiarius og to assessorer. Kristiania overrett fikk etter hvert flere dommere. Voteringen var skriftlig, og dommen ble utarbeidet av justitiarius på bakgrunn av voteringen.

I 1867 ble Kristiania byrett skilt ut av Kristiania stiftsoverrett som apellrett for byen Kristiania, mens Kristiania stiftsoverrett fortsatte som domstol for amtene.

På grunn av langsomheten i rettens arbeid ble det mot slutten av 1800-tallet tatt til orde for reform av saksbehandlingen. I forbindelse med straffeprosessreformen ble Norge ved lov av 31. mai 1890 inndelt i tre overrettskretser (Kristiania, Bergen og Trondheim). De nye domstolene ble kalt overretter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fra stiftsoverret til lagmannsrett. Oslo: Borgarting lagmannsrett, 1997
  • Tor Weidling: Eneveldets menn i Norge. Oslo, 2000