Carsten Tank-Nielsen
| Carsten Tank-Nielsen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 16. sep. 1877[1] Horten | ||
| Død | 2. aug. 1957[1] (79 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Marineoffiser, ubåtmannskap | ||
| Utdannet ved | Sjøkrigsskolen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Utmerkelser | Finlands hvite roses orden Ridder av St. Olavs Orden | ||
| Våpenart | Sjøforsvaret | ||
| Militær grad | Kontreadmiral (1938),[2] sekondløytnant (1898), premierløytnant (1900), kommandørkaptein (1929), Kommandør (1934) | ||
| Tjenestegjort ombord på | «Kobben» | ||
Carsten Tank-Nielsen (født 16. september 1877 i Horten, død 2. august 1957 i Oslo) var en norsk marineoffiser.
Pionérvirksomhet
[rediger | rediger kilde]Tank-Nielsen ble født Nielsen, men byttet navn i 1901. Han ble løytnant i Marinen i 1898. Han gjennomgikk østerriksk-ungarsk torpedoskole i 1901–1902, og ble i 1903 torpedosjef. I 1906 ble han sjef for torpedobåtdivisjonen. I 1907 og 1908 studerte han motorteknikk og elektroteknikk i Hannover.
Fra 1909 til 1913 var han sjef på Norges første ubåt, «Kobben». I denne perioden tok han initiativet til innkjøp av det som skulle bli Norges første militærfly, «Start», som leder av «Kobbens flyvekomité». Hans nestkommanderende, Hans Fleischer Dons, reiste til Tyskland for å kjøpe et fly og skaffe seg flysertifikat. På «Start»s andre flygning 7. juni 1912 ble Tank-Nielsen Norges første flypassasjer, da Dons tok ham med opp i passasjersetet.
Ved utbruddet av andre verdenskrig var kontreadmiral Tank-Nielsen sjef for 2. sjøforsvarsdistrikt, en stilling han hadde hatt siden 1934.
2. sjøforsvarsdistrikt strakte seg fra Jærens rev til Nordland fylke. Bergen sjøforsvarsdistrikt var direkte underlagt Tank-Nielsen, og strakte seg fra Korsfjorden til Fensfjorden med fort på Lerøy, Færøy, Herdla, Håøy, Kvarven fort på Laksevåg og Hellen fort i Sandviken. I 1940 hadde kystforsvaret vært under utbygging i flere år, men arbeidet gikk så tregt at det ikke fikk noen praktisk betydning i 1940.[3]
«Altmark»
[rediger | rediger kilde]Professor Frede Castberg var utenriksdepartementets ekspert på folkerett, og mente at det tyske fangeskipet «Altmark» hadde lovlig adgang til norske farvann; men som hjelpeskip for tysk marine måtte det defineres som et krigsskip og kunne da etter nøytralitetsreglene ikke gå inn i Bergen krigshavn.[4] «Altmark» ble på sin ferd sørover fulgt av den norske motortorpedobåten «Snøgg» fra Ålesund, som 14. februar 1940 inspiserte skipet og ga kaptein Heinrich Dau beskjed om at Bergen krigshavn bare kunne passeres i døgnets lyse timer. Kaptein Dau avpasset da skipets fart for passering av Bergen i dagslys. Men admiral Tank-Nielsen var ikke fornøyd med inspeksjonen av «Altmark» i Ålesund, og ga ordre om fornyet inspeksjon. 15. februar ble ny visitering foretatt i Sognesjøen, men heller ikke nå ble «Altmark» ransaket.[5]
Tank-Nielsens sønn Reidar redegjorde senere i en kronikk i Dagbladet for sin fars rolle i «Altmark»-saken. Da skipet var så kommet så langt sør som 100 nautiske mil nord for nordgrensen til Bergen krigshavn, ble det stanset av et norsk skip med Tank-Nielsen om bord. Ettersom kaptein Dau dem nektet inspeksjon for å bringe på det rene om skipet hadde fanger om bord eller ikke, ga Tank-Nielsen ordre om at «Altmark» måtte gå utenom Bergen krigshavn uten eskorte, og inn i norsk farvann igjen først ved Marstein fyr. Uten losen, som nektet å bli med videre, måtte det uansett gått ut i internasjonalt farvann pga den vanskelige leden. «Altmark»s beliggenhet var da godt kjent av britene. Men 15. februar 1940 kom det beskjed fra admiral Henry Diesen: «La fartøyet passere i dets egenskap som statsskip. Eskorte.»[6] «Altmark» ble da eskortert gjennom Bergen krigshavn, og dette var i strid med gjeldende nøytralitetsregler.[7]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]I starten av april 1940 gjorde Tank-Nielsen admiralstaben oppmerksom på at tysk skipstrafikk var sterkt økende i hans kommandodistrikt. Hans oppfatning var at tyske krigsplaner rettet seg mot Norge. Alt 5. april 1940 ga han mineleggerne ordre om å sørge for full minebeholdning om bord, og forberede seg på minelegging på kort varsel. 6. april 1940 innkalte han permittert befal, og tidlig 8. april 1940 ga han ordre om skjerpet beredskap, både til fartøyer under sin kommando og til Bergenhus festning. Samme dag ringte han admiralstaben om de tyske skipene som var sett på vei nordover, kunne tenkes å ha kurs for Norge. Svaret var at de ble antatt å ha hadde andre mål. I møte med skipssjefene på Marineholmen 8. april gjorde Tank-Nielsen det likevel klart at et angrep mot Bergen kunne tenkes, og at fremmede skip som ville ta seg inn i Bergen krigshavn, måtte stanses med alle midler. Kl 18:40 ga admiralstaben Bergenhus festning ordre om å sende mitraljøser og ammunisjon til de ytre fortene. Kl 18:45 fikk festningen ordre om skjerpet beredskap. Tank-Nielsen ba om tillatelse til å minelegge innløpene til Bergen, men svaret var at han skulle avvente ordre.[8]
Kl 1:35 fikk admiralen beskjed fra vaktbåten «Manger»: «Fem store og to små tyske skip har passert inn». Han videresendte dette til overkommandoen i Oslo, som derved ble klar over at inntrengerne var tyske, ikke britiske. Uten å avvente ordre fra admiralstaben, ga Tank-Nielsen beskjed til mineleggeren «Tyr» om å legge ut sine 50 miner. Lerøy fort fikk ordre om å åpne ild mot fremmede skip.[9] Admiral Tank-Nielsen beordret også byen mørklagt. Gasslyktene som stod for gatebelysningen, ble slukket. Kl 1:45 ble strømmen tatt, med katastrofale følger for Kvarven fort der lyskasterne og heisene i prosjektilmagasinet ikke lenger virket. Nødlys ble rigget opp på Bergenhus og Marineholmen, og Kvarven fikk hjelp fra et nødaggregat.[10]
Tank-Nielsen omorganiserte Sjøforsvaret for å sperre fjordene for tyskerne, men måtte sykmeldes. I januar 1942 ble han arrestert og satt fem dager på Grini. Etter løslatelsen tok han avskjed fra Marinen og gikk av med pensjon.[11]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]I 1926 ble Tank-Nielsen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også offiser av den italienske kroneorden, samt ridder av 1. klasse av Finlands hvite roses orden.
Tank-Nielsens farfar var telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen (som i motsetning til sin sønnesønn ikke hadde bindestrek i navnet).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Carsten_Tank-Nielsen[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://nbl.snl.no/Carsten_Tank-Nielsen.
- ^ Tim Greve: Bergen i krig (s. 16), J.W. Eide forlag 1978, ISBN 82-514-0132-1
- ^ Frede Castberg: Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970, Universitetsforlaget, 1971 (s. 45)
- ^ Erik Anker Steen: Norges sjøkrig 1940-45 bind 1 (s. 65-66)
- ^ Reidar Tank-Nielsen: «Halvdan Koht - allmektig?» Dagbladet 2. september 1982
- ^ Skodvin, Magne; Sæveraas, Torgeir Ekerholt: «Altmark-saken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. juli 2023 fra [1]
- ^ Tim Greve: Bergen i krig (s. 20)
- ^ Tim Greve: Bergen i krig (s. 21)
- ^ Tim Greve: Bergen i krig (s. 23)
- ^ Skodvin, Magne; Sæveraas, Torgeir Ekerholt: «Altmark-saken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. juli 2023 fra [2]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Nekrolog Aftenposten 2. august 1957
- Nordmenn i fangenskap 1940-1945 (Ottosen, Knudsen, 1995)
- Carsten Tank-Nielsen i Norsk biografisk leksikon