Marineholmen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°22′51,118″N 5°19′52,018″Ø

Marineholmen 2011

Marineholmen var en norsk marinebase, beliggende langs Damsgårdssundet innerst i Puddefjorden ved Bergen i Hordaland. Holmen basen lå på het opprinnelig Koholmen, og ble brukt som beiteland for kyr (ko). Basen ble opprettet 1818, og var landets eldste operative marinebase da den ble offisielt lagt ned i mai 1962. Under første verdenskrig var Marineholmen svært viktig, med hensyn til nøytralitetsvernet. Det var her fartøyene ble reparert og vedlikeholdt, og det var her de hentet sitt drivstoff – nemlig kull.

Som losji ble her benyttet både brakker satt opp på land, men også den gamle korvetten «Nordstjernen» ble benyttet til losji. Senere gjorde også «Statsraad Lehmkuhl» tjeneste som losjiskip. I dag er det lite eller ingenting igjen av Marinebasen i Bergen, Høyteknologisenteret ligger i stedet der skurene for kanonjollene opprinnelig ble reist i en gang i 1818.

Den spede begynnelse[rediger | rediger kilde]

I november 1818 leide Marinen et stykke av strandlinjen på Koholmen for 100 spesidaler sølv årlig, og satte opp skur for de av fartøyene i roflotiljen som var forlagt i Bergen. Området var opprinnelig på 144x36 alen (91x23 meter), og skurene som ble satt opp var av billigste sort, og av dårlig kvalitet – uten mulighet for å få ut kanonjollene uten å måtte rive skurene først. Rundt de 11 båtskurene som utgjorde Marineestablissementet i Bergen, ble der bygget et plankegjerde og et vakthus. Sommeren 1819 stod det hele ferdig – men allerede i 1821 viste det seg at skurene bygget 1818/19 var begynt å råtne i den grad at takene var utette, og at det dryppet ned på jollene.

Utvidelse og kjøp av Koholmen[rediger | rediger kilde]

Det ble ikke gjort stort mer, før det den 10. mars 1837 ble vedtatt ved kongelig resolusjon å reise enda flere og større bygninger på Koholmen, som ledd i en utvidelse og fornyelse av flotiljen i Bergen. I forkant av dette var det innledet forhandlinger med eieren av øyen, om pris for kjøp av hele holmen. Etter langvarig diskusjon og opptil flere rettssaker, ble prisen fastsatt til 2550 spd. – en overpris av dimensjoner den gang, men skjøtet ble likevel underskrevet 13. september 1837, og med det overtok Marinen hele Koholmen.

Ettersom årene gikk, kan man i arkivene lese om stadig korrespondanse for å få tak i mer penger til selv det aller mest nødvendgive vedlikehold. Denne strenge sparelinjen var ikke bare forbeholdt marinen, også andre forsvarsgrener led under nedprioriteringen av forsvaret oppover 1800-tallet. Først da konflikten med Sverige trappet opp sent på 1800-tallet, og man begynte å bygge moderne marinefartøyer, så som torpedobåter og panserskip, opphørte sparelinjen. Marineholmen ble nå utvidet for å kunne ta i mot og ha panserskipene liggende i opplag, og kaiene ble utvidet med dette mål for øye. Samtidig anla man kaianlegg til torpedobåtene, og bygget verksteder og andre nødvendige bygg for vedlikehold av fartøyene.

Første verdenskrig og nøytralitetsvern[rediger | rediger kilde]

Nøytralitetsvernet under første verdenskrig var svært nedslitende både for personell og materiell. Materiellet som ble benyttet var gammelt og nedslitt, og ble satt til oppgaver de overhodet ikke var konstruert for. Små torpedobåter ble satt til å vokte tremilsgrensen, og måtte stadig ta fatt på nye oppgaver man aldri hadde trent på. Nøytralitetsvernet var også en svært kostbar affære – store mengder kull måtte skaffes og kjøpes – torpedobåtene var billige i drift sammenlignet med de store panserskipene, som førte til at sistnevnte ble lagt i opplag i Haugesund, fremfor å bli satt inn i konvoitjenesten langs kysten.

Stagnasjonstid - andre verdenskrig og nedleggelse[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig og gikk det atter nedover med Marineholmen, og sågar forsvaret som helhet. Få nye fartøyer ble bygget, og ikke før 1933 fikk man nye planer for utvidelser og nyanskaffelser. Fra Marineholmen ble Bergen sjøforsvarsdistrikt ledet, og det var her kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen ledet forsvaret av 2. sjøforsvarsdistrikt under invasjonen 9. april 1940. Dagen før hadde han, dels på eget initiativ, plassert ut de fartøyer han maktet å få mobilisert og satt i stand. Materiellet var gammelt og upålitelig, men til tross for dette var de fleste fartøyene på post da tyske krigsskip stevnet inn Korsfjorden. Da tyske tropper inntok Bergen morgentimene 9. april, flyttet han sitt hovedkvarter fra Marineholmen. Tyskerne brukte Marineholmen til både ubåtverksted og som administrasjonsboliger, og sammen med de sivile verkstedene og ubåtbunkeren på Laksevåg utgjorde dette den tyske marinens base i Bergen. 8. mai 1940 brant de opprinnelige kanonjolleskurene på holmen; syv brannmenn og 15 tyskere omkommer i det lagret ammunisjon, deriblant dyptvannsbomber, eksploderer.

Etter krigen ble det klart at Marineholmens begrensede areal, samt endringen i trusselbildet, var ødeleggende for dens nytteverdi som marinebase. Det ble besluttet å bygge marinens hovedbase, Haakonsvern, ved Mathopen like utenfor Bergen. Siste flagghal på Marineholmen var den 4. mai 1962 - på den tiden var dette landets eldste marinestasjon i drift.

Marineholmen etter år 2000[rediger | rediger kilde]

Handelshøyskolen BIs bygning (til venstre) på Marineholmen

I dag er Marineholmen en av Bergens større arbeidsplasser. Her finnes et bredt spekter av kunnskap, som for eksempel Høyteknologisenteret. Fagområder omfatter marinbiologi, bioteknologi, klima og miljø, IKT og petroleum. Per januar 2009 finnes nær 2000 arbeidsplasser på området, og det planlegges at dette tallet skal øke til det dobbelte de nærmeste årene.

Det er Høyteknologisenteret AS som står bak utviklingen og driften av Marineholmen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]