Los

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det internasjonale signalflagget "H" betyr «jeg har los om bord»
Norsk losbåt ved Færder.
Tyske losbåter i havnen i Barhöft ved Østersjøen.
Losen klatrer ombord ved hjelp av losleideren uten at båtene legger bi. Nederlandsk losbåt.

Los er en navigatør som innehar spesiell kompetanse som kreves når større skip skal seile i innaskjærs farvann mellom åpent hav og havner. En los må inneha lossertifikat, som utstedes av Kystverket. Losens kompetanse består i inngående lokalkunnskap om farvannet han har sertifikat for (dybdeforhold, oppmerking, strømforhold, havneforhold m.v.), kunnskaper om, og erfaring fra håndtering av store skip i dette farvannet og kunnskaper om lokalt regelverk som for seilas.

I Norge er alle loser utdannet som sjøkaptein, eller de har tilsvarende utdanning fra sjøforsvaret, og de er ansatt i Kystverket. Etter at de begynner som losaspirant, følger de en systematisk opplæring gjennom tre år. Skipsstørrelse og farvann økes gradvis i omfang. Etter tre år er det forventet at de skal kunne lose skip av alle størrelser innen sitt sertifikatområde.

I dag er det slik at i prinsippet skal alle større skip (over 500 BT) som seiler inn eller ut fra norske havner, eller som seiler innenskjærs langs norskekysten, ha los om bord. Men det er noen unntak; skip som går i mer eller mindre fast rute kan seile på farledsbevis så lenge skipet seiler i sin faste rute. Militære fartøy er unntatt fra losplikt.

Losens oppgave er å navigere skipet han er om bord på trygt til bestemmelsesstedet. Kommer skipet inn fra havet, blir losen fraktet ut til skipet med en losbåt. Losen klatrer så ombord i en losleider, en taustige som henger på skutesiden. Det er ikke uvanlig at denne er over 10 meter høy. Noen steder blir losen satt ombord med helikopter. Losen kommer om bord, presenterer en seilingsplan for kapteinen, og navigerer skipet etter denne planen. Kapteinen har fortsatt kommandoen over skipet, men det er svært uvanlig at han legger seg opp i seilasen når det er los om bord. Prosedyren er den samme i alle land, og tillitsforholdet mellom loser og kapteiner er svært godt overalt.

Er skipet så stort at det trengs taubåter for å gå til kai, dirigerer losen taubåtene og manøvrerer skipet til kai.

Når skipet skal avgå, skjer det samme i omvendt rekkefølge. Losen dirigerer taubåter og tar skipet fra kai. Så navigerer han skipet ut i åpent farvann. Hvorpå han klatrer ned losleideren og hopper ombord i losbåten. Eller han blir hentet med helikopter.

Losene går ombord i, og forlater («border» og «kvitter») skip i nær sagt all slags vær. Kunsten er å legge det store skipet på slik kurs og fart at det gir best mulig le. Det store skipet blir som en bølgebryter.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Los- og kjentmannsvesenet er en eldgammel ordning på kysten. I Magnus Lagabøtes landslov av 1274 finner vi de eldste norske bestemmelser om losing av de kongelige leidangskip – datidens krigsskip. Vår norske betegnelse los ble fra 1500-tallet utledet av de sørlige Nordsjølandenes navn fra 1200-tallets kjentmann på kysten, lodmann.

I Bergen bylov av 1276 er det bestemmelser om at skipperen på et handelsfartøy må holde los for egen regning. Losene ble i løpet av middelalderen organisert i egne laug rundt de store handelsbyene Bergen, Nidaros, Tunsberg og Oslo.

Losens farvannskunnskap fikk han gjennom erfaring og rutine såvel fra skutedekket som fra landsiden. Faglig overlevering fra eldre, erfarne loser var vanlig også dengang. Der det oppstod naturlige lossteder, f.eks. ute i havkanten ved innløp til trafikkerte fjorder eller i uthavner, var det vanlig at farvannskunnskap og losyrket gikk i arv fra far til sønn.

I Kong Fredrik IIs forordning av 1561 innførtes for første gang losplikt i Norge, begrenset til bestemte losfarvann (i en lodsmanns farvann) på kysten. Forordningen satte meget strenge krav til losens kyndighet, for dersom skipperen skulle få skade på skip eller gods som følge av losens forsømmelser eller manglende farvannskunnskap, da ble losen pliktig til å bøte på skaden. Maktet han ikke dette, «da havde hand forbrudt sitt Liv»

Rett til å lose ble gitt av Kongen ved losbrev. Det eldste losbrev vi kjenner til, stammer fra 1654. Dokumentet ble tildelt etter søknad.

I 1720 ble kysten av Admiralitet i København delt i to overlosdistrikter: det sønnenfjellske fra svenskegrensen til Åna Sira og det nordenfjellske derfra og nordover. Overlosene ble videre pålagt å dele inn sine distrikter i ulike losoldermannskap. Videre ble lostjenesten regulert ved felles instrukser og faste takster ble fastsatt. Ingen los kunne lenger lose uten lospatent. Før dette ble tildelt, måtte losen dokumentere sin dugelighet overfor sin overlos samt avlegge ed til Kongen.

Bruk av los har i store trekk holdt seg uforandret opp til vår egen tid. Forandringene i lostjenesten er begrenset til nye forhold som fartøyenes størrelse, overgangen fra seil til motordrift, flere navigasjonshjelpemidler, forbedret manøvreringsdyktighet på fartøyene og mer trafikk. I mellomkrigstiden var det også i perioder losstasjoner på Svalbard, nærmere bestemt ved innseilingene til Svea (Bellsund) og Barentsburg/Longyearbyen (Isfjord).

I 1948 ble losvesenet underlagt Fiskeridepartementet og organisert i samsvar med lov om losvesenet av 9. april 1948. Losvesenet var administrert av et eget Losdirektorat under ledelse av en losdirektør. Hans stedfortreder var losinspektøren.

Kystverket ble etablert 1. juni 1974 som et resultat av samordning av de tre tradisjonsrike etater Statens havnevesen, Fyr- og merkevesenet og Losvesenet. Kystens samferdselsetat har slik sett sine røtter i tallrike generasjoners arbeid for å sikre gode havner og trygge seilingsforhold for sjøvertstrafikk i Norge.

Norges første kvinnelige statslos, Solgunn Homme Breivik,[1] ble uteksaminert i 2006.

I 2012 ble det innført losplikt i AdventfjordenSvalbard, og Longyear Havn fikk oppgaven med å stille tilbringerskip på oppdrag av Kystverket.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Norges første kvinnelige los», artikkel fra Kystverkets nettsider om norges første kvinnelige los uteksaminert.
  2. ^ Longyear Havn, Longyearbyen Lokalstyre. Besøkt 28. desember 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]