Brunskjorter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Brunskjorte)
Hopp til: navigasjon, søk
Tyske nazister i NSDAP, særlig gatetroppene i SA (Sturmabteilung), ble før og under andre verdenskrig kalt «brunskjorter» etter partiuniformene. Håndkolorert foto av Horst Wessels SA-tropp nr 34 under Rikspartidagene i Nürnberg 1929.

Brunskjorter, oversatt fra tysk Braunhemden, var kallenavn på Sturmabteilung (SA), de paramilitære «stormtroppavdelingene» til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP i mellomkrigstida. Betegnelsen viste til fargen på uniformsskjortene. Bruken av politiske uniformer liknet den hos de fascistiske «svartskjortene» i Italia, men fargen skyldtes tilfeldigheter; da Versaillesfreden etter første verdenskrig førte til at Tyskland måtte avvikle landets besittelser i andre verdendeler, kom nazistpartiet over et parti brune uniformer som hadde tilhørt de tyske troppene i Afrika.

«Brunskjorter» ble et kjent syn i gatebildet i Tyskland, enten det var i pompøse parader eller resolutte aksjoner. Også eliteavdelingene i Schutzstaffel (SS) bar brune skjorter fra 1920-tallet til andre verdenskrig (fra 1932 sammen med svart jakke og bukse) og kunne omtales som «brunskjorter». Brunt ble etter dette forbundet med alle nazistiske partier.

Brunfargen symboliserer fortsatt nasjonalsosialisme og nynazistiske holdninger, særlig i motstandernes nedsettende omtale. Også betegnelsen «brunskjorter» kan brukes om slike grupper.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Hitlerjugend-uniform fra 1930-tallet med brun skjorte, armbind med hakekors i HJ-rute, kortbukse, livreim med HJ-beltespenne, bandolær, speidertørkle og kniv.
Også norske nazister under krigen brukte brune uniformsskjorter. I Nasjonal Samlings «Jeg er en fattig hirdmann» synges det om «Quislings brune hær» og at «jeg dåra alle jenter jeg møtte på min vei, og det skal være sikkert av skjorta gjorde seg» og «den gamle brune skjorta skal farges rau av blo».
Paraderende «brunskjorter» som håndmalte, tyskproduserte tinnsoldater for barn.
Det tyske nazistpartiet NSDAP arrangerte på 1930-tallet årlige rikspartidager massemønstringer i Nürnberg, såkalte Bildet viser marsjerende «brunskjorter» under den store appellen til SS, NSKK og NSFK 1938.

Nazistenes fører Adolf Hitler skal ha fått idéen om en egen partiuniform blant annet fra den italienske fascisten Benito Mussolinis partitropper i Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet, kalt «svartskjorter» (camicie nere). At Hitler valgte brunt skyldtes en tilfeldighet, da det dukket opp et parti tropeuniformer i brun denim beregnet på den gamle tyske hæren Reichswehr i Tysk Østafrika. Uniformene lå på lager i Sørøst-Tyrkia, der østerrikeren Gerhard Roßbach fikk overta dem rimelig.[1] Skjortene skulle opprinnelig ha blitt båret av soldater under kommando av generalen Paul von Lettow-Vorbeck, og plaggene, som ble tatt i bruk av partiet og SA fra 1924, ble derfor kalt «Lettow-skjorter» (Lettow-Hemden).[trenger referanse]

Nazistene var svært bevisst den politiske propagandaeffekten av slående uniformering og symboler, og offentlig bruk av brunskjorter ble forbudt i Bayern og Preussen en kort periode i 1930. Allerede fra 1926 var uniformeringen nokså standardisert for gruppene i partiet, det vil si SA og SS, der medlemmene for en stor del hadde vært soldater i første verdenskrig, samt i ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend. I 1932 hadde firmaet Hugo Boss fått i oppgave av partiledelsen i NSDAP å utforme uniformer for samtlige av de nasjonalsosialistiske partiorganisasjonene, og valgte ulike brunnyanser til dette.

I tillegg til brun uniformsskjorte med to lommer på brystet bar SAs gatetropper brune slips, bandolær, røde armbind med hakekors (Kampfbinde), brune knebukser (ridebukser) og høye støvler, leggings eller tilsvarende, samt sylindrisk skyggelue eller kepi (Schaftmütze). SS-mennene kledte seg tradisjonelt også helt i brunt, men skilte seg snart ut med svarte støvler, bukser, slips og luer til de brune skjortene. Med uniformreglementet av 1932 fikk SS helt svarte uniformer (jakke, bukser, hodeplagg og støvler), men bar brune skjorter som sommeruniform fram til 1935.I 1937 ble uniformene deres supplert med en duegrå versjon. I det militaristisk gjennomorganiserte tyske parti- og statsapparatet, så vel som i militærvesenet, var det et vell av nøye regulerte uniformsvarianter og merker, og det kom flere ganger moderniseringer og nye modeller.

I tida like etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 kalte det tyske militæret Reichswehr Hitlers politiske paramilitære tropper for «brunt avskum». Nazistene selv kalte seg imidlertid «de brune bataljoner» (die braunen Bataillonen) i den populære kampsangen Horst Wessel Lied fra omkring 1930 som ble Det tredje rikets uoffisielle, andre nasjonalsang.

I dag[rediger | rediger kilde]

Fremdeles symboliserer brunt fascistiske og nazistiske ideologier i politiske uttrykk som «brune ideologier» og «brune bevegelser», særlig brukt som skjellsord om nynazistsiske tendenser. Tidligere visepresident i USA, Al Gore, brukte «digitale brunskjorter» for å utpeke høyreorienterte bloggere som kritiserte liberale meninger i massemediene.

Andre politiske grupper med egne skjortefarger[rediger | rediger kilde]

Politiske symboler og uniformering var et velkjent fenomen i de politiske massebevegelsene i Europa i mellomkrigstida. I Italia fantes de fascistiske «svartskjortene», mens kommunistene med sine røde faner og halstørkler ble omtalt som «den røde fare», «de røde horder» og liknende. I den russiske borgerkrigen sloss hvitegardistene i Den hvite armé mot Den røde armé i nettopp hvite uniformer. Også falangistene i Francisco Francos fascistiske Spania var karakteristisk uniformert i svart.

Fascistiske og nasjonalsosialistiske grupperinger[rediger | rediger kilde]

På 1920- og 1930-tallet, uniformerte fascister i flere land seg med skjorter i ulike politiske farger:

Andre politiske grupperinger[rediger | rediger kilde]

Også andre politiske grupperinger har blitt oppkalt etter skjortefargene:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 200), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7
  2. ^ «Gulskjortene» truer «rødskjortene» i Thailand, Aftenposten 12. oktober 2011 ]
  3. ^ VG 14. mars 2010: Rødskjortene truer med langvarige protester