Rustkammeret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rustkammeret
Forsvarsmuseet Rustkammeret
Rustkammeret ("The Armoury" Army Museum), Erkebispegården Trondheim, Norway 2019-03-11. Entrance.jpg
Rustkammeret i Erkebispegården i Trondheim
Rustkammeret ("The Armoury" Army Museum), Erkebispegården Trondheim, Norway 2019-03-11. Entrance.jpg
Etablert1826

Rustkammeret
63°25′33″N 10°23′43″Ø

Forsvarsmuseet Rustkammeret er et militærhistorisk museum som ligger i Erkebispegården ved siden av Nidarosdomen i Trondheim. Rustkammeret ble opprettet som museumssamling i 1826, og i 1978 ble det underlagt Forsvarsmuseet i Oslo.[1] Forsvarsmuseet Rustkammeret er i dag et regionalt hær- og hjemmefrontmuseum for Midt-Norge og tilhører Forsvarets museer, en avdeling i Forsvarets Fellestjenester. Museet er åpent for publikum fra mai til september.

Navn[rediger | rediger kilde]

«Rustkammeret» var det rommet i middelalderens borger og slott hvor blankvåpen, rustninger og etter hvert håndskytevåpen ble lagret og reparert.[1][2][3] Første ledd i ordet kommer fra middelnedertysk Rust som igjen stammer fra oldhøytysk hrust, som betyr «utrustning».

Historikk[rediger | rediger kilde]

Gammel veggdekorasjon utstilt i Rustkammeret i Trondheim, med sabler, bajonetter, hellebarder, flintlåspistoler og annet fra 1600- til 1800-tallet montert omkring det norske riksvåpenet. Bysten forestiller Christian V av Danmark og Norge.

Rustkammeret som museum kan føres tilbake til «Den historiske våbensal», som ble innredet i 1826 i «Østhuset» i Erkebispegården. I 1902 ble artilleriets «modellkammer» samt eldre våpen ved arsenalet slått sammen til en utstilling i Kongsgården. Rustkammeret er et av de eldste museer i Norge, og var frem til 1930 plassert i «Herresalen» og i et hvelvet rom inntil «Regalierommet».

2. januar 1932 fant det sted en mer høytidelig åpning av Rustkammeret som museum. Museet lå da i «Bakeriet», den østre delen av Erkebispegården. Etter frigjøringen i 1945 kom Teknisk kp/Bn III fra Baggbøle i Sverige og etablerte seg på Kongsgården med sin stab. Distriktskommando Trøndelag og Arsenalet benyttet området for mottak av beslaglagt utstyr og våpen fra den tyske okkupasjonen av landet under andre verdenskrig.

Etter at Feltfløyen ble satt istand for museumsformål, flyttet Rustkammeret utover i 1960-årene inn i to etasjer i denne fløyen. Tidlig i 1970-årene åpnet også fane-og minnehallen i Vekthuset.

I 1967 ble det private Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum opprettet i den søndre fløyen av Erkebispegårdens militære magasinbygning i tre. I 1979 ble dette museet en del av Rustkammeret.[4] I 1983 brant de to militære magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, og hele hjemmefrontmuseet gikk tapt.

Etter storbrannen besluttet Forsvaret etterhvert at Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider skulle overta forvaltningen av Erkebispegården. I 1987 ble anlegget overført fra Forsvaret, etter 301 års sammenhengende militært eierskap. I overføringsavtalen ble det bestemt at Forsvaret skal disponere de lokalene de på det tidspunkt hadde i gården, til evig tid. I 1990 gjenåpnet daværende kronprins Harald Hjemmefrontmuseet i tredje etasje i Rustkammeret. Da hadde toppetasjen, og de øvrige utstillingene, gjennomgått en omfattende renovering.

Rustkammeret har tradisjonelt hatt fokus på Hærens historie i Trøndelag og motstandskampen under andre verdenskrig, samt Tysklandsbrigaden.

Fra utstillingene[rediger | rediger kilde]

Militær, manuelt drevet brannsprøyte gitt av kong Frederik IV til «Trunhiems Tøjhuus» (byens militære depot i Erkebispegården) i 1730. Skiløperuniform fra først på 1800-tallet bak.
Uniformer for frontkjempere i Germanske SS Norge og i Waffen-SS, og for konstabler i Statspolitiet, nordmenn som samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter under andre verdenskrig og sloss for nazistene østpå. Fra krigs- og hjemmefrontutstillingen.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Forsvarets museer, avdeling i Forsvarets fellestjenester som bevarer, dokumenterer og formidler Forsvarets materielle kulturarv og norsk forsvarshistorie

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]