Herero (folk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Herero-kvinner i Namibia med typisk hodeplagg
Herero-kvinne i Namibia

Herero eller ovaherero er en folkegruppe som hører til bantufolkene, og består idag av omlag 240 000 personer. Større deler av folket lever i Namibia, og øvrige i Botswana og i Angola. De fleste arbeidet historisk på store plantasjer eller førsørget seg som kjøpmenn eller håndverkere i byene. Det er også en voksende andel med høyere utdannelse.

Ovaherero består av flere grupper, som ovahimba, ovatjimba (fremst en sosial klasse, ikke en stamme), ovambanderu og vaKwandu. I Angola finnes vaKuvale, vaZemba, hakawona, tjavikwa, tjimba og himba, som ofte krysser grensen mellom Namibia og Angola med sine hjorder. I kolonitiden forsøkte européerne å klassifisere disse som adskilte etniske grupper, men folkene anser seg alle å være ovaherero. De taler språket herero og delvis portugisisk i Angola, engelsk i Botswana og Namibia, og afrikaans i Namibia.

Historie[rediger | rediger kilde]

Herero i tradisjonell kledsel på slutten av 1800-tallet

På 1600- og 1700-talen flyttet hereroer inn fra øst til hva som idag er Namibia, og etablerte seg der som hyrder. I begynnelsen av 1800-tallet kom også namafolket, som allerede hadde tilgang til skytevåpen, ervervet fra Sør-Afrika, og ble påfulgt av hvite handelsmenn og tyske misjonærer. Til å begynne med trengte namaene bort hereroene, noe som førte til bitre strider mellom gruppene på større delen av 1800-tallet. Så fulgte en periode med kulturell utveksling.

I sluttet av 1800-tallet kom de første européere for å bosette seg permanent. Tyske bosettere skaffet seh land til plantasjer fra hereroene, særlig i Damaraland. I 1883 inngikk handelsmannen Adolf Lüderitz en kontrakt med lokalbefolkningens eldste, som så ble grunnlaget for det tyske kolonialstyret. Territoriet ble en tysk koloni, Tysk Sørvestafrika.

Snart deretter begynte konflikter mellom tyske kolonister og hererogjetere. Kontroverser oppstod över tilgang til land og vann, men også over de hvite immigrantenes lovstiftning som diskriminerte lokalbefolkningen.

Folkemord[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Herero-oppstanden.

I 1904 førte konflikten til at herero og nama gikk til opprør, Hererokrigen. Planleggingen var skjedd per brev stammelederne imellom, og en del av dokumentene er bevarte. Opprørerne var godt bevæpnet og hadde stor fremgang helt til tyskerne sendte en ekspedisjonsstyrke på 15 000 mann under Lothar von Trotha.

Krigen og det av von Trotha beordrede folkemordet førte til at 25 000– 00 000 (muligens 65 000) herero, ca 10 000 nama og 1 749 tyskere mistet livet.[1] Tre fjerdedeler av hereroene beregnes å ha dødd. Ettersom opprørerne var blitt beordret å skåne prester, ble disse anklaget for å være medløpere og i bløant tatt i forvaring. En årsak til folkemordet var tyskernes nedsettende syn på mørkhudede.

Ved 100-årsminnet av massakeren var Tysklands minister for økonomisk utvikling og samarbeid, Heidemarie Wieczorek-Zeul, på plass for å hedre de omkomne og be om unnskyldning på alle tyskeres vegne. Hereroene anså at også en økonomisk kompensasjon var på sin plass. Mediadekningen i Tyskland av 100-årsminnet var minimal.[2]

Kultur og språk[rediger | rediger kilde]

Hererospråket, Otjiherero, er den forenende lenke mellom hererofolkene. Det er et sørlig/sentralt bantuspråk, fra familien niger-kongospråk.[3] Blant Otjiherero er det mange dialekter, som oluthimba eller otjizemba (den vanligste dialekten i Angola), otjihimba og otjikuvale. Forskjellene er for det meste uttale; dialektene kan forstås innbyrdes. Standard herero brukes i namibisk media og undervises i skolene i landet.

Hererofolket är tradisjonelt pastoralister og hyrder, og rangerer sin status etter størrelsen på buskapshjorden. Buskapstyverier forekommer mellom grupper. Hererolandet, Ehi Rovaherero, tilhører hele samfunnet og har ingen faste grenser. Høvdingene har liten makt.

Herero regner slektskap både i farslinje (oruzo, plural otuzo) og morslinje (eanda, plural omaanda), altså som i de fleste vesterlandske samfunn.[4]. På 1920-tallet noterte Kurt Falk i Archiv für Menschenkunde at ovahimba lot homoseksuelle menn få status som «medisinmann» eller «trollmann».[5]

Selv om de deler språk er herero ikke et homogent folk. Den hovedsaklige hererogruppen i sentrale Namibia (iblant kalt «egentlige herero») ble sterkt influert av vestlig kultur i kolonialtiden og skapte seg en ny identitet. Disse egentlige herero, og deres sørlige motstykke Mbanderu, bærer for eksempel klær av vesterlandsk type. Tradisjonelle lærklær bæres av de nordvestlige gruppene, som himba, kuvale og Tjimba, som også er mer konservative i andre aspekter. Herero fra Kaokoland og de i Angola er forsatt isolerte og lever som pastoralister med begrenset frukttredyrking.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herero - Minnesota State University Arkivert 31. mai 2010 hos Wayback Machine.
  2. ^ http://english.ohmynews.com/articleview/article_view.asp?menu=c10400&no=180988&rel_no=1. 
  3. ^ HereroEthnologue.
  4. ^ How Societies Are Born, Jan Vansina.
  5. ^ Boy-Wives and Female Husbands, Red. Stephen Murray & Will Roscoe. Saint Martin's Press, 1998. s. 190. "When I asked him if he was married, he winked at me slyly and the other natives laughed heartily and declared to me subsequently that he does not love women, but only men. He nonetheless enjoyed no low status in his tribe."

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

(en) Herero – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons