Brevik jernbanestasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brevik jernbanestasjon, plattformfasade. Stasjonen ble nedlagt 1982.
Brevik jernbanestasjon, plattformfasade. Sporene er fjernet.
Brevik jernbanestasjon, fasade mot veien
Kapiteler i romansk stil.
Brevik jernbanestasjon - sporene ut fra stasjonen.

Brevik jernbanestasjon var en jernbanestasjon på Brevikbanen, i byen Brevik i Porsgrunn. Stasjonen var endestasjon på Brevikbanen, som gikk fra Eidanger, fra 16. oktober 1895, til stasjonen ble nedlagt i 1982. Før banen ble bygd var det store diskusjoner om endestasjonen skulle plasseres ved Strømtangen eller Setretangen. Byggingen begynte i 1893, og banen ble åpnet 15. oktober 1895. Stasjonsbygningen er oppført i nyromansk stil efter tegninger av arkitekt Paul Due. Bygningen er bevart og er i dag fredet. Den ble renovert på slutten av 1980-årene og brukes nå til kontor. Brevik stasjon ligger ved den sørligste ende av Brevikbanen, 202,62 km fra Oslo.[1]

Strømtangen i Brevik – et trafikknutepunkt[rediger | rediger kilde]

Frierfjorden har alltid vært en utfordring for landbasert kommunikasjon mellom Østlandet og Agder og Rogaland. Også lokaltrafikk måtte krysse fjorden. Lokaltrafikk mellom Stathelle og Brevik til nabobyene Porsgrunn og Skien var viktig trafikkgrunnlag, særlig etter 1927. Trafikken til Stathelle var avhengig av sjøveis transport over Frierfjorden og korrespondanse mellom jernbane og ferge. Etter at Brevikbrua åpnet i 1962 overtok bussene og passasjertrafikken ble derfor innstilt i 1968. Stasjonen hadde fra 1895 og fram til 1927 stor gjennomgangstrafikk fordi Brevikbanen korresponderte med kystrutebåt til Agder og Rogaland. I kystbyene på Sørlandet var Brevikruta en av de viktigste. Fra dampskipskaia var det kort gangavstand til Brevik stasjon. Kombinasjon av kystrutebåt og jernbane var i mer enn 30 år den raskeste måten å reise mellom Sørlandet og hovedstaden. Dette tok slutt da Sørlandsbanen ble åpnet til Kragerø i 1927. Utbygging av jernbaner i Norge foregikk lenge strategisk i forhold til kombinasjon av jernbane og dampbåtruter. Lenge foregikk raskeste reise fra hovedstaden til Stavanger med jernbane til Brevik, derfra med dampbåt til Flekkefjord og videre med jernbane til Egersund og Stavanger. En slapp da den krevende strekningen utaskjærs forbi Jæren.

Stasjonsbygningen[rediger | rediger kilde]

SitatStasjonsbygningens ytre har upusset teglmur med rik stukkdekor. Den karakteriseres av et sammensatt middelalder formspråk, hvor romanske motiver er fremtredende. Stilpreget karakteriseres også som rundbuestil, etter bruken av rundbuemotivet. I Brevik er dette representert ved vindusrekken i annen etasje og portalen i første etasje. Utformingen av midtrisalitten på "bysiden" er et markant arkitektonisk element, og markerer hovedinngangen som er formet som en buet portal. Byport- og triumfbuemotivet er et synlig uttrykk for jernbanestasjonens posisjon som tidens reelle byporter, og jernbanen som tidens tekniske triumf. Mye originalt listverk og dører er bevart i annen etasje og trapperommet.Sitat
– Riksantikvaren [2]

Historie[rediger | rediger kilde]

De første forslaget om jernbane til Brevik ble fremsatt i 1875,[3] men først 4. juli 1891 vedtok Stortinget å bygge denne banen.[4] Med staslig finansiering på plass gikk den politiske debatten over til lokaliseringen av stasjonen i Brevik. Setretangen og Strømtangen ble foreslått; [5] Setretangen ville gi plassering nærmere byens sentrum, mens Strømtangen ville gi adgang til havneområder med mindre is om vinteren.[6] Strømtangen ble endelig vedtatt av bystyret i 1892 og deretter godkjent av NSB.<.[7] [6] Planeringen av området skjedde i 1893 og kostet kr. 32.000.[6] Noe måtte vike plassen for å gi plass til stasjonen. Et hus ble ekspropriert for å skaffe plass for vei; på selve stasjonsområdet måtte ei smie eksproprieres. En liten dal ble fylt opp og restene av en gammel festning ble ødelagt under anleggsarbeidet.[8] Det ble oppført en stasjonsbygning i to etasjer,[6] og anlagt ny dampskipskai nedenfor. Kortest mulig vei mellom tog og skip var prioritert.[8] Et sidespor ble anlagt ned til havna slik at godstog kunne komme til skipene. Det måtte eksproprieres seks bygninger i Torsvik.[9] Banen og stasjonen ble åpnet av kong Oscar 2. 15. oktober 1895, og kongens monogram er hugd inn i en marmorplate som er montert på fjellet ved stasjonen.[10]

Alle stasjonsbygningene på Brevikbanen ble tegnet av arkitekt Paul Due,[11] og Brevik stasjon var hans tredje i teglstein.[12] Den er utformet i historisme og preges av detaljer i romansk stil. [13] Som det var alminnelig på den tid, blev der anlagt en park i tilslutning til stasjonen.[14]

Etableringen av Brevik jernbanestasjon flyttet Brevik sentrum mot vest, nærmere Strømtangen. Mens dette tidligere hadde vært en utkant av byen, ble det nå etablert flere butikker, hoteller og restauranter i nærheten av stasjonen for å tjene de som var på gjennomreise.[15] Jernbanen etablerede et beboelsesområde for sine ansatte på Strømtangen og Trosvik, mens stasjonsmesteren hadde tjenestebolig i stasjonsbygningen. Jernbanens ankomst betød også, at der blev etablerte en fraktemannstjeneste i Brevik.[16] Stasjonsmesteren hadde opprinnelig enerett til å drive en restaurant på stasjonen som en del av sin lønn. Det gjorde han til 1922, da restauranten ble bortforpaktet. Fortjenesten toppet seg i 1925 med kr. 25.000, men falt markant da Kragerøbanen åpnet i 1927 og gjennomgangstrafikken til Sørlandet falt bort.[17] /> Narvesen etablerede kiosk ved stasjonen, men i 1950-årene var trafikken falt så mye at den måtte stenge. I 1920 hadde Brevik stasjon tretten ansatte. Dette omfattet stasjonsmesteren, to sekretærer, fire telegrafister, fem stasjonsarbeidere og en fraktemann. Utover dette var det ansatte til vedlikehold av spor og materiell samt togpersonale.[16] Banen ble ombygd fra smalspor til normalspor i 1921[18] og elektrifisert i 1949. [19]

Stasjonsbygningen ble modernisert i 1930-åra, bl.a. ble restauranten flyttet fra sidefløyen til nordfløyen. Den ble flyttet tilbake etter ny ombygging i 1954,[20] hvor hovedinngangen ble flyttet til veisiden, og kontorer og billettkontor ble renovert. Dessusen ble det installert vannklosetter.[21] I 1950-åra krysset fremdeles biltrafikken Frierfjorden med bilferge, og det ble da anlagt ny gangvei fra stasjonen til fergekaia.[22] Etter åpningen av Breviksbroen i 1962 fikk banen sterkt fall i antall passasjerer. En større del av lokaltrafikken gikk over til buss.[23] NSB besluttet derfor å innstille lokaltogene mellom Skien og Brevik fra 1. februar 1964. Fra 1968 ble også ekspresstogene nedlagt, og etter dette har det kun kjørt godstog på banen. Brevik stasjon var i bruk inntil 1. februar 1982.[18]

Stasjonsbygningens videre skjebne[rediger | rediger kilde]

Da persontrafikken ble innstilt i 1968, ble det ledige lokaler i stasjonsbygningen. Disse ble leid av Trosvik Verkstad, som tok dem i bruk som kontor. Fra 1982 ble en større del av bygningen utleid til Trosvik inntil firmaet gikk konkurs i 1986. En del ble utleid som legekontor. Det ble uført en rekke renoveringer av bygningen og en rekke spesielle bygningsdeler ble ødelagt. Etter konkursen ble stasjonsbygningen solgt til Nydalen Compagnie, som ikke tok den i bruk. Husløse tok så tilhold i bygningen – og alt brennbart ble nå ødelagt. I 1988 kjøpte Brevik Management bygningen; firmaet satte den i stand og flyttet sitt hovedkontor dit i desember 1988.[24] Uthuset, som ikke hadde vært i bruk siden 1960-årene, ble også restaurert. Renoveringen ble belønnet med Sparebankens Brevikspris i 1991.[25] Stasjonsbygningen og to uthus ble registret som kulturminner i 1997.[13]

I år 2002 ble bygningene på stasjonen fredet etter vedtak av Miljøverndepartementet. Fredningen omfatter stasjonsbygningen med tilhørende uthus samt den lille parken sør for stasjonsbygningen.

Trafikk[rediger | rediger kilde]

Brevikbanen ble betjent av et ekspresstog til Oslo hver dag. Opprinnelig kjørte det via Vestfoldbanen, men fra 1923 kjørte det via Bratsbergbanen.[26] Hovedparten av trafikken var lokaltog til Porsgrunn og Skien. Inntil slutten av 1940-årene ble banen betjent av ti til tolv daglige tog i hver retning, men etter elektrifiseringen steg det til 19 i 1950-årene, ofte i fast timedrift.[27]

Fra slutten av 1940-årene til ca. 1960 var det korrespondanse med buss til Arendal i Brevik.[22]

På Norges sørkyst var lenge Brevik den stasjonen som lå lengst sør. Slik var det fra banen åpnet til åpningen av Kragerøbanen i 1927. I denne tiden fungerte stasjonen som korrespondansepunkt mellom tog og dampskip og den raskeste reisemåten langs kysten. Arendal dampskipsselskaps Brevikruta var i trafikk fra 1896 til 1934, selv om det knep for den de siste syv år.[26]

I 1912 ble der lagt fram planer om jernbanefergerute til kontinentet. I 1915 var planene klare, ruten skulle gå til Frederikshavn i Danmark. Det ble argumentert med, at det ville gi den hurtigste forbindelse fra Norge til Hamburg i Tyskland. Det ville bli nødvendig med to ferger, som ville bruke syv timer på en overfart og muliggjøre to daglige dobbeltturer. Planene ble dog aldri omsatt i praksis.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Brevik» (norsk). Norsk Jernbaneklubb. Besøkt 24. september 2013. 
  2. ^ https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/87662
  3. ^ Sørensen (1995): 9
  4. ^ Sørensen (1995): 10
  5. ^ Sørensen (1995): 11
  6. ^ a b c d Sørensen (1995): 13
  7. ^ Sørensen (1995): 12
  8. ^ a b Sørensen (1995): 14
  9. ^ Sørensen (1995): 14
  10. ^ Sørensen (1995): 29
  11. ^ Hartmann (1997): 60
  12. ^ Hartmann (1997): 69
  13. ^ a b Hartmann (1997): 149
  14. ^ Sørensen (1995): 65
  15. ^ Sørensen (1995): 41
  16. ^ a b Sørensen (1995): 42
  17. ^ Sørensen (1995): 54
  18. ^ a b Sørensen (1995): 71
  19. ^ Jernbaneverket (2009): 34
  20. ^ Sørensen (1995): 55
  21. ^ Sørensen (1995): 66
  22. ^ a b Sørensen (1995): 64
  23. ^ «Breviks-broen tar trafikken fra NSB». Verdens Gang (norsk). 23. september 1963. s. 7. 
  24. ^ Sørensen (1995): 69
  25. ^ Sørensen (1995): 70
  26. ^ a b Sørensen (1995): 38
  27. ^ Aspenberg (1994): 156
  28. ^ Sørensen (1995): 53

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne henvisninger[rediger | rediger kilde]