Prøyssisk blå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Prøyssisk blå
 
Fargekoder
Hex triplett #232c3f
RGB
(r, g, b)
(0, 170, 221)
CMYK
(c, m, y, k)N
(73, 14, 3, 0)
HSV
(h, s, v)
(194°, 100%, 87%)
N: Normalisert til [ 0–255 ]

Prøyssisk blå eller berlinerblå (tysk: Preussisch Blau og Berliner Blau) er et dypblått, lysekte og mineralsk pigment, med den kjemiske formelen Fe4[Fe(CN)6]3·xH2O. I malerkunsten blir den kalt pariserblå, og har siden 1720 blitt brukt i oljemaling, i akvarellfarger og som trykkfarge. Turnbulls blå er den samme substans, men er laget fra forskjellige reaktanter, og er en litt forskjellig nyanse som skyldes forskjellige urenheter.

Prøyssisk blå var den første moderne syntetiske farve. Den blir anvendt som en kolloidspreder, ettersom sammensetningen i seg selv ikke er oppløsbar i vann. Den kjemiske formelen er temmelig kompleks,[1] på grunn av nærværet av den variable mengde av ioner og dens sensitive avhengighet av dens tilsynekomst på kolloidpartikler når den blir laget. Pigmentet blir brukt i maling, og det er den tradisjonelle «blåfargen» i blåtrykk. Farven ble tilfeldig oppdaget av den tyske kjemikeren Johann Jacob Diesbach i Berlin i 1704, mens han arbeidet med fremstilling av rødt farvestoff i laboratoriet. Navnet prøyssisk blå oppstod i løpet av 1700-tallet, fordi farvestoffet bl.a. ble brukt ved farvingen av den prøyssiske hærens uniformer.

Pigmentet brukes også innen medisinen som motmiddel mot binding av gifter. Pigmented er meget kraftig, og meget små mengder skal til i blanding med hvite pigmenter for å lage lyse blåfarger. Man kan få en meget klar grønnfarge ved å blande pariserblått med kadmiumgult. Fordi prøyssisk blå var langt billigere enn naturlige blå pigmenter som naturlig ultramarin eller lapis lazuli, fikk det nye pigmentet raskt stor utbredelse. Det ble mye brukt til blå og grønne farger i norsk rosemaling, og til dette formålet fantes få alternativer før kjemisk fremstilt ultramarin kom i handelen etter 1822.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Chemistry of Transition Metal Cyanide Compounds: Modern Perspectives». Progress in Inorganic Chemistry. Progress in Inorganic Chemistry. 45: 283–391. 1997. ISBN 9780470166468. doi:10.1002/9780470166468.ch4. 
StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.