Bell X-14

Bell X-14
Informasjon
Rolle		Eksperimentfly
Produsent		Bell Aircraft Corporation
Første flyvning		17. februar 1957
Utfaset		29. mai 1981
Status		Bevart
Brukt av		USAF, NASA
Antall produsert		1

Bell X-14 var et jetdrevet VTOL (Vertical Take Off and Landing) eksperimentfly utviklet for USAs flyvåpen USAF og NASA på slutten av 50-tallet.

Historie

Bell Aircraft Corporation hadde allerede i 1954 for egen regning utviklet USAs første VTOL jetfly. Denne prototypen ble kalt Bell Model 65 Air Test Vehicle (ATV), og flyet utførte flere sveve-tester, men gjennomførte aldri overgang fra sveving til horisontal flukt. Basert på dette utviklingsarbeidet tegnet USAs flyvåpen USAF kontrakt med Bell om å designe og bygge X-14, og arbeidet med Bell ATV ble dermed droppet. Dataene og erfaringene fra testene med Bell ATV viste seg svært verdifulle i utviklingen av Model 68, som var Bells interne navn på X-14.

X-14 fikk USAF serienummer 56-4022, og gjennomførte sin første vertikale flyvning 17. februar 1957. Den første overgang fra sveving til horisontal flukt ble gjennomført i mai 1958. I 1960 ble flyet overført fra USAF til NASA. Det fikk NASA-nummer N704NA i tillegg til nye og kraftigere General Electric J85 turbojetmotorer i stedet for de gamle Armstrong Siddeley Viper-motorene. Flyet gjennomgikk mange harde landinger og ble omdøpt til X-14A i 1962. I 1965 fløy Neil Armstrong X-14A i en simulert månelanding fra 460 meter (1 500 fot). Det ble oppgradert mange ganger, blant annet fikk det installert digital fly-by-wire styring for å teste avanserte styresystemer.

29. mai 1981 kræsjlandet det og ble ikke reparert igjen. X-14 ble flyttet til Army Aviation Museum ved Fort Rucker, Alabama, før det i 1996 ble overført til Ropkey Armour Museum i nærheten av Indianapolis, Indiana. Protoypen Bell Model 65 ATV står utstilt på Smithsonian National Air and Space Museum i Washington D.C.

Formål

X-14 ble bygd for å utforske konseptet med et to-motors jetdrevet VTOL-fly med vektorstyring av jetstrålene. Det spesielle styresystemet som ble brukt under sveving skulle også testes og forbedres. Håpet var at utvikling av VTOL jagerfly skulle redusere behovet for lange sårbare rullebaner. X-14 hadde stabilitetsproblemer, og var særlig utsatt for vindkast. Det må allikevel betegnes som et vellykket eksperimentfly, særlig med tanke på at det var i tjeneste i over 24 år. Under utvikling av Storbritannias VTOL-fly Hawker Siddeley Harrier, fungerte X-14 som treningsfly for de britiske testpilotene.

Design

X-14 ble satt sammen av flyskroget og haleseksjonen til et Beech T-34, og vingeseksjonen fra et Beech Bonanza. Flyet var et monoplan bygd i metall og hadde åpen cockpit, men manglet katapultsete. Mangelen på katapultsete medførte at testing av sveve-egenskapene enten ble utført nær bakken, eller i stor høyde. For å styre flyet under sveving hadde det reaksjonsdyser i vingetippene som ble matet av hovedmotorenes kompressor. Styrekraften på alle aksene var lav, noe som ga dårlige sveve-egenskaper.

Spesifikasjoner

Dimensjoner:

• Mannskap: 1
• Lengde: 7,62 m
• Vingespenn: 10,36 m
• Høyde: 2,40 m
• Vekt: 1 406 kg
• Maksimal startvekt: 1 936 kg
• Motorer X-14: 2stk Armstrong Siddeley Viper 8 turbojet, 7,8 kN skyvekraft hver
• Motorer X-14A: 2stk General Electric J85-GE-5- turbojet, 11,922 kN skyvekraft (hver)

Ytelse:

• Toppfart: 276 km/t
• Rekkevidde: 482 km
• Høyeste flyvning: 5 486 m (18 000 fot)
• Kraft/vekt-forhold: 1:0,9

Kilder

• NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (side 20) Utgitt 2003 (pdf) Besøkt 19. mars 2015
• NASA Technical Memorandum 81280 – Historical Overview of V/STOL Aircraft Technology (Utgitt mars 1981) Besøkt 19. mars 2015