Statisk skyvekraft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En Pratt & Whitney F100 turbofanmotor som blant annet brukes i F-16 under testing ved Florida Air National Guard-basen i Florida i USA. Tunnelen bak motoren demper støy og leder eksosgasser bort fra motoren.

Statisk skyvekraft eller stillestående skyvekraft er den skyvekraften en jetmotor eller rakettmotor utvikler når den er i ro i forhold til bakken og den omgivende luften. Siden luftfartøyet ikke har noen fremoverhastighet, finnes det heller ingen kontinuerlig luftstrøm rettet mot motorens luftinntak. Motoren blir derfor nødt til skape sin egen luftinnstrømning i stedet. Statisk skyvekraft er den målte skyvekraften som genereres av motoren når den blir stående i ro. Statisk skyvekraft oppgis i enheten for kraft, newton (N), som oftest med prefikset k som kilonewton (kN).

Grunnen til at denne kraften blir kalt statisk skyvekraft og ikke bare skyvekraft, er at det ikke lar seg gjøre å måle kraften når flyet er i fart, bare når det står på bakken (statisk). Den reelle skyvekraften i fart og høyde er alltid mye mindre enn den statiske.

Dette kan sammenlignes med å bruke et rullebrett: Hvis en sparker fra i stillestående kan det snakkes om statisk kraft, og en får en gitt fartsøkning. Hvis en bruker samme kraft etter at brettet har fått fart, vil ikke fartsøkningen bli så stor.

I det britiske FPS-systemet (engelsk foot–pound–second) oppgis statisk skyvekraft tradisjonelt i pound-force static (lbf). Etter hvert som også brukerne av dette systemet har oppdaget forskjellen mellom vekt og masse, brukes også pound-force static (lbf), men også anerkjente internasjonale tidsskrifter bruker nå den avledede SI-enheten kN, gjerne med lbf i parentes.