Douglas X-3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Douglas X-3 «Stiletto»
Douglas X-3 «Stiletto»
Informasjon
Rolle Eksperimentfly
Produsent Douglas Aircraft Company
Første flyvning 20. oktober 1952
Utfaset 23. mai 1956
Status Bevart
Brukes av USAF og NACA
Antall produsert 1

Douglas X-3 «Stiletto» var et jetdrevet amerikansk eksperimentfly bygd av Douglas Aircraft Company for USAs flyvåpen USAF og NACA (forløperen til NASA). Det var aktivt i perioden 1952 til 1956 og gjennomførte totalt 51 flyvninger. 2 eksemplarer ble bestilt, men bare ett fly ble ferdigstilt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Douglas X-3 «Stiletto»

X-3 var svært forskjellig fra X-1 og X-2. Det var utstyrt med jetmotor, og tok av og landet på konvensjonell måte istedet for å bli sluppet i stor høyde fra et moderfly. Hensikten med flyet var å utføre aerodynamiske tester ved hastigheter på Mach 2 i store høyder. Et annet mål var å forske på bruken av nye materialer som titan og bruk av nye konstruksjonsmetoder.

Motorleverandøren Westinghouse hadde imidlertid store problemer med utviklingen av motorene. Dette medførte at mindre og svakere motorer måtte benyttes, noe som resulterte i at flyet aldri nådde overlydsfart i plan flukt. Som høyhastighets eksperimentfly var X-3 derfor en fiasko. Motorproblemene, dårlig ytelse og pengemangel var grunnen til at bare ett av de to prosjekterte flyene ble ferdigstilt til flygedyktig stand. Det andre ble brukt til reservedeler.

Det eneste flyvedyktige eksemplaret av X-3 er bevart, og er for tiden utstilt i USA ved National Museum of the United States Air Force i Dayton, Ohio.

Resultater[rediger | rediger kilde]

X-3s cockpit

X-3 ga flere viktige forskningsdata selv om de ønskede høyhastighets-flyvningene uteble. Det banet veien for senere fly med korte, tynne vinger, som Lockheed F-104 Starfighter, North American X-15 og Lockheed SR-71 Blackbird.

Under stup ble overlydsfart oppnådd, og da piloten skulle foreta en roll, begynte flyet helt umotivert å dreie om de andre aksene. Han gjenvant kontrollen og gjentok manøveren – med samme resultat. Dataene som ble samlet inn fra denne flyvningen var meget viktige for forståelsen av aerodynamikken i overlydsfart.

Det viktigste bidraget var imidlertid i utviklingen av dekk til landingshjulene. Siden X-3 trengte over 400 km/t for å ta av, og hadde omkring 320 km/t i landingshastighet, var revnede dekk et tilbakevendende problem. Mange fabrikanter av fly-dekk brukte data fra X-3s flyvninger under utviklingen av høyhastighets fly-dekk.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Douglas X-3 line drawing.png

Dimensjoner

  • Mannskap: 1
  • Lengde: 20,3 m
  • Vingespenn: 6,9 m
  • Høyde: 3,8 m
  • Vingeareal: 15,47
  • Vekt tom: 7 310 kg
  • Maksimal startvekt: 10 810 kg

Ytelse

  • Motor: 2stk Westinghouse J34 turbojet med etterbrennere
  • Skyvekraft: 15,0 kN, 21,6 kN med etterbrenner (pr. motor)
  • Toppfart i plan flukt: 0,95 Mach, 1 040 km/t
  • Rekkevidde: 800 km
  • Maksimal flyhøyde: 11 600 m

Kilder[rediger | rediger kilde]