Angelo Rotta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Angelo Rotta
Født9. august 1872Rediger på Wikidata
MilanoRediger på Wikidata
Død1. februar 1965Rediger på Wikidata (92 år)
VatikanstatenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1895–)[1]Rediger på Wikidata
Embede Katolsk erkebiskop (1922–), titulær erkebiskop (1922–), nuntius (1930–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461965), Kongedømmet Italia (18721946)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Rettferdige blant nasjonene, kommandørkors med stjerne av Republikken Polens fortjenstordenRediger på Wikidata

Minneplakett for Angelo Rotta i Budapest Distrikt I, Dísz-plassen Nr 4–5.

Angelo Rotta (født 9. august 1872 i Milano i Italia, død 1. februar 1965 i Vatikanet) var en italiensk katolsk biskop og pavelig nuntius. Han er mest kjent fra sin tid ved nuntiaturet i Budapest i siste fase av andre verdenskrig, og var involvert i redningsaksjoner av jødene der fra deportasjon og mord i konsentrasjonsleirene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Rotta ble presteviet den 10. februar 1895.

Biskop, pavelig nuntius[rediger | rediger kilde]

Den 16. oktober 1922 utnevnte pave Pius XI han til titulærerkebiskop av Thebes og til apostolisk internuntius til Sentralamerika,[2] et postering som omfattet Costa Rica, El Salvador, Honduras og Nicaragua.[3] Han ble bispeviet av kardinal Pietro Gasparri, som var Den hellige stols Statssekretær, den 1. november 1922. Medkonsekratorer var erkebiskopene Jules Tiberghien og Carlo Cremonesi.

Han ble også apostolisk internuntius til Panama den 21. september 1923[4] og vedvarte samtidig som ansvarlig for Sentralamerika.

Den 9. mai 1925 utnevnte pave Pius ham til apostolisk delegat til Tyrkia.[5]

Nuntius til Ungarn[rediger | rediger kilde]

Den 20. mars 1930 utnevnte pave Pius ham til det apostoliske nuntiatur i Ungarn,[6] en stilling han innehadde i femten år.

Som pavelig nuntius og representant for pave Pius XII i Ungarn protesterte erkebiskop Rotta iherdig mot Ungarns fremferd mot jødene, og hjalp paven med informasjoner og råd som førte til at paven direkte oppfordret Ungarns leder admiral Horthy til å innstille de pågående deportasjoner av jødene.[7] I følge holocausthistorikeren Martin Gilbert tok Angelo Rotta som De Hellige Stols (Vatikanets) øverste representant i Budapest ledelsen for å opprette «en internasjonal ghetto», med flere dusin moderne boligblokker dit et stort antall jøder - etter hvert 25.000 - ble bragt for sin beskyttelse. Dette var mens pilkorsbander kjeppjaget og angrep jøder ute på gatene. I disse bygninger anbragte ikke bare Pavestolen, men også de sveitsiske, svenske, portugisiske og spanske legasjoner sine diplomatiske emblemer.[8]

Erkebiskop Rotta gikk i samforståelse med Vatikanet i gang med å utstede beskyttelsespass til jødiske konvertitter. Rotta var på dette tidspunkt 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelsen av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, falske pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent msgr. Gennaro Verolino.[9] Det pavelige nuntiatur utstedte etterhvert 15.000 pass, og erkebiskop Rotta fikk de funksjonærer som utstedte dokumentene om ikke å granske for nøye mottagernes dokumentasjon om trostilhørighet for inngående.[10] En Røde Kors-representant spurte om, og fikk uten videre fra Rotta med hans velsignelse, allerede signerte identitetspapirer in blanco, for distribusjon blant syke og til folk på flukt fra Pilkors-partiets pøbel.[11]

Rotta oppfordret ungarske kirkeledere til å hjelpe deres «jødiske brødre», og utsendte fader Tibor Baranszky til å skynde avsted til dem tvunget ut på marsjer og distribuere vatikanske immunitetsdokumenter til så mange jøder som bare mulig.[10]

I 1944-1945 bidro Rotta vesentlig til de redningstiltak som de nøytrale ambassader (Portugal, Spania, Sverige, Sveits og Den hellige stol) og Det internasjonale Røde Kors iverksatte i Budapest (initiert av Carl Lutz, og ledet av blant annet Giorgio Perlasca, Friedrich Born, Raoul Wallenberg og Angel Sanz Briz). Som doyen for det diplomatiske korps protesterte han heftig flere ganger mot de ungarske regjeringers deportasjoner av jøder.

Den 15. november 1944 etablerte den ungarske regjering «den store ghetto» for 69.000 jøder, mens ytterligere 30.000 jøder utstyrt med beskyttelsesdokumenter kom seg til den internasjonale ghettoen.[10] Den 19. november 1944 protesterte Vatikanet sammen med de fire andre nøytrale makter - Sverige, Spania, Portugal og Sveits - kollektivt nok en gang og krevde at deportasjonene av jøder måtte innstilles.[11] Regjeringen gav etter, og forbød «dødsmarsjene». Men på dette tidspunkt rådet det nærmest anarki i Budapests gater, og den 21. november fortsatte deportasjonene. Pilkorsveldet fortsatte med sine voldsorgier, foretok raid inn i den internasjonale ghetto og myrdet jøder der selv mens sovjetiske styrker rykket stadig nærmere byen. Rotta og Wallenberg var blant de få diplomater som forble i Budapest under disse forhold. Etter den sovjetiske innmarsj i byen ble Wallenberg grepet og bragt til Moskva, hvorfra han aldri ble løslatt. Gilbert skriver at av de 150.000 jøder som var i byen ta tyskerne grep makten i mars 1944, overlevde nesten 120.000 - 69.000 fra Den store ghetto, 25.000 i den internasjonale ghetto, og ytterligere 25.000 som skjulte seg i kristne hjem og religiøse institusjoner rundt om i Budapest.[12]

Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Erkebiskop Rotta hadde samtidig diplomatiske oppdrag i Bulgaria. Derfra berget han mange bulgarske jøder ved å utstede dåpsattester for dem (uten at de ble døpt) og passérsedler, og organisere reiser for dem til Palestina.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Erkebiskop Rotta fortsatte i Den romerske kuries tjeneste etter verdenskrigen, og ble pensjonert fra Vatikanets diplomatiske tjeneste i 1957. Han deltok i høy alder i noen sesjoner av Annet vatikankonsil.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID rot, besøkt 4. februar 2021
  2. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XIV. 1922. s. 551, 563. Besøkt 14. juli 2020. «Internunzio Apostolico nell'America Centrale» 
  3. ^ De Marchi, Giuseppe (1957). Le Nunziature Apostoliche dal 1800 al 1956. Libreria Editrice Vaticana. s. 104. Besøkt 11. juli 2020. 
  4. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XV. 1923. s. 528. Besøkt 20. desember 2019. 
  5. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XVII. 1925. s. 332. Besøkt 20. desember 2019. 
  6. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXII. 1930. s. 330. Besøkt 29. april 2020. 
  7. ^ «Raoul Wallenberg - Diplomats». Besøkt 7. oktober 2013. 
  8. ^ Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; s. 337
  9. ^ Per-Agner-priset
  10. ^ a b c Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; p. 341
  11. ^ a b Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; p. 344
  12. ^ Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; pp. 347–350
  13. ^ www.catholic-hierarchy.org brot, lest 28. oktober 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]