Carl Lutz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Lutz
Carl Lutz fortepan 105824.jpg
Født30. mars 1895[1][2]Rediger på Wikidata
WalzenhausenRediger på Wikidata
Død12. februar 1975[1]Rediger på Wikidata (79 år)
Bern[3]Rediger på Wikidata
Gravlagt BremgartenfriedhofRediger på Wikidata
Ektefelle Gertrud Lutz-Fankhauser (19351946)Rediger på Wikidata
Utdannet ved George Washington University, Central Wesleyan CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse DiplomatRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser Rettferdige blant nasjonene, stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstordenRediger på Wikidata

Carl Lutz (1944)
Carl Lutz-monumentet i Budapest

Carl Lutz (født 30. mars 1895 i Walzenhausen i kantonen Appenzell Ausserrhoden i Sveits, død 12. februar 1975 i Bern) var en sveitsisk diplomat. Lutz virket i Budapest under Holocaust i andre verdenskrigs siste del.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og tidlig yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Carl Lutz flyttet ved 18 års alder til USA etter handelsutdannelse i Sveits, og var bosatt der i 20 år. Han utdannet seg på Central Wesleyan College i Warrenton i Missouri.

Diplomatiet[rediger | rediger kilde]

I 1920 begynte han å arbeide for den sveisiske utenriksforvaltning, først på den sveitsiske legasjon i Washington, D.C. Han videreutdannet seg på George Washington University i Washington og tok en akademisk grunneksamen der i 1924, hvorpå han arbeidet på Sveits' konsulater i Philadelphia of St. Louis 1926-34. Deretter ble han visekonsul i Jaffa 1935-40, da i det britiskforvaltede protektoratet Palestina.

I 1940 ble han tilbakekalt til Bern.[4]

Arbeide i Budapest 1942-45[rediger | rediger kilde]

Carl Lutz arbeidet som visekonsul og ansvarlig for skyddsmaktsenheten på Sveits' legasjon i Budapest fra januar 1942 til andre verdenskrigs avslutning i Europa våren 1945. Han svarte for et titalls krigførende lands representasjon i landet. Han samarbeidet også gjennom diplomatiets kanaler med Jewish Agency for Israel. Han var en av de tjenestemenn ved nøytrale lands stasjoner som var mest aktiv med å redde jøder i Ungarn fra utryddelsespolitikken 1944-45. Han anses å ha reddet 62.000 personers liv, ved å skaffe beskyttelsesdokumenter og arrangere bosteder i særskilte hus under beskyttelse av den sveitsiske legasjon. Dette skjedde parallelt med tilsvarende anstrengelser fra den svenske legasjon især ved Raoul Wallenberg, det pavelige nuntiatur ved især nuntiatursekretær Gennaro Verolino, og Svenska Röda Korset under Valdemar Langlet.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den svenske diplomat Raoul Wallenberg, som i juli 1944 kom til Budapest, informerte seg om hvordan sveitserne gikk frem for å sikre jøder og samarbeidet med Carl Lutz ved bruk av de samme metoder. Wallenbergs virksomhet ble viden kjent etter krigen, delvis på grunn av hans mysteriøse forsvinning, mens den innsats Lutz hadde gjort i sin formelt underordnede stilling forble lenge relativt ukjent, til og med i hans eget hjemland.[5][6]

Etter hjemkomsten til Sveits i 1945 ble det ansett at Carl Lutz hadde overskredet sine kompetanser i Budapest men uten at det førte til noen formell anmerkelse. Men han fikk ingen ny utenlandspost med det første. Fra 1945 til 1954 var han stasjonert i Bern og i Zürich, i Seksjonen for utenlandske interesser i det føderale politiske departement, og fra 1952 til 1961 var han konsul i Bregenz, rett over grensen til Østerrike.

I 1952 assisterte Lutz de for det meste australske og tyske pårørende til personer som var blitt gravlagt på gravlunden Sarona ved Tel Aviv,[7] da levningene og gravsteinene ble flyttet til Jerusalem etter at Jerusalems bygrenser ble utvidet.[8]

Han ble fullt rehabilitert først i 1958.

Utenlandske æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1965 tildelt 1965 den israelskr utmerkelsen Rettferdig blant folkene. Siden 1991 finnes det også ett monument tilegnet Carl Lutz i de tidligere jødiske kvarterer i Pest-delen av Budapest. Et stykke av elvepromenaden er blitt oppkalt etter ham - Carl Lutz Rakpart - ettersom han der hadde personlig ilt til for å assisterte en blødende jødisk kvinne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 3. mai 2014
  2. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Carl Lutz, 00000030123
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  4. ^ Vgl. Rolf Stücheli: «Lutz, Carl» i Historisches Lexikon der Schweiz, abgerufen am 11. April 2017.
  5. ^ http://www.nzz.ch/aktuell/startseite/articleCT1E2-1.134832. 
  6. ^ http://www.tagesanzeiger.ch/ipad/kultur/Carl-Lutz-rettete-Tausende-Juden-vor-dem-Holocaust/story/28563241. 
  7. ^ Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, pp. 1seq.
  8. ^ Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, p. 44.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander Grossman: Nur das Gewissen. Carl Lutz und seine Budapester Aktion. Geschichte und Porträt. Verlag im Waldgut, Wald 1986, ISBN 3-7294-0026-6.
  • Iván Sándor: Spurensuche. Eine Nachforschung. Roman. Aus dem Ungarischen von Katalin Fischer, Deutscher Taschenbuch-Verlag, München 2009, ISBN 978-3-423-24722-1.
  • Theo Tschuy: Carl Lutz und die Juden von Budapest. 1995, ISBN 3-8582-3551-2.
  • György Vámos: Carl Lutz (1895–1975). Schweizer Diplomat in Budapest 1944. Ein Gerechter unter den Völkern. Editions de Penthes, Genf 2013.
  • Agnes Hirschi, Charlotte Schallié (Hrsg): Under Swiss Protection – Jewish Eyewitness Accounts from Wartime in Budapest. Interviews mit Juden, welche Carl Lutz während des Zweiten Weltkriegs in Budapest gerettet hatte. Verlag ibidem, Stuttgart 2017, ISBN 978-3-8382-1089-6.[1]
  • Erika Rosenberg: Das Glashaus. Carl Lutz und die Rettung ungarischer Juden vor dem Holocaust. Herbig, München 2016, ISBN 978-3-7766-2787-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]