Hopp til innhold

Altaihøne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Altaihøne
Nomenklatur
Tetraogallus altaicus
(Gebler, 1836)
Synonymi
Perdix altaica
Populærnavn
altaihøne,
altajhøne
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektkongehøns
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, fjell
Utbredelse: Altaj-, Sajan- og Khangajfjellene

Altaihøne (Tetraogallus altaicus) er en monotypisk hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten kongehøns, som består av fem arter. Arten har tilhold i Altaj-, Sajan- og Khangajfjellene i Asia. Arten er ifølge BirdLife International livskraftig.[1]

Altaihøna blir cirka 57–58 cm lang og hannen blir større enn hunnen. Hannen veier cirka 3 000 g, hunnen cirka 2 540 g.[2] Arten er altså omtrent like stor som himalayahøna (T. himalayensis).

Fjærdrakten er kryptisk og gir god kamuflasje. Den er delvis hvit på undersiden, men med mørke spetter på overbrystet som mot halsen og hodet går over i grått med lyse spetter. Issen er mørkere grå en kinnene, halsen og nakken. Bakover ryggen er fuglen mørk gråbrun med innslag av lysere grå flekker og noe rødbrunt mot halen. Hodet er som en forlengelse av den kraftige halsen. Nebbet er relativt kort og kraftig. Arten har karakterisk naken gul-oransje hud som renner som en stripe gjennom de mørke øynene. Gumpen har halvlange hvite fjær på undersiden. De nedre ekstremitetene er halvlange og meget kraftige.[2]

Utbredelsen omfatter Altaj-, Sajan- og Khangajfjellene, som ligger i grensestrøkene mellom Russland (Sibir), Kasakhstan, Mongolia og Kina i Asia.[3] Habitatet består av stepper, alpine enger og tundra i ulike fjellkjeder, fra 400 moh opp til snøgrensen vanligvis rundt 2 000–3 600 moh. Arten foretrekker områder med bratte skråninger og ulendt relieff, inkludert kløfter og klipper, men den vil også søk inn i skog for å lete etter mat.[2]

Dietten består av knoller, løker, frø, skudd (for eksempel Betula) og bær, inkludert Berberis; opptil 40 plantearter er blitt rapportert å inngå i dietten, inkludert mange skogbaserte arter; noen insekter blir også spist, og det er til og med meldt at smågnagere har blitt tatt.[2]

Altaihøna er monogam og territorial, men hannene flokker seg sammen når hunnene har lagt sine siste egg. Hun legger eggene fra midt i mars, litt avhengig av været, habitatet og hvor gammel hun er. Redet ligger i grus, på en plass hunnen har valgt selv, og er sparsomt fôret med plantemateriale og fjær. Fem forskjellige reder inneholdt henholdsvis på fire, seks, åtte, åtte og 15 egg, men sistnevnte antas å være et resultat av at to hunner har lagt i samme rede; inkubasjonen tar 28 dager og gjennomføres av hunnen alene. Grupper av unger og hunner går sammen etter klekkingen. Ungfuglene hekker neste sesong.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[5][6][7]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b BirdLife International 2012. Tetraogallus altaicus. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 13. april 2014.
  2. ^ a b c d e McGowan, P. J. K. and G. M. Kirwan (2020). Altai Snowcock (Tetraogallus altaicus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.altsno1.01
  3. ^ R.L. Potapov og V.E. Fling (red.) (1989). Handbuch der Vögel der Sowjetunion. Band 4: Galliformes, Gruiformes. Wiesbaden: Aula Verlag. ISBN 3-89104-417-8. 
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]