Vestfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Vestfronten
BoonesboroughVincennesFort LaurensSt. LouisBirds ekspedisjon - PiquaCrawford-ekspedisjonenBryan StationBlue LicksFort HenryClark-ekspedisjonen

Vestfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen handler om krigføringen vest for Appalachene og langs den kanadiske grensen, der den amerikanske uavhengighetskrigen var en «indianerkrig». Britene og den kontinentale kongress ønsket begge indianere som allierte (eller ba dem om å forbli nøytrale), og mange indianersamfunn ble delt i spørsmålet om hvilken vei de skulle følge. Som irokeserføderasjonen, ble stammer som cherokeene og shawneene splittet i fraksjoner. Noen delawarere signerte den første indianeravtalen med USA, mens andre sluttet seg til britene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Blant vedtakene som patriotene forkastet som Intolerable Acts, var proklamasjonen av 1763 som forbød anglo-amerikansk bosetning vest for Appalachene og Quebec-vedtaket fra 1774 som la grunnlag for å utvide Quebecs grenser til elvene Mississippi og Ohio. Sammen gjenopprettet disse balansen mellom de franske canadierne, indianerne og det britiske imperiet som eksisterte før syvårskrigen. Anglo-amerikanske bosettere, særlig de som bodde vest for Appalachene, så på disse vedtakene som et svik mot deres interesser. I Fort Stanwix-avtalen fra 1768 forsøkte britene å inngå et kompromiss ved å flytte proklamasjonens linje vestover. Bosettere under Daniel Boone og andre fortsatte å etablere seg i det som nå er Kentucky og gikk til krig mot shawneene, delawarene, huronerne og andre nasjoner. I respons til de eskalerende voldelighetene, ledet John Murray, den kongelige guvernøren i Virginia, en militsekspedisjon inn i pionéerlandet i 1774, beseiret indianerne i slaget ved Point Pleasure og tvang dem til å akseptere elva Ohio som grensen mellom seg og Virginia.

De fleste indianere valgte å kjempe mot USA siden de var bundet til en traktat med britene og følte seg truet av de anglo-amerikanske bosetterne. Britene trakk dermed fordel av indianernes støtte i pionéerområdene, fra cherokeene i North Carolina til mi'kmaqene i New England. Britene skaffet seg gjennom indianske allierte lojalist-garnisoner som Fort Frontenac, Fort Niagara, Fort Detroit, Fort St Joseph og Fort Michilimackinac. Derfra kunne britene utruste og handle med sitt nettverk av allierte ved de store sjøene. Indianerne gjennomførte tokter mot patriotenes bosetninger i New York, Kentucky, Pennsylvania og andre steder.

Irokesernes land[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Sullivanekspedisjonen

Patriotenes krigslykke ved Saratoga førte til bitter splittelse i irokeserkonføderasjonen. Oneidaene og mange tuscaroraere trodde at en amerikansk seier var uunngåelig og valgte å slutte seg til patriotene. De kastet dermed forbundet ut i borgerkrig. Rådsilden ble slukket i juni 1777 og mohawkene, senecaene, onondagaene og cayugaene gikk inn i krigen på britisk side med Joseph Brant som kommandant.

Blant irokesernes angrep på amerikanske mål var massakrene i Wyoming Valley og Cherry Valley i 1778. Disse provoserte frem raseri blant kolonistene, og i hevn ledet general John Sullivan en stor styrke inn i det vestlige New York sommeren 1779. 29. august påførte han irokeserne et knusende nederlag ved Newtown, på stedet til dagens Elmira. I tillegg ble flere indianerlandsbyer og avlingene til indianerne ødelagt i regionen ved de store sjøene i det vestlige New York.

Ohio[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Slaget ved Vincennes

Shawnee-diplomaten Cornstalk som var tilhenger av nøytralitet med USA, ble myrdet av amerikanske soldater høsten 1777 mens han var utsending til Fort Randolph i det som nå er Point Pleasure, West Virginia.

Patriotene angrep indianernes allianse i 1778-79 under George Rogers Clark. Med et kompani frivillige under autoriteten til staten Virginia, tok Clark Kaskaskia, hovedposten til Illinois Country 4. juli 1778, og han sikret senere lojaliteten til Vincennes. Vincennes ble tatt tilbake av general Henry Hamilton, den britiske kommandanten i Detroit. Våren 1779 satte Clark sammen en ny styrke og tok tilbake Vincennes fra Hamilton.

24. august 1781 ble en amerikansk enhet under oberst Lochry tatt i bakhold nær elva Ohio av indianere under Joseph Brant.

Men amerikanerne klarte ikke å få en avgjørende seier i vest selv da deres krigslykke steg i øst. Tokt og trefninger fortsatte i pionéerområdet, inkludert en i Gnadenhutten i 1782 hvor amerikanske styrker angrep en landsby med pasifistiske kristne delawarer i hevn for angrep utført av en annen gruppe fra første nasjoner. Senere samme år, i det siste betydelige slaget i krigen, ble en styrke kentuckiere beseiret av en overlegen styrke britiske regulære soldater, irokesere, mingoer, shawneer og andre første nasjoner i slaget ved Blue Licks.

Liste over indianerledere under den amerikanske uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Calloway, Colin G: The American Revolution in Indian Country: Crisis and Diversity in Native American Communities. Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-47149-4 (hardback).
  • Downes, Randolph C: Council Fires on the Upper Ohio: A Narrative of Indian Affairs in the Upper Ohio Valley until 1795. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press, 1940. ISBN 0-8229-5201-7 (1989 reprint).
  • Fitzpatrick, Alan: Wilderness War on the Ohio. 2005.
  • Graymont, Barbara: The Iroquois in the American Revolution. Syracuse University Press, 1972.
  • Nester, William: The Frontier War for American Independence. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books, 2004. ISBN 0-8117-0077-1.
  • Sosin, Jack M: The Revolutionary Frontier, 1763-1783. New York: Holt, 1967.
  • Williams, Glenn F: Year of the Hangman: George Washington's Campaign Against the Iroquois. Yardley: Westholme Publishing, 2005.