Erobringen av Fort Ticonderoga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erobringen av Fort Ticonderoga
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 10. mai 1775
Sted Ticonderoga, New York
Resultat
Fortet ble erobret av amerikanske kolonister
Parter
Vermont
Connecticut
Storbritannia
Kommandanter
Ethan Allen
Benedict Arnold
William Delaplace
Styrker
83 48
Tap
Ingen 48 tatt til fange
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Invasjonen av Canada, 1775–76
TiconderogaCrown PointLongue-PointeFort St. JeanQuebec - Les CédresVaudreuilTrois-RiviéresValcour BayFort Cumberland

Erobringen av Fort Ticonderoga var en hendelse tidlig i den amerikanske uavhengighetskrigen. Den 10. mai 1775 overrasket og fanget Ethan Allen og Benedict Arnold den lille britiske garnisonen på Fort Ticonderoga. Kanoner som ble erobret på fortet ble etterpå dratt avgård og brukt til å befeste Dorchester Heights og bryte stillstanden i beleiringen av Boston.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Selv før skuddvekslingen i den amerikanske uavhengighetskrigen startet, var amerikanske revolusjonære bekymret for Fort Ticonderoga. Fortet var viktig av to grunner. Først av alt holdt det et antall kanoner, noe amerikanerne var i mangel av. For det andre lå fortet i den strategiske Champlain–dalen, ruten mellom de opprørske tretten koloniene og de britisk–kontrollerte canadiske provinsene. Etter at krigen startet i slagene ved Lexington og Concord den 19. april 1775, bestemte amerikanerne seg for å ta fortet før det kunne forsterkes av britene som kunne bruke fortet til å iverksette angrep på amerikanerne bakfra. Det er uklart om hvem som først foreslo å ta fortet. Idéen har blant andre blitt kreditert John Brown, Benedict Arnold og Ethan Allen.[1]

Ticonderoga var ikke den festningen den hadde vært i 1758 da franskmennene klarte å holde den fra et britiske angrep. Etter franskmennene avstod sine nordamerikanske territorier til britene i 1763, var ikke fortet lenger på grensen til de to store imperiene. Den hadde forfalt, garnisonen bestod av bare to offiserer og 46 menn, mange av dem var «invalide» (soldater med begrensede plikter på grunn av funksjonshemninger eller sykdom). 24 kvinner og barn bodde også der. På grunn av sin tidligere betydning, hadde Fort Ticonderoga fremdeles et rykte som «porten til kontinentet» eller «Amerikas Gibraltar», men i 1775 var det ifølge historikeren Christopher Ward «mer som en bakgårdslandsby enn et fort.»[2]

Kampanjen[rediger | rediger kilde]

To uavhengige ekspedisjoner for å erobre Ticonderoga, en fra Massachusetts og den andre fra Connecticut, ble organisert. Ved Cambridge, Massachusetts fortalte Benedict Arnold Massachusetts sikkerhetskomité om kanonene og andre militære lagre ved det lett befestede fortet. Den 3. mai gav komitéen Arnold tittelen oberst og autoriserte ham til å ta kommandoen over et hemmelig oppdrag for å ta fortet.[3]

Imens hadde Silas Deane og andre i Hartford, Connecticut, organisert en egen ekspedisjon. Ethan Allen samlet over 100 av sine Green Mountain Boys, rundt 50 menn som ble samlet av James Easton i Pittsfield, Massachusetts, og ytterligere 20 frivillige menn fra Connecticut. Denne styrken på rundt 170 samlet seg den 7. mai ved Castleton, Vermont. Ethan Allen ble valgt til oberst, med Easton og Seth Warner som hans løytnanter. Samuel Herrick ble sendt til Skenesboro og Asa Douglas til Panton med avdelinger for å sikre båter. Imens rekognoserte kaptein Noah Phelps fortet forkledd som handelsmann. Han så at murene var i dårlig forfatning og fikk vite av garnisonskommandanten at de britiske soldatenes krutt var vått. Han returnerte og rapporterte dette til Ethan Allen.

Den 9. mai ankom Benedict Arnold i Castleton og insisterte på at han skulle ta kommando over operasjonen, basert på sine ordrer og sin kommisjon fra Massachusetts sikkerhetskomité. Mange av Green Mountain Boys protesterte og insisterte på at de ville dra hjem fremfor å tjene under noen andre enn Ethan Allen. Arnold og Allen kom til enighet, men ingen dokumenter eksisterer som viser hva avtalen gikk ut på. Ifølge Arnold ble han gitt delt kommando over operasjonen. Noen historikere har støttet Arnolds krav, mens andre mener at han kun ble gitt retten til å marsjere ved siden av Allen.[4]

Crown Point og Fort St. Johns[rediger | rediger kilde]

Seth Warner tok med seg en avdeling langs sjøen og tok Fort Crown Point som var befestet med kun ni menn. Den 12. mai sendte Allen fangene til Connecticuts guvernør, Jonathan Trumbull, med bemerkningen «Jeg gir deg en major, en kaptein og to løytnanter til det regulære establishment til Georg den tredje».

Arnold tok en mindre skonert og flere bateauer fra Skenesboro nordover med 50 frivillige. Den 18. mai tok de nok en garnison ved Fort St. Johns sammen med Enterprise, en sloop på sytti tonn. De var klar over at flere kompanier var stasjonert 19 km lenger nedover elva ved Chambly, og de lastet de mer verdifulle forsyningene og kanonene, brente båtene slik at de ikke kunne tas tilbake og returnerte til Crown Point.

Ethan Allen og hans menn returnerte hjem. Arnold ble værende sammen med noen erstatninger fra Connecticut som kommandant ved Ticonderoga. Til å begynne med ønsket den kontinentale kongressen at mennene og fortet skulle returneres til britene, men den 31. mai gav de etter for press fra Massachusetts og Connecticut og gikk med på å beholde dem. Connecticut sendte et regiment under oberst Benjamin Hinman for å holde Ticonderoga. Da Arnold fikk vite at han var underordnet Hinman, sa han opp sin kommisjon og reiste hjem.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Selv om Ticonderoga ikke lenger var en viktig militær post, hadde erobringen av den flere viktige resultater. Opprørernes kontroll over området betydde at kommunikasjonen og forsyningslinjene over land mellom de britiske styrkene i Quebec og Boston var svekket, og britiske krigsplanleggere i London gjorde justeringen i sine kommandostrukturer. Kommandoen over de britiske styrkene i Nord-Amerika som tidligere var under en kommandant, ble delt mellom to kommandanter. Sir Guy Carleton ble gitt uavhengig kommando over styrkene i Quebec, mens general William Howe ble utnevnt til kommandant over styrkene langs Atlanterhavskysten, en ordning som hadde fungert godt mellom generalene Wolfe og Amherst i syvårskrigen.[5] Men i denne krigen skulle samarbeide mellom de to styrkene vise seg å bli problematiske og ville spille en rolle i den mislykkede Saratogafelttoget i 1777.

Mer umiddelbart flyttet Henry Knox kanonene på Tconderoga til Boston vinteren 1775–76 for å støtte beleiringen av Boston. Kanonene ble plassert på Dorchester Heights innen rekkevidde til Boston, Boston havn og de britiske skipene, noe som førte til at britene evakuerte Boston. Skipene som ble tatt under Ticonderoga-ekspedisjonen ble brukt av Benedict Arnold i slaget ved Valcour Island i 1776 for å forhindre britenes forsøk på å ta tilbake fortet. Britene tok tilbake fortet til slutt under Saratoga-kampanjen, men oppgav det etter overgivelsen ved Saratoga.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frykt for britiske angrep bakfra: Christopher Ward, The War of the Revolution, 1:64. Uklart om hvem som fikk idéen: Mark Boatner, Encyclopedia of the American Revolution, s. 1101.
  2. ^ Ward, 1:69.
  3. ^ Ward, 1:65.
  4. ^ Ingen skriftlige bevis: John Pell, Ethan Allen, s. 81. Boatner (s. 1101–02) nevner at mens Ward tror at Arnold kun hadde retten til å marsjere ved siden av Allen, mener Allen French noe annet iThe Taking of Ticonderoga in 1775.
  5. ^ Piers Mackesy, The War for America: 1775–1783, s. 40.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Boatner, Mark Mayo, III. Encyclopedia of the American Revolution. New York: McKay, 1966; revised 1974. ISBN 0-8117-0578-1.
  • Mackesy, Piers. The War for America: 1775–1783. London, 1964. Nytrykk University of Nebraska Press, 1993, ISBN 0-8032-8192-7.
  • Pell, John. Ethan Allen. Boston: Houghton Mifflin, 1929.
  • Ward, Christopher. The War of the Revolution. 2 volumes. New York: Macmillan, 1952.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chittenden, Lucius E. The Capture Of Ticonderoga. Rutland, Vermont: Tuttle & Co., 1872.
  • French, Allen. The Taking of Ticonderoga in 1775: The British Story; A Study of Captors and Captives. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1928.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]