Slaget ved Trenton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Trenton
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Slaget ved Trenton
Dato 26. desember 1776
Sted Trenton, New Jersey
Resultat
Avgjørende amerikansk seier
Parter
USAs flagg USA Flag of Hesse.svg Hessernes armé
Kommandanter
USAs flagg George Washington Flag of Hesse.svg Johan Rall
Styrker
2400 1400
Tap
4 sårede
2 frøs i hjel
22 døde
92 sårede
913 tatt til fange
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Felttogene i New York og New Jersey, 1776–77
Long IslandKips BayHarlem HeightsPells PointWhite Plains - Fort WashingtonTrenton 1Trenton 2PrincetonForsyningskrigenBound Brook

Slaget ved Trenton fant sted den 26. desember 1776 under den amerikanske uavhengighetskrigen etter at Washington krysset Delaware-elva. General George Washington ledet hovedstyrken av den kontinentale armé over Delaware og overrasket og praktisk talt eliminerte den hessiske garnisonen ved Trenton i New Jersey. Denne overveldende seieren hjalp til med å opprettholde den kontinentale hæren og satte scenen for slaget ved Princeton uken etterpå.

Garnisonen i Trenton bestod av tre regimenter av hessiske utskrevne soldater ledet av oberst Johan Rall. Washingtons styrke på rundt 2400 menn angrep fra to kolonner: Generalmajor Nathanael Greenes divisjon fra nord og generalmajor John Sullivans divisjon fra vest. En tredje divisjon kom seg aldri over elva på grunn av været, men skulle ha angrepet fra sør.

Den vanlige antagelsen om at hesserne hadde drukket seg fulle eller på annet vis ikke var klar til kamp på grunn av julehøytiden, stemmer ikke. Istedet skyldtes den amerikanske seieren stort sett innsamling av etterretning og John Honeymans spredning av feilinformasjon. Honeyman var en spion i Washingtons tjeneste. Han var ikke bare ansvarlig for å vurdere styrken til de hessiske forsvarerne, men også for å overbevise dem om at amerikanerne var demoraliserte og ute av stand til å angripe. I tillegg sørget været for at overraskelsen ble fullstendig, selv om det skapte problemer i kryssingen av Delaware. Vanligvis sendte hesserne ut en patrulje for å se etter fiendtlige styrker i nærheten, men de ble ikke sendt ut den natten på grunn av stormen. Den siste faktoren ser ut til å ha vært mest avgjørende for deres totale nederlag, nemlig at de forsvarende styrkene trodde at amerikanerne ikke ville kunne stå imot et konsentrert angrep.[1]

Troppene forlot leiren klokka 14.00 første juledag. Kryssingen av elven skulle fullføres innen midnatt, men stormen som brøt ut 23.00, gjorde at kryssingen ikke var fullført før 03.00. Angrepet før morgengry ble dermed utsatt på grunn av været og kampene startet rundt 08.00 mens stormen fremdeles raste. Innen 09.30 hadde patriotene vunnet.

Trenton hadde på den tiden to hovedgater. Rall hadde blitt beordret til å bygge en barrikade i enden av disse to gatene, hvor monumentet over slaget står i dag, men lot være. Den nordlige amerikanske kolonnen tok raskt denne posisjonen, og deres kanon nektet så hesserne muligheten til å sette opp formasjoner i gatene, mens resten av mennene i kolonnen og den andre kolonnen nær elva, beveget seg for å omringe dem.

De amerikanske styrkene hadde bare en håndfull sårede, men to menn døde av hypotermia i utmarsjen og flere døde natten etterpå, mens hesserne hadde minst 22 døde. Oberst Rall ble såret og døde samme dag. Da Rall ble advart om at patriotene kunne angripe sa han ironisk nok at «la dem komme. Vi trenger ingen skyttergraver. Vi vil gå mot dem med bajonetten.» Regimentene til Rall og von Lossberg ble praktisk talt fjernet fra de britiske styrkene. Deler av regimentet til von Knyphausen klarte å flykte sørover, men Sullivan klarte å ta rundt 200 menn til fange sammen med regimentets kanoner og forsyninger.

Innen middag hadde Washingtons styrken beveget seg for å krysse tilbake over Delaware inn i Pennsylvania og tok forsyningene og sine fanger med seg. Dette slaget gav den kontinentale kongress fornyet tro på at de amerikanske styrkene kunne beseire regulære soldater. Det øket også rekrutteringen til den kontinentale arméens styrker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fischer, s. 234-262.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fischer, David Hackett, Washington's Crossing (Pivotal Moments in American History), Oxford University Press, 2004. ISBN 0-19-517034-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]