Slaget ved Kings Mountain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Kings Mountain
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 7. oktober 1780
Sted Ved dagens Blacksburg i Sør-Carolina
Kings Mountain i Nord-Carolina
Resultat
Patriotisk seier
Parter
USAs flagg Patrioter Grand Union Flag.svg Lojalister
Kommandanter
USAs flagg William Campbell
USAs flagg John Sevier
USAs flagg Joseph McDowell
USAs flagg Benjamin Cleveland
USAs flagg James Williams
USAs flagg Isaac Shelby
Grand Union Flag.svg Patrick Ferguson
Styrker
900 (I tillegg til 500 i nærheten) 1100 (I tillegg til 200 i nærheten)
Tap
28 døde
62 sårede
157 døde
163 sårede
698 tatt til fange (ni av fangene ble senere hengt for forræderi)
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Sørfronten
WilliamsburgGreat BridgeMoore's Creek BridgeRisbåteneAlligator Bridge - BeaufortKettle CreekBriar CreekStono FerrySavannahCharlestonWaxhaw - CamdenKings MountainCowpensGuilford Court HouseHobkirk's HillEutaw SpringsYorktown

Slaget ved Kings Mountain var en viktig opprørsseier den 7. oktober 1780 på sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen. Patriotisk milits overmannet lojalistenes milits ledet av major Patrick Ferguson. I The Winnings of the West skrev Theodore Roosevelt om Kings Mountain at «denne briljante seieren markerte vendepunktet i den amerikanske uavhengighetskrigen.»

Fra de amerikanske patriotenes perspektiv, kunne dette slaget bli kalt oberstenes slag siden der ikke var noen overordnet kommandostruktur. Oberstene William Campbell, John Sevier, Joseph McDowell, Benjamin Cleveland, James Williams og Isaac Shelby deltok alle som ledere av deler av sine militsenheter. Selv noen av mindre grad som kaptein Joseph Winston, Edward Lacey og Frederick Hambright ledet hovedsakelig autonome enheter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget til Horatio Gates sin armé i slaget ved Camden, var den britiske generalen Charles Cornwallis overbevist om at Georgia og South Carolina var under britisk kontroll, og han begynte å planlegge å bevege seg inn i North Carolina. Men en brutal borgerkrig mellom opprørere og lojalister fortsatte å rase i South Carolina. Patriotiske pionérer, ledet av en gruppe selvutnevnte oberster i opprøret, Shelby, Elijah Clark og McDowell, gjennomførte raid på lojalistenes utposter. For å beskytte sin vestlige flanke mot opprørerne, gav Cornwallis major Patrick Ferguson ledelsen over lojalistenes milits.

Cornwallis invaderte North Carolina den 9. september 1780 og nådde Charlotte den 26. september. Ferguson fulgte etter og etablerte en base ved Gilbertown og sendte en utfordring til patriotenes ledere om å legge ned sine våpen ellers ville han «legge øde deres land med ild og sverd.» Men ordene gjorde bare pionérene fra Appalachene rasende, og de bestemte seg for å møte Ferguson på slagmarken fremfor å vente på at han skulle komme til dem.

Styrker[rediger | rediger kilde]

Med unntak av major Ferguson og rundt 100 av hans personlig trente britiske styrker, var alle deltakerne i slaget amerikanere. Ferguson ledet over 1000 godt trente lojalistiske militsmenn. Opprørerne på rundt 900 menn, var under ledelsen til oberster fra pionérområdet.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget startet 7. oktober 1780 da 900 opprørere, inkludert John Crockett, far til Davy Crockett, nærmet seg basen ved Kings Mountain ved daggry. Opprørerne dannet åtte grupper på 100 til 200 menn. To avdelinger ledet av oberstene John Sevier og William Campbell, angrep den «høye hælen» på fjellet, det minste området, men høyeste punktet, mens de andre seks gruppene, ledet av oberstene Shelby, Williams, Cleveland, Chronicle, McDowell og Winston angrep lojalistenes hovedstilling rundt basen ved siden av fjellets topp.

Patriotene krøp opp bakken på indianervis og skjøt på lojalistene fra stillinger bak steiner og trær. Ferguson samlet sine styrker og iverksatte et bajonettangrep mot Campbell og Seviers menn. Uten egne bajonetter, trakk opprørerne seg tilbake ned bakken og inn i skogene. Men Campbell samlet sine styrker, returnerte til høydens fot og satte i gang igjen med å skyte. Ferguson iverksatte ytterligere to bajonettangrep mot opprørerne. I et av disse angrepene ble oberst Williams drept og oberst McDowell såret. Men etter hvert angrep, kom patriotene tilbake og fortsatte å skyte fra høydens fot. Det var vanskelig for lojalistene å finne et mål siden patriotene stadig beveget seg.

Etter flere timers kamp, var tapstallene på lojalistenes side høye. Ferguson red frem og tilbake over høyden og blåste i en sølvfløyte han brukte til å signalisere angrep med. Han begynte å bli desperat og tok på seg en vanlig frakk for å skjule sin offisersjakke. En 17 år gammel soldat så dette og advarte sine kamerater umiddelbart. På toppen, da opprørerne overmannet lojalistenes stilling, traff et dusin kuler Ferguson og han falt død fra salen.

Lojalistene mistet motet da de så sin leder falle og begynte å heve armene for å overgi seg. Patriotene var ivrige etter å hevne nederlagene ved Waxhaw og andre steder og var ikke lystne på å ta fanger. Patriotene fortsatte å skyte og rope «gi dem Tarletons kvarter!» Men etter noen få minutter til med blodsutgytelse, fikk patriotenes oberster kontroll og mottok overgivelsen til nesten 700 lojalister.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

På lojalistenes side ble 157 drept og 163 alvorlig såret, mens resten overgav seg. Patriotenes tapstall var 28 døde og 62 sårede. Lojalistfangene var i stand til å gå i flokker til leire flere kilometer fra slagmarken. De døde og sårede ble etterlatt på slagmarken. Patriotene hengte så mange som ni lojalister som hadde skiftet side. Andre beretninger sier at lojalistene ble stilt for dommere fra North Carolina med anklager om brudd på statens straffelov. De som ble hengt var dømt for mordbrann, innbrudd og mord på sivile.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pat Aldreman; Overmountain Men 1986, Overmountain Press, (juvenile literature), ISBN 0-932807-15-1; Papberback, ISBN 0-932807-16-X.
  • Lyman Draper; King's Mountain and Its Heroes: History of the Battle of King's Mountain 1996, Overmountain Press, ISBN 1-57072-060-6.
  • J. David Damerob; Kings Mountain: The Defeat of the Loyalists October 7, 1870 2003, DaCapo Press, ISBN 0-306-81194-4.
  • Bobby G. Moss; Patriots at Kings Mountain 1990, Scotia Hibernia Press, Paperback, ISBN 0-9626172-0-2.
  • Bobby G. Moss; Roster of the Loyalists in the Battle of Kings Mountain 1998, Scotia Hibernia Press, Paperback, ISBN 0-9626172-4-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]