Slaget ved Blue Licks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Blue Licks
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 19. august 1782
Sted Nær dagens Mount Olivet, Kentucky
Resultat
Britene og indianerne seiret
Parter
Kentuckymilits
USA USA
Storbritannia Storbritannia
indianere
Kommandanter
John Todd
Stephen Trigg
Daniel Boone
Storbritannia William Caldwell
Storbritannia Alexander McKee
Storbritannia Simon Girty
Styrker
182 militsmenn 300 indianere
50 rangere
Tap
72 døde
11 tatt til fange
rundt 11 døde
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Vestfronten
BoonesboroughVincennesFort LaurensSt. LouisBirds ekspedisjon - PiquaCrawford-ekspedisjonenBryan StationBlue LicksFort HenryClark-ekspedisjonen

Slaget ved Blue Licks var en trefning som ble utkjempet 19. august 1782 og var det siste slaget i den amerikanske uavhengighetskrigen som ble utkjempet i Kentucky. Slaget fant sted ti måneder etter at Charles Cornwallis overgav seg i Yorktown som i realiteten gjorde slutt på krigen i øst. På en høyde ved siden av Licking River i det som nå er Robertson County lå en styrke på rundt 50 britiske rangere og 300 indianere i bakhold og omringet 182 militsmenn fra Kentucky. Det var det verste nederlaget for kentuckerne i løpet av krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Selv om en britisk armé under Lord Cornwallis hadde overgitt seg ved Yorktown i oktober 1781, fortsatte krigen på det vestlige pionéerområdet. Indianerne nord for Ohio-elva hjulpet av britene fordoblet sine forsøk på å drive de amerikanske bosetterne ut av det vestlige Virginia (som i dag er Kentucky og Vest-Virginia).

Et stort møte ble holdt i shawnee-landsbyene i juli 1782 nær Mad River i Ohio Country hvor shawneer, delawarer, mingoer, wyandoter, miamier, ottowaer, ojibwaer og potawatomier var til stede. En styrke på 150 britiske rangere under kaptein William Caldwell (fra Butler's Rangers) og 1100 indianere under oppsyn av Alexander McKee, Simon Girty og Matthew Elliott ble sendt mot Wheeling ved Ohio-elva. Dette var en av de største styrkene som til da var blitt sendt mot amerikanske bosettere.

Men denne ekspedisjonen ble avblåst etter at speidere rapporterte at George Rogers Clark som indianerne fryktet mer enn noen annen amerikansk kommandant, forberedte en invasjon av Ohio Country fra Kentucky. Caldwells armé returnerte til Mad River for å avskjære invasjonsstyrken, men Clarks armé dukket aldri opp. Det viste seg at ryktene var falske. Clark hadde satt en stor båt til å patruljere Ohio-elva, men han var ikke klar til å sette i gang noen ekspedisjon. De fleste av indianerne spredte seg da de ble frustrert over hendelsenes utvikling.

Beleiringen og unnsetningen til Bryan's Station[rediger | rediger kilde]

Med den resterende styrken på rundt 50 britiske rangere og 300 indianere krysset Caldwell og McKee inn i Kentucky. De håpet å overraske bosetningen Bryan's Station, men bosetterne hadde fått vite om at styrken var på vei og befestet seg. Caldwell og McKees styrke innledet en beleiring av bosetningen den 15. august 1782, men trakk seg tilbake den 17. august da de hørte at en milits fra Kentucky var på vei.

Militsen som kom Bryan's Station til unnsetning den 18. august bestod av rundt 47 menn fra Fayette County og rundt 135 fra Lincoln County. Oberst John Todd fra Fayette–militsen hadde den overordnede kommandoen. Under ham var to oberstløytnanter, Stephen Trigg fra Lincoln og Daniel Boone fra Fayette. Benjamin Logan, oberst i Lincoln, samlet fremdeles menn og var ikke til stede.

Offiserene diskuterte om de skulle forfølge den fiendtlige styrken før den kunne flykte over elva Ohio eller om de skulle vente på oberst Logan med forsterkninger. Major Hugh McGary anbefalte at de skulle vente på Logan, men han ble nedstemt av oberst Todd som hengte ut McGary ved å antyde at han var feig. Kentuckierne forfulgte derfor britene og indianerne og tilbakela nesten 60 km til hest over en bisonsti før de slo leir.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Kentuckierne nådde Licking River morgenen 19. august, nær en kilde og en saltkilde kjent som Lower Blue Licks. På den andre siden av elva kunne de se noen få indianerspeidere. Bak indianerne var en høyde som elva gikk rundt. Oberst Todd kalte sammen sitt råd og spurte Boone, den mest erfarne skogsmannen, om hans vurdering. Boone var blitt stadig mer mistenksom over den for opplagte stien som indianerne dro langs og advarte sine medoffiserer om at han trodde indianerne forsøkte å trekke dem inn i et bakholdsangrep.

Major McGary som tydeligvis var ivrig etter å vise at han ikke var feig slik Todds tidligere kritikk hadde antydet, ba om et umiddelbart angrep. Han steg til hest og red over vadestedet i elva og skrek «de som ikke er feiginger, følg meg.» Mennene begynte å følge etter i likhet med offiserene som håpet i det minste å klare å gjennomføre et angrep i full orden. «Vi er alle slaktede menn,» sa Boone idet han krysset elva.

Monumentet ved Blue Licks Battlefield State Park, fotografert i 2006 under en markering av årsdagen for slaget.

På den andre siden av elva steg de fleste mennene av hestene og dannet en slaglinje på tre eller fire avdelinger. De rykket frem opp på høyden med Todd og McGary i sentrum, Trigg på høyre og Boone på venstre. Som Boone hadde mistanke om ventet Caldwells styrke på den andre siden av høyden, skjult i ravinene. Idet kentuckierne nådde et åpent område, åpnet indianerne ild med ødeleggende effekt. Etter bare fem minutter gav kentuckiernes sentrum og høyre flanke etter, bare Boones menn på venstre flanke klarte å rykke fremover. Todd og Trigg som var lette mål på hesteryggen, ble raskt skutt ned.

Kentuckierne begynte å flykte i vill uorden ned høyden og kjempet mann mot mann mot indianerne som hadde kommet rundt på flankene. McGary red opp til Boones kompani og fortalte ham at alle trakk seg tilbake og at Boone nå var omringet. Boone samlet sine menn for å trekke seg tilbake. Han tok tak i en rytterløs hest og beordret sin sønn, Israel Boone, om å stige opp og flykte. Israel nektet å forlate sin far og ble skutt gjennom nakken mens Daniel lette etter en hest til. Boone så at hans sønns sår var dødelig og flyktet. Ifølge en legende, gjemte Boone liket av sin sønn før han forlot åstedet, men i virkeligheten hadde han ikke tid til dette.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Selv om han ikke deltok i slaget ble George Rogers Clark som den øverste militsoffiseren, fordømt i Kentucky for katastrofen ved Blue Licks. I respons til kritikken satte han i gang et hevnangrep inn i Ohio Country. I november 1782 ledet han mer enn 1000 menn, inkludert Benjamin Logan og Daniel Boone, på en ekspedisjon som ødela fem av shawneenes landsbyer ved Great Miami River, den siste betydelige offensiven i krigen. Ingen slag ble utkjempet fordi shawneene nektet å møte kentuckierne. Istedet trakk de seg tilbake til sine landsbyer ved Mad River.

De landsbyene ble senere ødelagt av Benjamin Logan i 1786 i utbruddet av den nordvestlige indianerkrigen. I den ekspedisjonen konfronterte Hugh McGary shawneehøvdingen Moluntha og spurte ham om han hadde vært ved Blue Licks. Moluntha hadde ikke deltatt i slaget ved Blue Licks, relativt få shawneer var tilstede i slaget, men han misforstod tydeligvis McGarys spørsmål og nikket. McGary drepte da shawneehøvdingen med en tomahawk. Logan overtok kommandoen fra McGary og stilte ham senere for retten.

State Park[rediger | rediger kilde]

Slagmarken minnes i Blue Licks Battlefield State Park ved US Route 68 mellom Paris og Maysville rett utenfor tettstedet Blue Licks Springs. Stedet har en obelisk av granitt, gravlund og et museum.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Faragher, John Mack: Daniel Boone: The Life and Legend of an American Pioneer, New York: Holt, 1992, ISBN 0-8050-1603-1.
  • Hammon, Neal O: Daniel Boone and the Defeat at Blue Licks, Minneapolis: The Boone Society, 2005, (Amateur local history, no ISBN)
  • Lofaro, Michael A: Daniel Boone: An American Life, Lexington, Kentucky: University Press of Kentucky, 2003, ISBN 0-8131-2278-3.
  • Nelson, Larry L: A Man of Distinction among Them: Alexander McKee and the Ohio Country Frontier, 1754–1799. Kent, Ohio: Kent State University Press, 1999, ISBN 0-87338-620-5 (hardcover).
  • Rice, Otis K: Frontier Kentucky. Lexington: University Press of Kentucky, 1975, ISBN 0-8131-0212-X.
  • Sugden, John: Blue Jacket: Warrior of the Shawnees, Lincoln and London: University of Nebraska Press, 2000, ISBN 0-8032-4288-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]