Slaget ved Stono Ferry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Stono Ferry
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 20. juni 1779
Sted Nær dagens Rantowles i South Carolina
Resultat
Taktisk uavgjort
Parter
USAs flagg USA Storbritannia Storbritannia
Kommandanter
USAs flagg Benjamin Lincoln Storbritannia John Maitland
Styrker
1500 900
Tap
rundt 300 døde og savnede 150
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Sørfronten
WilliamsburgGreat BridgeMoore's Creek BridgeRisbåteneAlligator Bridge - BeaufortKettle CreekBriar CreekStono FerrySavannahCharlestonWaxhaw - CamdenKings MountainCowpensGuilford Court HouseHobkirk's HillEutaw SpringsYorktown

Slaget ved Stono Ferry var en militæroperasjon som fant sted under den amerikanske uavhengighetskrigen. Det fant sted 20. juni 1779 i South Carolina under britenes tilbaketrekning fra et avbrutt raid mot Charleston.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Oberstløytnant John Maitland hadde fått ledelsen over den store baktroppen etterlatt av general Marc Prevost under tilbaketrekningen til Savannah. Et brohode ble etablert på den nordlige siden av et område nå kjent som New Cut Church Flats, dette skulle dekke Stono Ferry. Tre sterke fort ble bygget, omringet av hindringer og bemannet av «highlanders» og hessere. Det var at den amerikanske generalen Benjamin Lincoln valgte å lede sitt hovedangrep. William Moultrie ledet et mindre, sekundært forsøk mot øst, mot en liten gruppe britiske soldater mot Johns Island.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Lincoln satte ut sine styrker etter en marsj om natten på 13 km fra Ashley Ferry som ligger i dagens Drayton Hall. Umiddelbart etter at de ankom ved daggry, begynte de å få problemer med å komme seg gjennom de tette skogene. Amerikanerne rykket frem i to vinger. General Jethro Sumner ledet sin milits fra Carolinastatene til høyre med to kanoner, mens deres høyre flanke var dekket av et kompani av lett infanteri ledet av Marquis de Malmady. Den kontinentale armés styrker under general Isaac Huger utgjorde den venstre vingen. De hadde med seg fire kanoner. Med Huger var en gruppe lett infanteri under John Henderson, og det var disse troppene som kort tid før soloppgang først møtte fienden.

Slaget begynte godt for patriotene. De møtte de britiske stillingene med håndvåpen og kanoner i en times tid før de rykket frem mot hindringene. Av highlanderne stod to kompanier imot helt til bare elleve menn fremdeles holdt stand. En av hessernes bataljoner brøt til slutt sammen. Maitland omfordelte sine styrker i et forsøk på å stå imot den større trusselen som Hugers ving utgjorde. Hesserne samlet seg og gikk tilbake til kampene, og reservestyrker ble hentet over broa. Lincoln valgte dette øyeblikket til å beordre tilbaketrekning.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Patriotenes tap var betydelige på rundt 150 døde og et betydelig antall savnede, særlig med tanke på varmen den dagen. Blant de døde var Andrew Jacksons bror Hugh som falt på grunn av varmen og utmattelse. De fleste av de «savnede» var desertører, britene hevdet at de ikke tok fanger i dette slaget. Huger var alvorlig såret. Britene mistet 150 offiserer og menn, men bare en var rapportert savnet.

Maitland hadde bestemt nesten en uke før slaget om å trekke seg tilbake. Men han utsatte tilbaketrekningen på grunn av mangel på vanntransport. Den 23. juni begynte han til slutt å bevege seg mot Beaufort.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mark M. Boatner III, Landmarks of the American Revolution, utgave fra 1992.