Sullivan-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Nordfronten 1778–1781
Rhode IslandWyoming ValleyCarletons raidCherry ValleyStony Point - Penobscot - Sullivan-ekspedisjonen - Newton - Springfield - Groton Heights

Sullivan-ekspedisjonen, også kjent som Sullivan-Clinton-ekspedisjonen, var et felttog ledet av generalmajor John Sullivan og general James Clinton mot lojalister og de fire nasjonene til irokeserne som hadde valgt Storbritannias side i den amerikanske uavhengighetskrigen. Ekspedisjonen fant sted sommeren 1779 og hadde bare et slag av betydning. Ved Newtown langs Chemung River i det vestlige New York ble lojalistene og irokeserne avgjørende slått. Sullivans hær gjennomførte så et felttog med den brente jords taktikk hvor han systematisk ødela minst førti irokeserlandsbyer i det som nå er den nordlige delen av New York, som hevn for angrep fra indianere og lojalister mot amerikanske bosetninger tidligere i krigen. Ødeleggelsene førte til harde forhold for irokeserne den vinteren, men raidene deres mot amerikanske bosetninger fortsatte med fornyet styrke det følgende året.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da den amerikanske uavhengighetskrigen begynte, søkte både britiske og kontinentale embetsmenn å skaffe seg støtte, eller i det minste nøytralitet, fra den innflytelsesrike Irokeserføderasjonen. De seks nasjonene var delt i hvilken kurs de skulle følge. De fleste mohawkene, cayugaene, onondagaene og senecaene valgte å alliere seg med britene. Men oneidaene og tuscaroraene sluttet seg til de amerikanske revolusjonære, takket være den presbyterianske misjonæren Samuel Kirkland. For irokserne ble den amerikanske uavhengighetskrigen en borgerkrig.

Iroksernes hjemland lå i pionérområdet mellom britisk Canada og de amerikanske koloniene. Etter at en britisk hær overgav seg ved Saratoga nord i New York i 1777, raidet lojalister og deres irokesiske allierte de amerikanske patriotenes bosetninger i regionen, i tillegg til landsbyer til de amerikanskallierte irokeserne. Menn som lojalistkommandanten John Butler, mohawk-kapteinen Joseph Brant og seneca-høvdingen Cornplanter ledet de lojalist-indianske raidene fra Fort Niagara.

Oberst Butler ledet sine rangere sammen med en styrke senecaer (ledet av Cornplanter) og cayugaer den 3. juli 1778 i et overraskelsesangrep mot Wyoming Valley i Pennsylvania ved Susquehanna River nær dagens Wilkes-Barre. De 360 bevæpnede patriotiske forsvarerne av Forty Fort ble praktisk talt tilintetgjort.

Lojalistkapteinen Walter Butler, sønnen til John Butler, ledet to kompanier fra Butlers rangere sammen med rundt 320 irokesere ledet av Cornplanter, inkludert 30 mohawker ledet av Brant, i et angrep den 11. november 1778 mot Cherry Valley i New York. Mens fortet var omringet, begynte indianerne å angripe sivile i landsbyen, drepte og skalperte rundt 33 mennesker, inkludert kvinner og barn. Forgjeves forsøkte Brant og Butler å stoppe herjingene. Landsbyen ble plyndret og ødelagt.

Cherry Valley Massakren gjorde det klart for de amerikanske revolusjonære at noe måtte gjøres i pionérområdet i New York. Tidligere hadde ikke øverstkommanderende general George Washington mannskaper nok til å kunne befeste pionérområdet tilstrekkelig, men da britene begynte å konsentrere sine militære forsøk til de sørlige koloniene i 1779, brukte Washington muligheten til å sette i gang en offensiv mot Fort Niagara. Washingtons tilbød først kommandoen over ekspedisjonen til Horatio Gates, «helten fra Saratoga», men Gates avslo. Generalmajor Sullivan som hadde Washingtons tillit til tross for blandede krigsresultater, fikk så kommandoen. Washingtons ordrer til Sullivan gjorde det klart at han ønsket irokesertrusselen fullstendig eliminert:

Ordrene fra George Washington til general John Sullivan, ved hovedkvarteret 31. mai 1779
Ekspedisjonen du er utnevnt til å lede skal rettes mot de fiendtlige stammene til seks nasjoner og deres sammensvorne og tilhengere. De umiddelbare objektene er total ødeleggelse av deres bosetninger og å ta så mange fanger av alle aldersgrupper og kjønn som mulig. Det er essensielt å ødelegge deres avlinger og forhindre dem fra å plante nye.
Jeg vil anbefale at en post midt i indianerlandet bør okkuperes med hele ekspedisjonen med tilstrekkelige forsyninger før avdelinger blir sendt ut for å legge bosetningene rundt øde med instruksjoner om å gjøre dette på effektivt vis, slik at landet ikke såvidt blir erobret, men ødelagt.
Men du skal ikke på noen måte lytte til fredsforslag før deres bosetninger er ødelagt. Vår fremtidige sikkerhet vil være i deres manglende evne til å skade oss og frykten for ødeleggelsene.

Slagene[rediger | rediger kilde]

Washington instruerte Sullivan og hans menn om å krysse fra Easton i Pennsylvania til Susquehanna River i det sentrale Pennsylvania og å følge elven oppover til Tioga i New York. Han gav Clinton og hans menn ordre om å reise fra Albany vestover opp Mohawk River til Canajoharie, krysse over land til Otsego Lake og så reise ned Susquehanna for å møte Sullivan ved Tioga.

Førti irokeserlandsbyer ble ødelagt, inkludert Catherine's Town, Goiogouen, Chonodote og Kanadaseaga, sammen med alle avlingene og frukttrærne til irokeserne. Felttoget hadde bare et betydelig slag, slaget ved Newtown, som ble utkjempet 29. august 1779. Det var en fullstendig seier for den kontinentale armé. Det er uenighet blant historikere om et irokesisk kallenavn for Washington, «landsbyødeleggeren», stammer fra denne ekspedisjonen.

Selv om ekspedisjonen ødela de irokesiske avlingene og landsbyene og etterlot dem i britenes nåde foran den harde vinteren 1779-80, skrev en offiser at «redene er ødelagt, men fuglene er fremdeles på vingene». Irokeserne fortsatte sine ødeleggende raid gjennom krigen, men krigen brøt Irokeserføderasjonens makt. Etter krigen ble store deler av irokesernes land absorbert av USA og staten New York, og dens innfødte befolkning flyttet til Canada.

Brodheads ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Lenger vest ble en samtidig ekspedisjon utført av oberst Daniel Brodhead. Brodhead forlot Fort Pitt den 14. august 1779 med en styrke på 600 regulære soldater og militsmenn, marsjerte opp Allegheny River inn i senecaenes og munseenes land i det nordvestlige Pennsylvania og det sørvestlige New York. Siden de fleste innfødte krigerne var borte for å møte Sullivans hær, møtte Brodhead liten motstand og ødela rundt ti landsbyer, inkludert Connewango (Warren i Pennsylvania). Planen var at Brodhead skulle slutte seg til Sullivan ved senecalandsbyen Geneseo for å angripe Fort Niagara, men Brodhead snudde etter å ha ødelagt landsbyene nær dagens Salamanca og sluttet seg aldri til hovedstyrken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boatner, Mark Mayo, Encyclopedia of the American Revolution, New York: McKay, 1966; revidert 1974, ISBN 0-8117-0578-1.
  • Calloway, Colin G, The American Revolution in Indian Country: Crisis and Diversity in Native American Communities, Cambridge, England: Cambridge University Press, 1995, ISBN 0-521-47149-4 (hardback).
  • Graymont, Barbara, The Iroquois in the American Revolution, Syracuse, New York: Syracuse University Press, 1972, ISBN 0-8156-0083-6; ISBN 0-8156-0116-6.
  • Mintz, Max M, Seeds of Empire: The American Revolutionary Conquest of the Iroquois, New York: New York University Press, 1999, ISBN 0-8147-5622-0 (hardcover).
  • Williams, Glenn F, Year of the Hangman: George Washington's Campaign Against the Iroquois, Yardley: Westholme Publishing, 2005, ISBN 1-59416-013-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]