Slaget ved Waxhaw

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Waxhaw
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Slaget ved Waxhaw
Dato 29. mai 1780
Sted South Carolina
Resultat
Britisk seier
Parter
USAs flagg USA Storbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter
USAs flagg Abraham Buford Storbritannias flagg Banastre Tarleton
Styrker
350-380 230
Tap
113 døde
150 sårede
53 tatt til fange
5 døde
12 sårede
(11 døde hester
19 sårede hester)
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Sørfronten
WilliamsburgGreat BridgeMoore's Creek BridgeRisbåteneAlligator Bridge - BeaufortKettle CreekBriar CreekStono FerrySavannahCharlestonWaxhaw - CamdenKings MountainCowpensGuilford Court HouseHobkirk's HillEutaw SpringsYorktown

Slaget ved Waxhaw (også kalt Waxhaw-massakren) var et kontroversielt slag som fant sted den 29. mai 1780 i South Carolina under den amerikanske uavhengighetskrigen mellom en patriotisk styrke ledet av Abraham Buford og en hovedsakelig lojalistisk styrke ledet av Banastre Tarleton.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Oberst Buford ledet en styrke på mellom 350 og 380 kontinentale soldater fra Virginia for å støtte de patriotiske styrkene i beleiringen av Charleston. Før de ankom, fikk de høre at byen allerede var tatt av britene, og de vendte tilbake til Virginia.

Men den britiske obersten Banastre Tarleton hørte at den patriotiske guvernør John Rutledge fra South Carolina reiste sammen med Buford. Tarleton var ivrig etter å ta Rutledge og forfulgte dem med en styrke på rundt 230 menn. Av disse deltok kun 150 menn i angrepet som fulgte.

Slaget[rediger | rediger kilde]

29. mai 1780 tok Tarleton igjen Buford i Waxhaw i et kryss som nå er Buford i South Carolina. Guvernør Rutledge hadde på dette tidspunktet allerede forlatt Bufords avdeling.

Mens han ventet på at hans reserver skulle bevege seg fremover, sendte Tarleton kaptein David Kinlock frem for å kreve at Buford skulle overgi seg. I sitt budskap overdrev Tarleton størrelsen på sin styrke. Han hevdet at han hadde 700 menn og håpet at dette ville få Buford til å overgi seg. Buford nektet med budskapet «jeg avslår dine forslag og skal forsvare meg til det siste».

Til tross for dette, tok Buford den skjebnesvangre avgjørelsen å fortsette å marsjere fremfor å forberede seg på slaget. Da Tarletons angrep kom, ventet Buford til fienden var ti meter unna før han gav ordre om å skyte. Dette hadde minimal effekt på det angripende kavaleriet og resulterte i at mennene fra Virginia flyktet. Ifølge Tarletons rapport etter slaget, ble 113 patrioter drept, 147 såret og senere løslatt, mens 2 kanoner og 26 vogner ble erobret. Fem briter ble drept, 12 såret, mens 11 hester ble drept og 19 hester såret.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Slaget har alltid vært kontroversielt. Etter at Tarletons menn brøt Bufords linje, slaktet de mange av patriotene som overgav seg med sine sabler. Noen kilder, som Bufords adjutant Henry Bowyer og kirurglærlingen Robert Brownfield, hevder at Buford hevet et hvitt flagg, men ble ignorert av Tarleton. I Tarletons beretning innrømmer han så godt som massakren og hevder at hesten hans ble skutt under ham under det innledende angrepet, og da hans menn som trodde han var død, angrep i «hevn som ikke enkelt holdes igjen».

Før massakren var den folkelige meningen at de sørlige statene var tapt for patriotenes sak og ville forbli lojale mot Storbritannia. Rapportene fra Waxhaw kan ha snudd denne holdningen i sør. Mange som kunne ha forblitt nøytrale, strømmet til patriotene, og «Tarleton's Quarter!» ble en samlende kamprop for patriotene. Massakren var også den direkte årsaken til at mennene på andre siden av fjellene (fra det som nå er Tennessee) dannet en frivillig styrke som knuste major Patrick Ferguson i slaget ved Kings Mountain i North Carolina.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]