Slaget ved Ticonderoga (1777)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Ticonderoga (1777)
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 5.6. juli 1777
Sted Fort Ticonderoga, New York
Resultat
Britisk seier
Parter
USAs flagg USA Storbritannia Storbritannia
Kommandanter
USAs flagg Arthur St. Clair Storbritannia John Burgoyne
Styrker
rundt 3500 rundt 8000
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Saratogafelttoget, 1777
TiconderogaHubbardtonFort AnnOriskanyBennington - Saratoga 1Saratoga 2

Slaget ved Ticonderoga 5. og 6. juli 1777 var mer et manøvreringsslag enn en direkte konflikt i den amerikanske uavhengighetskrigen. Den britiske hær ledet av John Burgoyne okkuperte fortet etter å ha tvunget general Arthur St. Clair til å trekke tilbake forsvarsstyrken.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den britiske og hessiske fremrykningen sommeren før ble stoppet i slaget ved Valcour Island, men alle visste at de ville komme tilbake siden Fort Ticonderoga var et nøkkelpunkt i kontrollen av den sørlige enden av Champlainsjøen og dermed inngangen til Hudson–dalen. Dermed var det et nøkkelpunkt i den britiske strategien om å dele de opprørske koloniene i to ved å forbinde britiske styrker som beveget seg sør fra Quebec med de som skulle ha beveget seg nordover langs Hudson fra New York City.

Forsterkning av fortet[rediger | rediger kilde]

Siden vinteren hadde amerikanske styrker arbeidet i flere måneder med å reparere festningsverkene til det gamle fortet. De hadde bygget flere befestninger og hadde også styrket Fort Independence på den andre siden av Champlainsjøen. I tillegg hadde de bygget en flytebro hvor La Chute-elva gikk inn i sjøen for å støtte kommunikasjonen mellom de to.

Fortet ble bemannet av flere regimenter som ikke var fulltallige fra den kontinentale armé og militsenheter fra flere stater. Totalt hadde general Arthur St. Clair rundt 2500 menn i området.

Geografi[rediger | rediger kilde]

En høyde kalt Sugar Loaf hadde utsyn over begge fortene, og en stor kanon på den høyden ville gjøre stillingene umulige å forsvare. Dette var et taktisk problem som John Trumbull hadde pekt på tidligere på året da general Gates hadde kommandoen.

Gates mente at det var umulig for britene å plassere en kanon på den høyden, og etter at Gates dro for å drive lobbyvirksomhet i kongressen, erklærte også hans etterfølger general Schuyler at bekymringen var meningsløs.

Med Gates og Schuyler fastlåst i en politisk maktkamp om kommandoen over det nordlige departementet, og general St. Clair hadde kommandoenover fortet. Han nektet å overprøve Schuylers ordrer, og han holdt fast ved dette standpunktet selv etter at Tadeusz Kościuszko gjentok Trumbulls advarsel og Benedict Arnold klatret med sin dårlige fot opp til toppen av Sugar Loaf for å bekrefte realiteten i trusselen. Siden Gates nå støttet Kościuskos råd, ignorerte Schuyler og St. Clair det.

Britisk styrke[rediger | rediger kilde]

Burgoynes styrke på rundt 8000 menn med artilleri og marinestøtte var nok til å overvelde St. Clairs stilling som var bemannet av rundt 3500 nyankomne militsmenn. Schuyler beordret St. Clair til å holde ut så lenge som mulig før han trakk seg tilbake, mens ytterligere styrker ble samlet for forsvaret av Albany. I begynnelsen av juli ankom Burgoynes ekspedisjon i området.

Evakuering og fall[rediger | rediger kilde]

Britisk rekognosering oppdaget også den strategiske stillingen til Sugar Loaf. 2. juli satte de i gang med å rydde og befeste kanonstillinger på toppen av høyden. De tilbrakte også flere dager med å trekke noen av sine større kanoner opp bakken og brukte vinsjer fra tre til tre. Den 4. juli holdt amerikanerne en stille feiring med skåler for å minnes fjorårets uavhengighetserklæring, men morgenen 5. juli våknet de og oppdaget den fullførte stillingen. Flere kanoner ankom i løpet av dagen.

Trumbull hadde allerede demonstrert at ild fra de amerikanske kanonene ikke kunne nå høyden, og de var klar over at ødeleggende ild fra høyden ville redusere fortet til ruiner. General St. Clair trakk sin styrke tilbake i ly av mørket den 5. juli.

Kanonene ved Ticonderoga, det meste av forsyningene og noen menn som var for syke eller sårede ble etterlatt til britene. En håndfull menn var igjen på Fort Independence med ladede kanoner og tente fyrstikker for å skyte på flytebroen etter tilbaketrekningen, men etter at de gjorde innhogg i noen av de gjenværende forsyningene, viktigst av alt en tønne vin, var de ikke i stand til å utføre militæroperasjonen. Morgenen etter tok britene dem til fange og okkuperte fortene uten å avfyre et eneste skudd. General Simon Fraser satte etter de tilbaketrekkende amerikanerne.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tilbaketrekningen fra Ticonderoga gikk raskt, men var del av den amerikanske defensive strategien general Schuyler valgte som svar på det britiske Saratogafelttoget. Frasers forfølgelse resulterte i slaget ved Hubbardton da de tok igjen baktroppene. St. Clair førte i mellomtiden de fleste av sine menn og sluttet seg til Schuyler ved Fort Edward og forberedte seg for slaget ved Saratoga. Ticonderoga forsinket ikke Burgoynes fremrykning i særlig stor grad, men han etterlot seg flere regimenter og store deler av sin candiske styrker som garnison.

Den politiske implikasjonen av overgivelsen var mye alvorligere. Kongressen var sjokkert, og de la skylden på Schuyler og St. Clair for nederlaget. Schuyler ble fjernet som kommandant av den nordlige avdelingen og erstattet ham med general Horatio Gates. St. Clair hevdet at hans handlinger hadde vært de eneste riktige, og ble fullstendig renvasket.

Etter at Burgoyne overgav seg ved Saratoga, trakk de britiske styrkene seg tilbake til St. John's, og amerikanerne tok tilbake Ticonderoga uten betydelige hendelser.