Slaget ved Long Island

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Long Island
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Slaget ved Long Island
Dato 27. august 1776
Sted Brooklyn, Long Island, New York
Resultat
Britisk seier
Parter
USAs flagg USA Storbritannia Storbritannia
Kommandanter
USAs flagg George Washington
USAs flagg Israel Putnam
Storbritannia William Howe,
Storbritannia Charles Cornwallis,
Storbritannia Henry Clinton
Styrker
11 000–13 000 (rundt 10 000 var milits) 22 000 (inkludert 9000 hessere)
Tap
312 døde
1407 sårede, tatt til fange eller savnet
63 døde
314 sårede eller savnet
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Felttogene i New York og New Jersey, 1776–77
Long IslandKips BayHarlem HeightsPells PointWhite Plains - Fort WashingtonTrenton 1Trenton 2PrincetonForsyningskrigenBound Brook

Slaget ved Long Island, også kjent som slaget ved Brooklyn, ble utkjempet 27. august 1776 og var det første betydelige slaget i den amerikanske uavhengighetskrigen etter uavhengighetserklæringen. Det var det største slaget i hele konflikten, og det var også det første slaget en hær fra USA deltok i.

Slaget og dets umiddelbare etterspill ble markert av britenes erobring av New York City (som britene kontrollerte gjennom hele krigen), henrettelsen av amerikaneren Nathan Hale og nedbrenningen av nesten en fjerdedel av byens bygninger. I de følgende ukene okkuperte britiske styrker Long Island. Men George Washington og hans kontinentale hær slapp unna.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

17. mars 1776 trakk den britiske flåten seg tilbake til Nova Scotia etter at den ett år lange beleiringen av Boston tok slutt. Washington hadde lyktes i å ta Boston og forventet et angrep på New York. Han flyttet sine styrker til Long Island og New York City og forsterket befestningene der.

Uavhengighetserklæringen ble vedtatt i Philadelphia, Pennsylvania, 4. juli 1776. Samme måned etablerte britene sitt hovedkvarter for sine operasjoner på Staten Island i New Dorp i vertshuset Rose and Crown nær krysset ved dagens New Dorp Lane og Amboy Road.

Slaget[rediger | rediger kilde]

22. august 1776 sendte oberst Edward Hand beskjed til generalløytnant George Washington om at britene forberedte å krysse The Narrows til Brooklyn fra Staten Island.

Under overkommandoen til generalløytnant William Howe og den operasjonelle kommandoen til generalmajor Charles Cornwallis og Henry Clinton, var de britiske styrkene på 4000 menn. Britene satte i gang sin landgang i Gravesend Bay. Admiral Richard Howe hadde forsterket sine styrker i over syv uker på Staten Island og flyttet nå 88 fregatter til Gravesend Bay. Britene satte til sammen 34 000 menn i land i Brooklyn.

Rundt halvparten av Washingtons hær, ledet av generalmajor Israel Putnam, ble satt inn for å forsvare området Flatbush på Long Island, mens resten holdt Manhattan. I en marsj om natten, foreslått og ledet av Clinton, brukte de britiske styrkene det lett bemannede Jamaica–passet til å komme seg rundt på Putnams venstre flanke. Den neste morgenen ble de amerikanske styrkene angrepet og de trakk seg tilbake. Major Prescott stod i mot angrepet sammen med 2000 menn og ble påført 90% av tapene. Morgenen etter tvang Howe og Clinton amerikanerne til å trekke seg tilbake med tunge tap til befestningene på Brooklyn Heights.

I løpet av natten til 30. august 1776 evakuerte amerikanerne Long Island til fordel for Manhattan. Denne evakueringen av mer enn 9000 menn i mørket krevde stillhet, flaks og dyktigheten til oberst John Glover og hans 14th Regiment Marblehead Mariners. Den var ikke fullført ved morgengry som planlagt, og hadde ikke en tykk tåke ligget over Long Island den morgenen, kunne hæren ha blitt fanget mellom britene og East River. Den britiske hæren ble overrumplet som de gjorde ved Dorchester Heights i Boston 4. mars 1776. Selv om han hadde tapt slaget, fikk Washingtons retrett anerkjennelse fra både amerikanerne og britene.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Vestlige Long Island[rediger | rediger kilde]

11. september mottok britene en amerikansk delegasjon som bestod av Benjamin Franklin, Edward Rutledge og John Adams i Conference House på den sørvestlige spissen av Staten Island (i dag kjent som Tottenville) på den tidligere eiendommen til lojalisten Christopher Billop. Amerikanerne avslo fredsforslaget til britene i bytte mot å trekke tilbake uavhengightserklæringen. Betingelsene ble formelt avslått den 15. september.

Samme dag krysset britene etter tungt bombardement til Manhattan og gikk i land i Kips Bay og omringet amerikanerne som var der. Dagen etter kjempet to arméer slaget ved Harlem Heights som resulterte i en amerikansk seier. Etter nok et slag ved White Plains, trakk Washington seg tilbake til New Jersey. Britene okkuperte New York frem til 1783 da de evakuerte byen som avtalt i Parisavtalen.

En brann brøt ut i Whitehall Street (antatt å ha startet i Fighting Cocks Tavern) den 21. september i det som er sentrum av New York. Sterk vind spredte brannen til nesten en fjerdedel av byens bygninger slik at mellom 300 og 600 bygninger ble ødelagt (kalt storbrannen i New York (1776)). Britene anklaget opprørne for å ha startet brannen, men de innfødte i byen la i stedet skylden på britene.

Under brannen meldte Nathan Hale, en kaptein i Connecticut Rangers, seg frivillig til å gå inn i New York iført sivile klær. Han utgav seg for å være en nederlandsk lærer og lyktes i å samle etterretning, men ble fanget før han kunne returnere til opprørslinjene. Hale ble tatt den 21. september og ble hengt dagen etter på ordre fra Howe. Ifølge legenden sa Hale før han ble hengt: «Jeg angrer bare på at jeg kun har et liv å gi for mitt land.»

Østlige Long Island[rediger | rediger kilde]

Selv om de fleste kamphandlingene foregikk på den vestlige delen av Long Island, ble også britiske styrker satt inn i øst, rundt 16 km fra Manhattan, for å ta hele den 176 km lange øya til Montauk. Britene møtte lite eller ingen motstand i denne operasjonen.

Henry B. Livingston ble satt inn sammen med 200 soldater fra den kontinentale hær for å trekke en linje ved det som nå er Shinnecock Canal ved Hampton Bays for å hindre at Sag Harbor skulle falle. Livingston oppgav Long Island til britene i september siden hans mannskap var for lite.

Innbyggerne av den østlige Long Island ble bedt om å avlegge en lojalitetsed til den britiske styresmakten. I Sag Harbor møttes familier den 14. september for å diskutere saken. 14 av de 35 familiene valgte å evakuere til Connecticut.

Britene planla å bruke Long Island som et springbrett for en ny invasjon av New England. De forsøkte å regulere skipstrafikken inn i Long Island Sound og la Connecticut under blokade.

Tap[rediger | rediger kilde]

Det nøyaktige antallet amerikanske soldater som kjempet i slaget er ukjent, men anslag sier at der var minst 10 000, for det meste milits fra New York som ble forsterket fra Connecticut, Delaware og Maryland. Kanskje ble 1407 amerikanere såret, tatt til fange eller savnet, mens 312 ble drept. En britisk rapport hevder at 89 amerikanske offiserer ble tatt til fange, inkludert oberst Samuel Miles, og 1097 andre.

Ut av 22 000 briter og tyskere (inkludert 9000 hessere) på Long Island, mistet de 377. Fem britiske offiserer og 56 menn ble drept, mens 13 offiserer og 275 menn ble såret eller var savnet. Av hessernes styrker under Carl von Donop, ble to drept og tre offiserer og 23 menn ble såret.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]