Tulipankrakket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En tulipan, kjent som «Viceroy», slik den er fremstilt i en nederlandsk katalog fra 1637. Løken kostet mellom 3 000 og 4 200 floriner avhengig av størrelse. En faglært kunne på den tiden tjene omtrent 300 floriner i året.[1]

Tulipankrakket eller tulipanmanien (nederlandske navn inkluderer: tulpenmanie, tulpomanie, tulpenwoede, tulpengekte og bollengekte) var en periode i Den nederlandske gullalderen hvor prisen på løk fra den nylig introduserte tulipanen nådde ekstraordinært høye nivåer og deretter kollapset brått.[2] Da tulipanmanien nådde toppen i februar 1637, ble enkelte tulipanløker solgt for mer enn det tidobbelte av årslønnen til en faglært. Perioden som ledet til krakket blir viden ansett for å være den første registrerte, spekulative boblen (eller finansboblen),[3] selv om enkelte forskere har påpekt at Kipper- und Wipperzeit-krisen i 1619–22, en paneuropeisk rekke av myntdevalueringer for å finansiere krigføring, hadde enkelte likhetstrekk med en boble.[4] Uttrykket «tulipanmani» blir nå ofte brukt metaforisk for å vise til en hvilken som helst stor finansboble (når verdiene på aktiva avviker fra fundamentalverdien).[5]

Hendelsen ble popularisert i 1841 gjennom boken Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds, forfattet av den britiske journalisten Charles Mackay. Ifølge Mackay ble det på et tidspunkt tilbudt 5 hektar land (12 acre) for en tulipanløk av typen Semper Augustus.[6] Mackay hevder at mange slike investorer ble ruinert av prisfallet, og nederlandsk handel ble kraftig rammet. Selv om Mackays bok har blitt en klassiker som trykkes i store opplag idag, er hans troverdighet omdiskutert. Flere fagfolk fra nyere tid er overbevist om at manien ikke var så spektakulær som Mackay beskrev; enkelte argumenterer for at prisendringene ikke nødvendigvis passet til definisjonen av en boble.[7][8]

Forskning på tulipankrakket er vanskelig på grunn av den begrensede datamengden fra 1630-tallet – hvorav mye kommer fra unyanserte kilder og kilder negative til tulipanspekulasjonene.[9][10] Selv om disse beskrivelsene generelt ikke blir akseptert, har enkelte økonomer i nyere tid kommet med rasjonelle forklaringer – annet enn en spekulativ mani – på hvorfor prisene bygde seg opp i en slik grad og deretter kollapset. For eksempel opplevde andre blomster, slik som hyasinter, også høye prisnivåer da de ble introdusert i markedet, for deretter å falle dramatisk. De høye prisene kan også ha blitt drevet av forventninger om en parlamentarisk forordning som ville åpne for å ugyldiggjøre kontrakter mot en lav kostnad, og dermed redusere kjøperes risiko.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allegorisk fremstilling av tulipanmanien av Hendrik Gerritsz Pot, omtrent 1640. Flora, blomstergudinnen, blir fraktet av vinden og kjører med en hobbydranker, vekselere og en kvinne med tosidig ansikt. De blir fulgt av tøylesløse vevere fra Haarlem, på sin vei mot sjøen hvor deres undergang venter.

Tulipanen ble introdusert i Europa ved midten av 1500-tallet fra Det osmanske rike, og ble raskt populær i De forente provinser (nåtidens Nederland).[11] Tulipandyrkingen i De forente provinser ble generelt antatt å ha startet for alvor rundt 1593, etter at den flamske botanikeren Carolus Clusius hadde tiltrådt en stilling ved Universitetet i Leiden og etablert den botaniske hagen hortus academicus.[12] Der plantet han sin samling av tulipanløker. De var sendt til ham fra Tyrkia av Ogier de Busbecq, ambassadør til den ottomanske sultanen for keiser Ferdinand I. Tulipanløkene viste seg å være levedyktige i de røffe forholdene i Nederlandene,[13] og deres popularitet økte raskt.[14]

Blomsten ble raskt et ettertraktet luksusgode og statussymbol, og et stort antall varianter ble dyrket. Disse ble klassifisert i grupper; ensfargede røde, gule eller hvite tulipaner gikk under navnet Couleren, men det var de flerfargede Rosen (rød eller rosa på hvit bakgrunn), Violetten (lilla eller syrin på hvit bakgrunn), og, i mindre grad, Bizarden (rød, brun eller lilla på gul bakgrunn) som var mest populære.[15] Disse praktfulle og høyt ettertraktede tulipanløkene utviklet seg til blomster med livlige farger, linjer, og flammer på kronbladene, som følge av, slik det har fremkommet i ettertid, at tulipanløkene ble infisert med et eget virus for tulipaner kjent som «tulip breaking virus», en form for mosaikkvirus.[16][17]

Stilleben med blomster, av Ambrosius Bosschaert (1573–1621) fra Den nederlandske gullalderen, utstilt i Alte Pinakothek, München

Dyrkere begynte å bruke storslåtte navn for sine ulike tulipanvarianter. Mange av de tidligste typene ble gitt prefikset Admirael («admiral»), ofte kombinert med dyrkernes egne navn; Admirael van der Eijck var muligens den høyst ansette av de omkring femti navngitte tulipanene. Generael («general») var et annet prefiks som ble brukt i navnsettingen av omtrent tredve varianter. Senere kom varianter med enda mer spektakulære navn, avledet fra Aleksander den store eller Scipio, eller til og med «Admiral av Admiraler» og «General av Generaler». Navnsettingen kunne derimot være inkonsistent og variantene var av svært forskjellig kvalitet.[18] Mesteparten av disse variantene er nå utdødd,[19] selv om lignende «brutte» tulipaner fortsatt er gjenstand for handel.

Tulipaner gror fra løker, og kan forplante seg via både frø og knopper. Frø fra en tulipan vil danne en blomstrende løk etter 7–12 år. Når en løk vokser til å bli en blomst, vil den opprinnelige løken forsvinne, men en klonet løk dannes i dens plass, noe som også er tilfelle med flere knopper. Dersom knoppene dyrkes riktig, vil disse selv kunne bli til løker. Mosaikkviruset sprer seg bare via knopper, ikke frø, og dyrking av de mest attraktive variantene tar derfor flere år. Forplantningsprosessen blir kraftig forsinket av viruset. Tulipaner blomstrer i april og mai i omtrent bare en uke, og biknoppene kommer til syne like etter. Knopper kan også rykkes opp med roten og flyttes på fra juni til september, og derfor ble faktiske kjøp (i spotmarkedet) utført i løpet av disse månedene.[20]

Resten av året inngikk kjøpmenn kontrakter under oppsyn av en notar for å kjøpe tulipaner ved sesongslutt (terminkontrakter i nyere finansterminologi).[20] Dermed var det nederlenderne, i ettertid kjent for å ha utviklet mange av teknikkene som eksisterer i nåtidens finans, som skapte et marked for varige tulipanløker.[11] Shortsalg ble forbudt ved en forordning av 1610, som ble gjenopptatt og styrket i 1621 og 1630, og igjen i 1636. Det fulgte ikke av forordningene at shortselgerne ble tiltalt, men kontraktene deres ble oppfattet som ugjennomførlige.[21]

En standardisert prisindeks for tulipanløkkontrakter, laget av Earl Thompson. Thompson var ikke i besittelse av data fra perioden 9. februar til 1. mai, og nedgangens forløp er derfor ukjent. Det er derimot kjent at tulipanmarkedet kollapset brått i februar.[22]

Ettersom blomstene ble stadig mer populære, økte også betalingsvilligheten til profesjonelle dyrkere for tulipanløker med virus. Innen 1634 begynte spekulanter å entre markedet, delvis som følge av økt etterspørsel fra Frankrike.[23] I 1636 startet nederlenderne et slags formelt futuresmarked hvor kontrakter for å kjøpe tulipanløker ved sesongslutt ble handlet. Handler foregikk gruppevis på kroer, og kjøpere måtte betale en avgift på 2,5 %, opptil maksimum tre floriner, per handel. Ingen av partene betalte noen margin på forhånd eller såkalt mark-to-market-margin, og alle kontraktsinngåelser ble gjort med den enkelte motpart og ikke med børsen. Ingen leveranser ble noen gang gjennomført i henhold til disse kontraktene, på grunn av markedets kollaps i februar 1637. Denne handelen foregikk oftest i Haarlem mens en byllepestepidemi var på sitt verste, noe som kan ha bidratt til å skape en kultur for fatalistisk risikotaking.[24]

Kontraktsprisen på sjeldne tulipanløker fortsatte å stige til og med 1636. I november det året begynte også kontraktsprisen på løker uten det verdifulle mosaikkviruset å stige. Nederlenderne omtalte tulipanhandelen kritisk som windhandel («vindhandel») fordi ingen tulipanløker faktisk byttet hender.[25] I februar 1637 kollapset derimot kontraktsprisene på tulipanløker brått, og det ble stillstand i all tulipanhandel.[26]

Tilgjengelig prisdata[rediger | rediger kilde]

Mangelen på sammenhengende observasjoner av prisdata fra 1630-tallet gjør det vanskelig å beregne tulipankrakkets omfang. Tilgjengelig data er hentet fra anti-spekulative pamfletter av «Gaergoedt og Warmondt» (GW) skrevet like etter boblen fant sted. Økonomen Peter Garber samlet data fra salget av 161 tulipanløker i 39 varianter mellom 1633 og 1637, mens 53 ble registrert av GW. 98 handler ble registrert på boblens siste dag, 5. februar 1637, til særdeles varierende priser. Handlene ble utført ved bruk av flere ulike markedsmekanismer: futureshandel på kroer, direktesalg av dyrkere, notarialbekreftede futuressalg av dyrkere, og salg fra boliger. «De tilgjengelige dataene er i stor grad en blanding av epler og appelsiner», ifølge Garber.[27]

Mackays Madness of Crowds[rediger | rediger kilde]

Varer som angivelig ble byttet mot én enkelt tulipanløk av typen Viceroy[28]
To laster hvete 448ƒ
Fire laster rug 558ƒ
Fire fete okser 480ƒ
Åtte fete svin 240ƒ
Tolv fete sauer 120ƒ
To oksehoder med vin 70ƒ
Fire tun med øl 32ƒ
To tonn smør 192ƒ
1 000 pund ost 120ƒ
En komplett seng 100ƒ
Et sett med klesplagg 80ƒ
En drikkekopp av sølv 60ƒ
Totalt 2500ƒ

Moderne diskusjon om tulipankrakket begynte med boken Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds, publisert i 1841 av den skotske journalisten Charles Mackay; han hevdet at folkemasser ofte handler irrasjonelt, og sammen med South Sea-boblen og Mississippikompaniet var tulipanmanien et av hans mest brukte eksempler. Han støttet seg på boken A History of Inventions, Discoveries, and Origins fra 1797 av Johann Beckmann.

Beckmanns (og dermed også Mackays) påstand var i all hovedsak influert av tre anonyme pamfletter fra 1637 som hadde en anti-spekulativ agenda.[29] Mackays bok ble populær blant økonomer og aksjehandlere i flere generasjoner. Hans populære, men lite presise beskrivelse av tulipanmanien som en spekulativ boble har siden blitt ofte nevnt, selv om økonomer siden 1980-tallet har motbevist flere aspekter av hans argumentasjon.[29]

Ifølge Mackay vekket tulipanens økende popularitet tidlig på 1600-tallet hele landets oppmerksomhet; «befolkningen, selv i de laveste samfunnsklasser, begynte med tulipanhandel».[6] Innen 1635 hadde det blitt registrert et salg av 40 tulipanløker for 100 000 floriner (også kjent som nederlandske gyldener). Til sammenligning kostet et tonn smør omtrent 100 floriner, en faglært arbeider kunne tjene 150 floriner i året, og «åtte fete svin» kostet 240 floriner.[6] (Ifølge International Institute of Social History hadde en florin kjøpekraften til 10,28 i 2002.[30])

Innen 1636 ble tulipaner handlet på børsene i flere nederlandske byer. Dette stimulerte til tulipanhandel blant alle grupper av samfunnet; Mackay noterte seg tilfeller hvor folk solgte eller byttet sine andre eiendeler for å kunne spekulere i tulipanmarkedet, for eksempel ved å tilby 49 000 km² land for for én av to eksisterende Semper Augustus-løker, eller én enkelt løk av typen Viceroy som ble kjøpt for en kurv med varer (vist til høyre) til en verdi av 2 500 floriner.[28]

Sitat Mange ble plutselig rike. En gylden mulighet lå rett foran dem, og én etter én hastet de til tulipanmarkedene, som fluer rundt en honningkrukke. Alle forestilte seg at lidenskapen for tulipaner ville vare for evig, og at de rike fra alle verdensdeler ville komme til Nederland, og betale hva det måtte koste for dem. Europas rikdom skulle bli konsentrert rundt kysten av Zuyder Zee, og fattigdom bannlyst fra Nederlands gode klima. Adelsmenn, borgere, bønder, mekanikere, sjømenn, lakeier, tjenestepiker, til og med feiere og eldre syersker, plundret med tulipaner.[6] Sitat
Pamflett fra den nederlandske tulipanmanien, trykket i 1637

Den tiltakende manien frembragte flere underholdende, men usannsynlige, anekdoter som Mackay skrev om, blant annet en sjømann som forvekslet en kjøpmanns verdifulle tulipanløk med en matløk og grafset den til seg for å spise den. Kjøpmannen og hans familie fulgte etter sjømannen, bare for å finne ham «spisende på en frokost hvis verdi kunne ha brødfødd et helt skips mannskap i et år». Seileren ble fengslet for å spise tulipanløken.[6] Denne anekdoten er usannsynlig, om bare fordi tulipaner, i likhet med de fleste liljeløker, er nokså giftige, og smaker ganske forskjellige fra matløker.[31]

Folk kjøpte tulipanløker til stadig høyere priser, i håp om å selge dem med gevinst. En slik strategi kunne derimot ikke vare med mindre noen faktisk var villige til å betale så høye priser og komme i besittelse av løkene. I februar 1637 var det ikke lenger mulig for tulipanhandlere å finne nye, villige kjøpere til høyere priser. Etter hvert som flere tok realiteten innover seg, kollapset etterspørselen etter tulipaner, noe som innebar at prisene raste nedover og den spekulative boblen sprakk. Enkelte stod kontraktsbundet tilbake, forpliktet til å kjøpe tulipaner til det tidobbelte av markedsprisen, mens andre var i besittelse av tulipanløker verdt en brøkdel av prisen de hadde betalt. Mackay hevder at nederlenderne plutselig befant seg i en handelssituasjon med oppskakede anklager og motanklager overfor hverandre.[6]

Mackays teori er at de panikkrammede tulipanspekulantene søkte hjelp fra myndighetene i Nederland, som svarte ved å erklære at alle som hadde kjøpt kontrakter på tulipanløker for fremtidig oppgjør kunne ugyldiggjøre disse mot en avgift på ti prosent. Det ble gjort flere forsøk på å løse situasjonen og tilfredsstille alle parter, men disse var mislykkede. Mackay hevder at manien endte med at enkelte ble sittende på tulipanløkene de var i besittelse av ved slutten av krakket — ingen domstol ville lovfeste ordningen med avgiftsbetaling, siden dommerne anså gjeldsforpliktelsene for å være oppnådd gjennom gambling, og den kunne derfor ikke gjøres rettsgyldig.[6]

Ifølge Mackay har det også forekommet mindre tulipanmanier i andre deler av Europa, selv om disse aldri ble like store som den i Nederland. Han hevdet også at ettervirkningene av den deflatoriske tulipanprisen førte til en utbredt økonomisk stagnasjon i Nederland flere år i ettertid.[6]

Nyere betraktninger[rediger | rediger kilde]

Anonym akvarell av Semper Augustus fra 1600-tallet, kjent for å være den mest verdifulle tulipanen som ble solgt under tulipanmanien.
Hyasinter er nok en blomst som har vært gjenstand for stor interesse og derved voldsom prisoppgang

Mackays teori om en uforklarlig mani var ubestridt, og stort sett ikke undersøkt, frem til 1980-tallet.[32] Siden den gang har forskning på tulipanmanien, spesielt av forkjempere av hypotesen om effisiente markeder,[33] som er generelt mer skeptiske til spekulative bobler, antydet at denne beretningen var ufullstendig og unøyaktig. I sin vitenskapelige analyse Tulipmania fra 2007, hevder Anne Goldgar at fenomenet var begrenset til «en nokså liten gruppe», og at de fleste teorier fra perioden «er basert på et par deler samtidig propaganda og en uhyre stor del plagiat».[9] Peter Garber hevder at boblen «ikke var noe mer enn et meningsløst drikkespill på vinterstid, spilt av en pestbefengt befolkning som utnyttet det entusiastiske tulipanmarkedet.»[34]

Mens Mackay i sin bok hevdet at et bredt spekter av samfunnet var involvert i tulipanhandelen, fant Goldgar i sin studie av arkiverte kontrakter at formuende kjøpmenn og faglærte – ikke aristokratiet – nesten utelukkende stod for all handel, selv da tulipanhandelen var på sitt mest aktive.[35] Boblen hadde svært begrensede økonomiske ettervirkninger. Goldgar identifiserte mange fremtredende kjøpere og selgere i markedet i sin studie. Hun fant at færre enn et halvt dusin personer opplevde finansielle problemer i løpet av perioden, og at det selv i disse tilfellene var uklart om tulipaner var den virkelige årsaken.[36] Dette var ikke veldig overraskende. Selv om prisene hadde steget, hadde ikke pengene forflyttet seg mellom kjøpere og selgere. Dermed fikk aldri selgerne realisert sine papirgevinster; med mindre selgerne lånefinansierte kjøp i forventning om gevinst, førte faktisk ikke krakket til at noen tapte penger.[37]

Rasjonelle forklaringer[rediger | rediger kilde]

Det er ingen tvil om at prisene på tulipanløkkontrakter steg og deretter falt i 1636–37, men selv en dramatisk oppgang og nedgang i prisene behøver ikke å bety at en økonomisk eller spekulativ boble formet seg og deretter sprakk. For at tulipanmanien skal bli regnet som en boble, må prisen på tulipanløker nødvendigvis ha avvikt fra fundamentalverdi på løkene. Nyere tids økonomer har lansert flere mulige årsaker til hvorfor opp- og nedgangen i prisene ikke må ha vært i form av en boble.[38]

Prisstigningen på 1630-tallet sammenfalt med en rolig periode av tredveårskrigen.[39] Endringen i markedsprisene kom (i hvert fall i begynnelsen) som en rasjonell reaksjon på den økte etterspørselen. Prisfallet var derimot mye raskere og mer dramatisk enn prisstigningen. Salgsdata forsvant i stor grad etter prisfallet i februar 1637, men enkelte andre dataobservasjoner på kontrakter fra etter tulipanmanien viser at tulipanløker fortsatte å falle i verdi i flere tiår etter krakket.

Blomsters prisvolatilitet[rediger | rediger kilde]

Garber sammenlignet tilgjengelige prisdata på tulipaner med hyasintprisene ved begynnelsen av 1800-tallet – da hyasinten erstattet tulipanen som den mest fasjonable blomsten – og fant et lignende mønster. Da hyasintene ble introdusert, kaptes blomsterhandlere om å dyrke vakre hyasinter mens etterspørselen var stor. Men etterhvert som hyasintene ble mer vanlige, begynte prisene å falle. De mest lukrative tulipanløkene falt til 1–2 prosent av sine toppverdier i løpet av 30 år.[40] Garber nevner også at «et lite antall prototyper av liljeløker nylig ble solgt for 1 million gyldener ($480 000 med valutakursen fra 1987)», og viste dermed at blomsterpriser kan nå store høyder selv idag.[41] Han peker videre på at prisstigningen forekom etter at løkene var plantet for året, slik at dyrkere ikke hadde mulighet til å øke produksjonen i takt med etterspørselen.[42]

Lovendringer[rediger | rediger kilde]

Økonomiprofessor Earl A. Thompson ved UCLA hevder i sin forskningsrapport fra 2007 at Garbers forklaring ikke kan stå bak det ekstremt brå prisfallet i tulipanløkmarkedet. Prisene falt med en annualisert takt på 99,999 %, i sterk kontrast til omtrent 40 % for andre blomster.[38] Han bidrar heller med en annen forklaring på tulipanmanien. Nederlands lovgivende forsamling overveide å innføre en bestemmelse (opprinnelig sponset av nederlandske tulipaninvestorer som hadde tapt penger som følge av et tysk tilbakeslag i tredveårskrigen[43]) som ville endret tulipankontrakters utforming:

Sitat Den 24. februar, 1637, annonserte den selvregulerende gruppen av nederlandske blomsterhandlere, i en beslutning som senere ble ratifisert av det nederlandske parlamentet, at alle futureskontrakter utstedt etter 30. november 1636 og før gjenåpningen av kontantmarkedet tidlig på våren, skulle bli regnet som opsjonskontrakter. De gjorde dette ved simpelthen å frita kjøpere av futureskontrakter fra deres forpliktelser om å kjøpe tulipaner i fremtiden, og tvang dem kun til å kompensere selgerne med en liten, fast prosentsats av kontraktsprisen.[44] Sitat

Før denne parlamentariske bestemmelsen var kjøperen av en tulipankontrakt – kjent i nyere finans som en futureskontrakt – rettslig bundet til å kjøpe tulipanløkene. Bestemmelsen ville endre disse kontraktenes utforming, slik at hvis dagens markedspris falt, kunne kjøperen velge å betale en avgift og dermed si fra seg kjøpet av tulipanløken, i stedet for å betale full kontraktspris. Denne lovendringen innebar i realiteten at futureskontraktene hadde blitt omgjort til opsjonskontrakter. Lovforslaget ble stadig mer diskutert i løpet av høsten 1636, og dersom det ble åpenbart for investorer at bestemmelsen skulle bli vedtatt, ville prisene sannsynligvis ha steget.[44]

Bestemmelsen tillot investorer å annullere kontraktene ved å betale en avgift på kun 3,5 prosent av kontraktsprisen (eller omtrent 1/30 av kontrakten).[44] Dette førte til at folk kjøpte stadig dyrere kontrakter. En spekulant kunne inngå en kontrakt om å kjøpe en tulipan for 100 gyldener. Dersom prisen senere overgikk 100 gyldener, ville spekulanten kunne innkassere denne forskjellen som gevinst. Dersom prisen forholdt seg lav, kunne spekulanten ugyldiggjøre kontrakten for bare 3½ gylden. På denne måten ville en kontrakt som nominelt kostet 100 gyldener, i realiteten bare koste en investor 3½ gylden. Tidlig i februar, da kontraktsprisene var på sitt høyeste, gikk nederlandske myndigheter inn og forbød handel med slike kontrakter.[44]

Ifølge Thompson forble de faktiske tulipansalgene på ordinære nivåer gjennom hele perioden. Han konkluderer dermed med at «manien» var en rasjonell respons på endringene i kontraktsforpliktelsene.[45] Ved å bruke utbetalingsdata fra futures- og opsjonskontraktene, hevder Thompson at «kontraktsprisene på tulipaner før, under og etter 'tulipanmania' ser ut til å gi en bemerkelsesverdig illustrasjon av 'markedseffisiens'».[46] Hans teori er dermed at tulipanløkenes kontraktspriser ikke var langt unna hva en rasjonell økonomisk modell ville tilsi.

Sosial mani og tulipanmanien i nyere tid[rediger | rediger kilde]

En tulipanåker fra nyere tid i Nederland – tulipanene har forblitt et populært symbol på Nederland.

Mackays budskap er populært den dag idag, med utgivelser av stadig nye versjoner av Extraordinary Popular Delusions, tilført introduksjoner av forfattere som finansmannen Bernard Baruch (1932), finansforfatterne Andrew Tobias (1980),[47] og Michael Lewis (2008), og psykologen David J. Schneider (1993). Minst seks utgaver er trykket hittil.

Goldgar hevder at selv om tulipanmanien ikke nødvendigvis var å regne som en økonomisk eller spekulativ boble, var den likevel traumatisk for nederlenderne av andre årsaker. «Selv om finanskrisen påvirket veldig få, var sjokket fra tulipanmanien betydelig. Et helt nettverk av verdier kom under tvil».[48] På 1600-tallet var det utenkelig for folk flest at noe så alminnelig som en blomst kunne være verdt såpass mye, langt mer enn en årlig normalinntekt. Tanken på at prisene på blomster som bare dyrkes om sommeren kunne svinge så mye på vinterstid, skapte en kaotisk forestilling av begrepet «verdi».[49]

Tulipaner malt av Hans Gillisz. Bollongier i 1639

Flere av kildene som beretter om tulipanmaniens grusomheter, slik som anti-spekulative pamfletter som senere ble kommentert av Beckmann og Mackay, har blitt omtalt som bevis på omfanget av de økonomiske konsekvensene. Disse pamflettene var derimot ikke skrevet av boblens faktiske ofre, men var hovedsakelig produsert av religiøst motiverte skribenter. Uroen ble sett på som en forvrenging av den moralske orden – et bevis på at «fokus på den jordiske, istedet for den himmelske blomst kunne ha forferdelige konsekvenser».[50] Dermed var det mulig at denne relativt lille økonomiske hendelsen levde sitt eget liv som en moralpreken.

Omtrent hundre år senere, samtidig med kollapsen av Mississippikompaniet og South Sea Company rundt 1720, dukket det opp flere satiriske gjengivelser av disse maniene.[51] Da Johann Beckmann først beskrev tulipanmanien på 1780-tallet, sammenlignet han den med datidens mislykkede lotterier.[52] Ifølge Goldgar ble tulipanmanien brukt i flere av de nyere, populære bøkene om finansmarkedene, slik som Burton Malkiels A Random Walk Down Wall Street (1973) og John Kenneth Galbraiths A Short History of Financial Euphoria (1990; skrevet like etter krakket på Wall Street i 1987), som en lekse i moralsk adferd.[53][54][55] Svingningene i tulipanmarkedet er også en sentral del av handlingen i Gregory Maguires roman Confessions of an Ugly Stepsister (1999).[56][57]

Tulipanmanien ble igjen et populært referansepunkt under dot com-boblen i perioden 1995–2001.[53] Nylig har også journalister sammenlignet den med subprime-krisen.[58][59] På tross av maniens langvarige popularitet, har Daniel Gross i magasinet Slate hevdet om økonomer som forklarer manien med teorien om effisiente markeder, at «Dersom de har rett ... vil næringslivsforfattere måtte fjerne tulipanmanien fra sine beleilige bobleanalogier».[60]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nusteling, H. (1985) Welvaart en Werkgelegenheid in Amsterdam 1540–1860, s. 114, 252, 254, 258.
  2. ^ Dash 2001.
  3. ^ Shiller 2005, s. 85 Mer utfyllende diskusjon om statusen som den første boblen på s. 247–48.
  4. ^ Kindleberger & Aliber 2005, s. 16.
  5. ^ French 2006, s. 3.
  6. ^ a b c d e f g h «The Tulipomania», kap. 3 i Mackay 1841.
  7. ^ Thompson 2007, s. 99.
  8. ^ Kindleberger & Aliber 2005, s. 115.
  9. ^ a b Kuper, Simon "Petal Power" (Anmeldelse av Goldgar 2007), Financial Times, 12. mai 2007. Nedlastet 1. juli 2008.
  10. ^ En pamflett om det nederlandske tulipankrakket Wageningen Digital Library, 14. juli, 2006. Nedlastet den 13. august, 2008.
  11. ^ a b Garber 1989, s. 537.
  12. ^ Dash 1999, s. 59–60.
  13. ^ Goldgar 2007, s. 32.
  14. ^ Goldgar 2007, s. 33.
  15. ^ Dash 1999, s. 66.
  16. ^ Phillips, S.: «Tulip breaking potyvirus» i: Brunt, A.A., Crabtree, K., Dallwitz, M.J., Gibbs, A.J., Watson, L. og Zurcher, E.J. (red.) (fra 1996). Plant Viruses Online: Descriptions and Lists from the VIDE Database. Versjon: 20. august 1996. Nedlastet 15. august, 2008.
  17. ^ Garber 1989, s. 542.
  18. ^ Dash 1999, s. 106–07.
  19. ^ Garber 2000, s. 41.
  20. ^ a b Garber 1989, s. 541–42.
  21. ^ Garber 2000, s. 33–36.
  22. ^ Thompson 2007, s. 101, 109–11.
  23. ^ Garber 1989, s. 543.
  24. ^ Garber 2000, s. 37–38, 44–47.
  25. ^ Goldgar 2007, s. 322.
  26. ^ Garber 1989, s. 543–44.
  27. ^ Garber 2000, s. 49–59, 138–144.
  28. ^ a b Denne kurven med varer ble faktisk byttet mot én løk ifølge kapittel 3 av Mackay 1841 og også Schama 1987, men Krelage (1942) og Garber 2000, s. 81–83 reiser tvil om denne tolkningen av originalkilden, som er en anonym pamflett, ved å hevde at varekurven bare ble tilbudt for å demonstrere verdien av floriner på den tiden.
  29. ^ a b Garber 1990, s. 37.
  30. ^ Goldgar 2007, s. 323.
  31. ^ Nova Scotia Museum
  32. ^ Garber 1989, s. 535.
  33. ^ Kindleberger 2005, s. 115.
  34. ^ Garber 2000, s. 81.
  35. ^ Goldgar 2007, s. 141.
  36. ^ Goldgar 2007, s. 247–48.
  37. ^ Goldgar 2007, s. 233.
  38. ^ a b Thompson 2007, s. 100.
  39. ^ Thompson 2007, s. 103.
  40. ^ Garber 1989, s. 553–54.
  41. ^ Garber 1989, s. 555.
  42. ^ Garber 1989, s. 555–56.
  43. ^ Thompson 2007, s. 103–04.
  44. ^ a b c d Thompson 2007, s. 101.
  45. ^ Thompson 2007, s. 111.
  46. ^ Thompson 2007, s. 109.
  47. ^ Introduksjon av Andrew Tobias i "Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds" (New York: Harmony Press, 1980) tilgjengelig online på Andrew Tobias, Money and Other Subjects. Nedlastet den 12. august 2008
  48. ^ Goldgar 2007, s. 18.
  49. ^ Goldgar 2007, s. 276–77.
  50. ^ Goldgar 2007, s. 260–61.
  51. ^ Goldgar 2007, s. 307–09.
  52. ^ Goldgar 2007, s. 313.
  53. ^ a b Goldgar 2007, s. 314.
  54. ^ Galbraith 1990, s. 34.
  55. ^ Malkiel 2007, s. 35–38.
  56. ^ Maguire, HarperCollins, 1999
  57. ^ Goldgar 2007, s. 329.
  58. ^ "Bubble and Bust; As the subprime mortgage market tanks, policymakers must keep their nerve", The Washington Post, 11. august 2007. Nedlastet den 17. juli 2008.
  59. ^ Horton, Scott. "The Bubble Bursts", Harper's, 27. januar 2008. Nedlastet den 17. juli 2008.
  60. ^ Gross, Daniel. "Bulb Bubble Trouble; That Dutch tulip bubble wasn't so crazy after all", Slate, 16. juli 2004. Nedlastet den 22. juli 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]