Notar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En notar (av latin notarius) er person som i visse land (særlig i Mellom-Europa) har fått offentlig godkjenning til å utføre visse tjenester der store verdier er involvert, og som krever juridisk kompetanse innen sivilrett, og stor grad av upartiskhet.

Notarinstitusjonen kan spores tilbake til Romerriket, der den bredte seg fra Italia til Frankrike, Tyskland og Be-Ne-Lux-landene.

I hvert av landene som har en slik institusjon er det opprettet et visst antall notarstillinger som kan søkes, og besettes ved et statlig vedtak. I Nederland tildeles stillingene ved kongelig resolusjon.

Notarens oppgave er gjerne knyttet til fire ulike juridiske fagfelt, hvor han/ hun i mange tilfeller har enerett til å utføre tjenestene:

For å bli utnevnt til notar kreves juridisk embedseksamen fra de aktuelle fagfeltene, eller egen notar-utdannelse av master-grad, samt minst 3 års praksis fra notarvirksomhet. Notaren driver virksomheten på egen regning og risiko, og står økonomisk ansvarlig for de feil og forglemmelser han/ hun måtte begå i tjenesten.

I Nederland er det for tiden utnevnt ca. 1 200 notarer, og i Tyskland ca. 9 000.

I Norge ivaretar advokater – og når det gjelder omsetning av fast eiendom også eiendomsmeglere – mange av de funksjoner en notar har.

Se også[rediger | rediger kilde]