Subbotnikere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Subbotnikere (russisk: Субботники, boksavelig «sabbatianere», eller sabbatholdere)[1]er en russisk religiøs enhet som er klassifisert under det generelle betegnelsen «jødiske kristne sekter», på engelsk kalt for judaizers (de som følger jødisk tradisjon uten å være jøder).[2][3] I det hele skilte subbotnikere seg i begynnelsen lite fra andre jødiske samfunn. Hvorfor disse russerne i utgangspunktet valgte å følge jødiske skikker er uklart. Kun noen få menigheter eksisterer i dag med minkende antall medlemmer i hovedsakelig Israel, Russland, Armenia og Aserbajdsjan.[3]

Subbotnikere dukket opp først under styret til tsarina Katarina II av Russland på slutten av 1700-tallet.[4] I henhold til offisielle rapporter fra myndighetene i Tsar-Russland drev de fleste av sektens tilhengere Brit Mila, jødisk omskjæring, trodde på absolutt monoteisme framfor den kristne treenigheten, aksepterte kun den jødiske Bibelen, og hadde sabbatenlørdag framfor på søndag. I henhold til de samme kildene var det en del av dem, eksempelvis subbotnikerne i Moskva, som ikke praktiserte omskjæring og trodde på Jesus, betraktet ham som en helgen og profet framfor Guds sønn. Andre grupper skal ha ventet på Messias som en konge på jorden, i overensstemmelse med jødedommen. En del skal i følge rapportene aktet Det nye testamente mens andre plasserte den kristne Bibelen på et lavere nivå enn den jødiske Bibelen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det er mulig at subbotnikerne opprinnelige var dissentere og radikale kristne som knyttet seg til den gammeltestamentlige tradisjonen i en slik sterk grad at de opphørte å være kristne i tradisjonell grad. Til sammenligning finnes de russiske gammeltroende betegnelsen på flere religionssamfunn i Russland som siden 1600-tallet har brutt med Den russisk-ortodokse kirke. Noen av dem følger den lære som ligner den ortodokse kristendommen, mens andre i større grad adskiller seg fra den. En annen strømning var molokanere («melkedrikkere», fra det russiske ordet molokó, melk) var en sekt dukoborzere («fornektere») innenfor den russisk ortodokse kirke som gikk i mot kirkens forbud ved å drikke melk under fastetiden. Disse kom til den overbevisning at jødedommen var den rette religion og Israel «det lovede land». En del av disse flyktet til Midtøsten, og en del av dem konverterte på begynnelsen av 1900-tallet først til subbotnikernes tro og deretter til jødedommen.[5]

En annen mulighet, selv om det ikke finnes noe bevis, er at selv før den russiske annekteringen av de polske områdene med store jødiske bosetninger på slutten av 1700-tallet var det jøder som havnet i Tsar-Russland som krigsfanger et hundre år tidligere i løpet av de russiske kriger mot Polen. De bosatte seg av nødvendighet i russiske landsbyer, giftet seg med russiske kvinner, «men fortsatte se på seg selv og de barn som ble født av dem som tilhørende den jødiske religion».[6]

Se også Khazarer

Forholdet til jødene[rediger | rediger kilde]

Russiske offisielle kilder fra denne perioden kan imidlertid ikke bli tiltrodd ubetinget ettersom subbotnikerne, som andre jødiske sekter, omhyggelig skjulte deres religiøse tro og ritualer fra det omliggende kristne storsamfunnet. De viste imidlertid ikke samme det vaktsomheten overfor jøder og en del samfunn refererte til seg selv som «jøder». I løpet av 1800-tallet ble en del samfunn ikke til å skjelne fra russiske askenasiske jøder og muligens var det også en del inngifte mellom samfunnene. I tillegg til omskjæring slaktet de også husdyrmat i henhold til Sjeḥitá, hvor de var i stand til å lære seg og følge slakting etter jødiske religiøse forskrifter. I tillegg hold skjult praksisen med tefillin (bønneremmer), sisít (bønnesjal), og mezuza (husamulett), og praktiserte bønner på bortimot samme vis som jøder, det vil si i private bønnehus med tildekket hode, framsa sine bønner fra jødiske bønnebøker oversatt til russisk. Kantoren leste bønnene høyt og menigheten i stillhet. På lørdagene ble det også lest fra Tora. Av alle jødiske ritualer og tradisjoner fulgte subbotnikerne sabbaten mest nidkjært, derav navnet. De var omsorgsfulle ved å unngå alle former for arbeid på denne dagen og bestrebet seg på å unngå å snakke om verdslige emner.

I henhold til vitnemål, private og offisielle, var subbotnikerne av alle de som ble undersøkt i tsartiden de mest arbeidsomme: de leste og skrev, var gjestfri, ikke hengitt til drukkenskap, fattigdom eller prostitusjon. Fram til 1820-tallet levde subbotnikerne hovedsakelig i områdene Voronezj, Orjol, Moskva, Tula, og Saratov. Etter dette året begynte undertrykkelsen og forfølgelsen subbotnikerne av myndighetene og den russisk-ortodokse kirke. Ved slutten av 1830-tallet flertallet av dem blitt forvist fra den europeiske delen av Russland og til Kaukasus, til Transkaukasus, og til områdene Irkutsk, Tobolsk, og Jenisejsk i Sibir. Mange av barna ble tatt og gitt til kristne familier hvor de ble døpt. De landflyktige subbotnikerne etablerte nye samfunn i fjerne strøk.[6]

Under Aleksander I og Nikolaj I[rediger | rediger kilde]

Under Aleksander I, grunnet hans toleransepolitikk, ble vilkårene for subbotnikerne lettere. Likevel drepte det russiske presteskapet rundt 100 subbotnikerne og åndelige ledere i Mahiljoŭ (i dagens Hviterussland), inkludert den tidligere erkebiskop Romantzov. Sistnevntes sønn ble torturert med glødende jern før han ble brent. Subbotnikerne greide til sist å oppnå en form for fred ved å inngå en avtale med russiskortodokse prester. For at kirken ikke skulle tape frafall fra subbotnikernes kretser, aksepterte subbotnikerne å betale den vanlige avgiften på to russiske rubler for hver fødsel og tre rubler for hvert bryllup i deres menigheter. Tsaren tillot deretter subbotnikerne til åpent å bekjenne seg til sin tro på det vilkår at de ikke ansatte rabbinere eller forsøkte å omvende kristne.

Under Nikolaj I kom det uro blant subbotnikerne. Mange av dem ønsket å omfavne jødedommen, og en del av dem ble sendt til jødiske bosetninger for å bli skolert i jødedommen. Da de russiske myndighetene fikk vite om dette ble det sendt en rekke prester til subbotnikerne for å overtale dem til å «vende tilbake» til den russisk ortodokse kirke. Da dette ikke ga det ønskede resultat ble det bestemt å undertrykke subbotnikerne med makt. I 1826 ble de som åpent bekjente seg som subbotnikerne som nevnt over deportert fra den europeiske delen av Russland og til Kaukasus, Sibir og den sørlige delen av Volgaregionen, samtidig som det ble gitt forbud mot jøder og kristne å bosette seg i deres områder.[6]

Sovjetperioden[rediger | rediger kilde]

Siden midten av 1900-tallet nærmet subbotnikerne seg jødedommen, særlig tradisjonene til askenasiske jøder. Deretter delte de seg i to strømninger: subbotnikerne som konverterte til jødedommen, kalt for shaposhniki på russisk, avledet fra shapka, som i usjanka, og som betyr hatt og referer til skikken dekke til hodet ved bønn;[6] og karaite subbotnikerne («barhodede») som aksepterte den hebraiske Bibelen, men avviste Talmud og rabbinsk lære og så på karaittisme som deres modell for å emulere den jødiske verden.[6][2]

I løpet av holocaust ble subbotnikerne i naziokkuperte området i Ukraina drept sammen med, og som, jøder. Etter den andre verdenskrig forsøkte kommunistmyndighetene i Sovjetunionen å fjerne subbotnikernes juridiske og etniske status, og framfor å registrere dem som jøder, ble de registrert som russere, noe som har skapt vanskeligheter for moderne medlemmer som ønsker å gjøre Aliyah under Israels lov om tilbakevending.

1950-tallet økte forfølgelsen av jøder i Sovjetunionen, noe som også fikk følger for landsbyer med subbotnikere. En del samfunn gikk i oppløsning og opphørte å eksistere. Tidlig på 1960-tallet kom en gruppe i kontakt med rabbiner Levy i det mosaiske samfunn i Moskva. De innledet en kampanje for å kunne utvandre til Israel og grunnla en form for kibbutz i nordlige Kaukasus. Under seksdagerskrigen i Midtøsten i 1967 ble et flertall av de mannlige medlemmene arrestert. På slutten av 1970-tallet hadde de fleste greid å utvandre til Israel.[6]

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Etter at Sovjetunionen brøt sammen i tiden 19901991 forlot mange subbotnikere Russland til fordel for Israel sammen med over en millioner jøder. Siden 1970-tallet har det skjedd innbyrdes giftemål, til tross for foreldrenes motstand, mellom subbotnikere og andre som kristne. Den israelske ambassaden gir kun visa til subbotnikere som er gift med subbotnikere eller andre jøder.[6] Ved å benytte vitnemål fra medlemmer av 800 gjenværende subbotnikere i Vysoki som representativt eksempel har Shavei Israel (en jødisk organisasjon dedikert til strekke seg ut til «tapte jøder» rundt om i verden) arbeidet for å lette deres vanskeligheter.

Det er vanskelig å avgjøre det nøyaktige antallet subbotnikere i Russland nå og tidligere. Avvikene mellom offisielle statistikker og det egentlige medlemskapet varierer i stort. Offisielle data fra Tsartiden angir et antall på flere tusen mens Ephraim Deinard, en jødisk reisende og skribent, som kom i personlig kontakt med subbotnikere hevdet at det var så mange som 2 500 000. Det kan være at Dinard i sin beregning omfatter samtlige jødisk kristne sekter og ikke utelukkende subbotnikere. Angående klesdrakt og livsstil, bortsett fra deres religiøse ritualer, var subbotnikere ikke til å skjelne fra russiskortodokse kristne eller sekulære russere. En israelsk beregning antar at det er rundt 10 000 subbotnikere eller konvertitter og deres etterkommere i Russland som har bevart deres jødiske identitet.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ikke til å forveksles med Syvende dags baptistene
  2. ^ a b «Judiazers», Encyclopedia Judica, Fourth Printing, Volume 10, 1978
  3. ^ a b 1. Subbotniki (Cубботники) — An Introduction
  4. ^ 3. Origins of the Subbotniki Sect
  5. ^ 70 Molokan families converted to Judaism in Saratov, Russia
  6. ^ a b c d e f g h Chernin, Velvl: The Subbotniks (PDF), Bar Ilan University - Faculty of Jewish Studies

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]