Slaget om Guadalajara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batalla de Guadalajara
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Batalla de Guadalajara
Bilde fra slaget.
Kartet nedenfor viser Guadalajaras beliggenhet i Spania.
Dato 8.-23. mars 1937
Sted Guadalajara, Spania
Resultat
Avgjørende republikansk seier
Parter
Spania Den spanske republikk
De internasjonale brigadene Internasjonale brigader
Italia Corpo Truppe Volontarie
Spania Nasjonalist-Spania
Kommandanter
Spania Enrique Juardo Barrio
Spania Enrique Líster
Spania Víctor Lacalle Seminario
Spania Nino Nanetti
Spania Cipriano Mera
Spania El Campesino
Spania José Miaja
Italia Mario Roatta
Italia Annibale Bergonzoli
Italia Edmondo Rossi
Italia Guido Amerigo Coppi
Italia Luigi Nuvoloni
Italia Ugo Zanotti
Spania José Moscardó Ituarte
Styrker
20 000 soldater
45 kanoner
70 stridsvogner og panserbiler
80 fly
45 000 soldater
270 kanoner
140 stridsvogner og panserbiler
62 fly
Tap
6 500 døde sårede
900 fanger
4700-6500+ døde, sårede og savnede
300-500 fanger
Store materielle tap
Batalla de Guadalajara
Flag of the Second Spanish Republic.svg
Flag of Spain (1938 - 1945).svg
Guerra Civil Española
1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Slaget om Guadalajara (spansk: La Batalla de Guadalajara; italiensk: La battaglia di Guadalajara) var et større slag under den spanske borgerkrigen som varte fra 8. mars til 23. mars 1937. Den spanske republikanske folkearméen (Ejército Popular Republicano; EPR) beseiret italienske styrker fra Det frivillige soldatkorpset, CTV, og nasjonalistiske styrker i deres forsøk på omringe Madrid.

Slaget begynte med en italiensk offensiv 8. mars, men denne ble stoppen innen 11. mars. Mellom 14. og 15. mars ble fornyede italienske angrep støttet av nasjonalistiske spanske soldater, men også disse ble stoppet. 15. mars forberedte republikanerne et motangrep, som så ble suksessfylt gjennomført mellom 18. og 23. mars.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Republikansk plakat som advarer mot «den italienske inntrengerens klo».

Etter at den tredje nasjonalistiske offensiven mot Madrid hadde mislyktes bestemte den spanske nasjonalistgeneralen Francisco Franco at man skulle forsette med en fjerde offensiv med det formål å omringe hovedstaden. Til tross for deres seier i slaget ved Jamara var nasjonalistene svekket og kunne ikke samle en tilstrekkelig stor styrke til å gjennomføre operasjonen. På den annen side var italienerne positivt innstilt etter at Málaga hadde falt, og man trodde at italienerne ville vinne en lett seier på grunn av de store tapene republikanerne hadde blitt påført i slaget ved Jamara. Den italienske diktatoren Benito Mussolini støttet også operasjonen og sendte italienske enheter for å delta i den.

Den italienske kommandanten, Mario Roatta, planla at styrkene hans skulle omringe Madrid fra nordvest. Etter å ha slått seg sammen med det nasjonalistiske korpset «Madrid» skulle de begynne angrepet mot Madrid. De italienske styrkene skulle utføre hovedangrepet mens den spanske divisjonen «Soria» skulle være til stede for å sikre operasjonen, men tok ikke del i kampene de første fem dagene. Hovedangrepet begynte langs det 25 km brede passet mellom Guadalajara og Alcalá de Henares. Denne regionen passet godt til et militært angrep, siden fem relativt gode veier gikk gjennom den. Tre angre veier i området førte til Guadalajara, noe som åpnet muligheten for å innta også denne byen. Italienerne hadde 35 000 soldater, 222 kanoner, 108 CV-33- og L3/35-tanketter, 32 panserbiler, 3685 biler og 60 Fiat CR.32-jagerfly. De italienske lette stridsvognene og panserbilene var organisert i Agrupación de carros de asalto y autos blindados (omtrent Stridsvogn- og panserbilgruppen), mens de italienske flyene var organisert i Aviazione Legionaria (omtrent den legionære luftstyrken).

Republikanernes styrker i Guadalajara-regionen besto kun av deler av den tolvte divisjon i folkehæren under oberst Víctor Lacalle Seminario. Under Lacalles kommando var det 10 000 soldater med bare 5900 rifler, 85 maskingevær og 15 kanoner, i tillegg til et kompani T-26-stridsvogner som ble sendt til regionen. Ikke noe militært ingeniørarbeid hadde blitt utført i regionen, som ble regnet som en fredelig del av fronten. Den republikanske hærens generalstab var nemlig overbevist om at det neste fascistangrepet vill komme fra sør.

Den italienske offensiven[rediger | rediger kilde]

Italienske tanketter rykker fram bak en stridsvogn utstyrt med flammekaster i Guadalajara.

8. mars[rediger | rediger kilde]

Etter å ha beskutt republikanernes posisjoner med artilleri og luftangrep i 30 minutter begynte italienerne å rykke framover mot det 50. republikanske brigaden. Ledet av tanketter brøt de så gjennom den republikanske forsvarslinja. Deretter ble angrepsfarten satt ned på grunn av at tåke og sludd hadde nedsatt sikten til omtrent 100 meter. Italienerne erobret ca. 10-12 km land, inkludert byene Mirabueno, Alaminos og Castejon. Ettersom han trakk seg tilbake ba den republikanske kommandanten om infanteriforsterkninger og et kompani stridsvogner.

9. mars[rediger | rediger kilde]

Italienerne fortsatte sitt angrep på republikanernes posisjoner. Hovedangrepet ble utført med stridsvognstyrker, men ble vognene kjørte seg fast på grunn av dårlig manøvrering og sikt. Den 50. republikanske brigaden kom seg unna uten å måtte sloss. Omtrent midt på dagen ble den italienske frammarsjen plutselig presset tilbake av Thälmann-, E. André- og Commune de Paris-bataljonene fra XI internasjonale brigade, hvorav de fleste involverte soldatene var fra Tyskland, Frankrike og Balkan. Italienerne hadde da erobret enda 15 til 19 km land og byene Almadrones, Cogollor og Masegoso. På kvelden nådde de første enhetene med italienske tropper forstaden Brihuega hvor de slo seg ned for å vente på et dypere brudd i de republikanske linjene. Dette raske gjennombruddet, selv om det ikke kunne forenes med lynkrig-taktikkene de formelt fulgte, trengtes under disse omstendighetene for å gi soldatene en mulighet for å hvile seg.

Denne dagen besto de republikanske styrkene av den XI internasjonale brigaden, to artilleribatterier og to infanterikompanier fra den 49. brigade i den 12. divisjon. De hadde 1850 soldater med 1600 rifler, 34 maskingeværer, 6 kanoner og 5 stridsvogner. Ved dagens slutt hadde flere forsterkninger begynt å komme, siden oberst Enrique Juardo Barrio ble beordret til å opprette det IV korps med Enrique Lísters 11. divisjon i sentrum av Madrid-Zaragoza-veien, ved Torija, 12. divisjon på venstre flanke og 14. divisjon på høyre.

10. mars[rediger | rediger kilde]

De republikanske styrkene mottok flere forsterkninger: XII internasjonale brigade med to bataljoner, kalt Jarosław Dąbrowski og Giuseppe Garibaldi, tre artilleribatterier og en svekket stridsvognbataljon. Republikanerne hadde nå 4350 soldater, 8 bombekastere, 16 kanoner og 26 lette stridsvogner.

På morgenen startet de italienske styrkene store artilleri- og luftangrep og begynte angrepet mot den XI internasjonale brigade uten suksess. På det tidspunktet hadde de nesten 26 000 soldater, 900 maskingevær, 130 stidsvogner og mange kanoner som var avsatt til slaget. Nasjonalistene inntok byene Miralrio og Brihuega, og den sistnevnte byen ble tatt nesten uten motstand.

De italienske angrepene mot XI og XII internasjonale brigade fortsatte gjennom kvelden, fortsatt uten suksess. I Torija møtte de den italienske Giuseppe Garibaldi-bataljonen, som brukte anledningen til å oppfordre fascistsoldatene til å desertere til republikanerne. Angrepene ble stoppet på kvelden, og de italienske nasjonalistene bygde forsvarsposisjoner.

På slutten av dagen frasa Lacalle kommandoen sin over tolvte divisjon, offisielt på grunn av dårlig helse, men sannsynligvis på grunn av hans bitterhet over å ha blitt plassert under Juardo. Den italienske kommunisten Nino Nanetti overtok kommandoen over 12. divisjon.

11. mars[rediger | rediger kilde]

Italienerne startet et suksessfylt angrep mot stillingene til XI og XII internasjonale brigade, som deretter måtte flykte ned hovedveien. Den italienske fortroppen ble stoppet omtrent tre km før byen Torija, mens den spanske nasjonalistdivisjonen "Soria" erobret byene Hita og Torre del Burgo.

De republikanske motangrepene[rediger | rediger kilde]

Fil:T-26 tank.jpg
En republikansk T-26-stridsvogn rykker fram.
Ødeleggelser i Guadalajara etter kampene

12. mars[rediger | rediger kilde]

De republikanske styrkene under Lísters kommando ble igjen utplassert denne morgenes og startet det motangrep rundt middag. Nesten ett hundre «Chata»- og «Rata»-jagerfly og to skvadroner med Katiusja-bombere hadde nå blitt tilgjengelige for republikanerne på Albacete-flyplassen. Mens de italienske flyene fra den legionære flystyrken var fastlåst på grunn av vannproblemer, hadde ikke republikanerne slike problemer siden Albacete-flyplassen hadde en betonglandingsstripe. Etter et luftangrep mot de italienske stillingene, angrep det republikanske infanteriet, støttet av T-26- og BT-5-lette stridsvogner, de italienske linjene. Flere italienske tanketter gikk tapt da general Roatta forsøkte å flytte sine motoriserte enheter i det gjørmete terrenget, og mange satt seg fast og ble lette mål for de streifende republikanske soldatene. Angrepet nådde Trijueque, og et italiensk motangrep klarte ikke å gjenerobre noe tapt område.

13. mars[rediger | rediger kilde]

Det republikanske motangrepet mot Trijueque og Casa del Cabo ble utført med noe suksess. Planen var å samle 11. divisjon under Líster med alle de pansrede styrkene på Zaragoza-veien, mens 14. divisjon under Cipriano Mera skulle krysse Tajuña-elva for å angripe Brihuega. Italienerne ble advart om at dette kunne skje, men ignorerte rådet fra den spanske operasjonssjefen, oberst Barroso. Mera klarte bare såvidt å krysse Tajuña, men lokale CNT-medlemmer ga han råd om hvor han skulle plassere en flytebro.

14.-17. mars[rediger | rediger kilde]

14. mars hvilte de fleste republikanske infanterienhetene mens deres luftstyrker utførte suksessfulle angrep. Internasjonale brigaderer inntok Palacio de Ibarra. I de følgende dagene gjenutplasserte og samlet republikanerne sine styrker, som nå besto av 20 000 soldater, 17 bombekastere, 28 kanoner, 60 lette stridsvogner og 70 fly. På den andre siden hadde de italienske og spanske nasjonalistene omtrent 45 000 soldater, 70 bombekastere, 200 kanoner, 80 lette L3-tanketter og 50 fly.

18. mars[rediger | rediger kilde]

Ved soloppgang ledet Mora 14. divisjon over flytebroa på Tajuña-elva. De ble dekket av den tunge sludden, men været hadde også utsatt angrepet. Etter middag hadde været forbedret seg såpass mye at den republikanske flystyrken kunne starte sine operasjoner. Omtrent 13:30 ga Juardo Barrio ordre om å angripe. Líster ble forsinket på grunn av den italienske Littorio-divisjonen, som kan ha vært den beste italienske enheten. 14. divisjon klarte nesten å omringe Brihuego, og italienerne flyktet i panikk. De gjenværende italienske soldatene ble jagd bort av XI internasjonale brigade, og et italiensk motangrep mot republikanerne slo feil. Littorio-divisjonen reddet italienerne fra et fullstendig katastrofalt nederlag da de ledet et velorganisert tilbaketog.

19.-23. mars[rediger | rediger kilde]

Republikanske styrker gjenerobret byene Gajanejos og Villaviciosa de Tajuña, men deres motangrep ble til slutt stoppet på Valdearenas–Ledanca–Hontanares-linja siden Franco hadde sendt reserveformasjoner for å fastlegge forsvarslinjen mellom Ledanca og Hontanares.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Najonaliststyrker i Guadalajara.

Slaget om Guadalajara var den siste store republikanske seieren under borgerkrigen og hadde stor moralsk betydning, men likevel var den ikke så viktig som Herbert Matthews hevdet i The New York Times ("til fascismen hva nederlaget ved Bailén hadde vært til Napoléon.").

Strategisk sett forhindret republikkens seier at Madrid kunne omringes, og endte dermed Francos forhåpninger om at republikkens kunne knuses ved et avgjørende angrep mot hovedstaden. Etter et tysk råd bestemte Franco seg for å anta en ny strategi om å først erobre de andre republikanske områdene, og han startet med Nord-Spania.

Mer enn noe annet var Guadalajara en katastrofe for den italienske moralen og et personlig prestisjetap for landets diktator, Benito Mussolini, som selv hadde organisert utplasseringen av den italienske hæren i Guadalajara for å kunne bruke en suksessfull offensiv til sin forden. Nederlaget sørget riktignok for at den italienske deltagelsen i krigen fortsatte å vokse, siden Mussolini ønsket en ny seier for å gjøre opp for nederlaget i Guadajara. Italienerne mistet omtrent 6000 mann, mens spanske nasjonalistiske tap var ubetydelige, i tillegg til mange lette stridsvogner og fly. I tillegg tok den republikanske hæren store mengder utstyr som de så sårt trengte, inkludert 35 kanoner, 85 maskingevær og 67 kjøretøyer. Den skuffende innsatsen til de italienske styrkene nådde sitt høydepunkt etter Guadalajara. Som et svar på nederlaget erklærte Franco sin intensjon om å oppløse den italienske hæren i Spania og å splitte den inn i spanske nasjonalistenheter. Denne trusselen ble ikke satt gjennomført.

De taktiske lærepengene fra dette slaget var tvetydige og kunne nesten gjøres til overdrivelser. Den italienske offensivens nederlag demonstrerte sårbarheten til massive pansrede angrep i vanskelig terreng og mot et sammenhengende infanteriforsvar. Den franske generalstaben, som forsatt hadde stor tro på den franske hæren, konkluderte med at pansrede styrker ikke var det avgjørende elementet i moderne krigføring, og fortsatte å utarbeide sin militære doktrine ut i fra det. Et merkbart var Charles de Gaulle. Tyskerne unnslapp denne konklusjonen ved å regne italiensk udugelighet som grunnen til nederlaget i Guadajara.

I virkeligheten hadde begge synspunktene noe for seg: panserstyrker var i stor grad ueffektive mot forberedte, velorganiserte forsvar, og i dårlig vær og uten tilstrekkelig luftstøtte ble resultatet en katastrofe. De italienske strategene hadde ikke regnet med dette, mens de tyske vurderingene merket seg at utilstrekkelighetene i den italienske planleggingen, soldatskapen og organiseringen bidro til nederlaget deres i Guadajara. Særlig hadde deres kjøretøy ikke hatt tilstrekkelig teknisk kvalitet eller deres ledere sterk nok vilje til å kunne sammenlignes med de voldelige gjennombruddene som var kjennetegnet til tyskernes senere lynkrig-taktikk.