Slaget om Teruel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Teruel
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Slaget om Teruel
Situasjonen før slaget. Det nasjonalistisk-kontrollerte framspringet mot Teruel er det blå området rett sør for Zaragoza
Dato 15. desember 1937 -
22. februar 1938
Sted Teruel i Aragón
Resultat
Avgjørende nasjonalistisk seier
Parter
Spania Den spanske republikk
De internasjonale brigadene Internasjonale brigader
Spania Nasjonalist-Spania
Kommandanter
Spania Juan Hernández Saravia
SpaniaAntonio Ortega
Spania Juan Modesto Guilloto
Spania Juan Ibarrola
Spania Enrique Líster
Spania Valentín González
De internasjonale brigadenes flagg General Walter
Spania Antonio Aranda
Spania José Enrique Varela
Spania Juan Yagüe
Spania Domingo Rey d'Harcourt
Styrker
85 000 57 000
Tap
60 000 40 000
Slaget om Teruel
Flag of the Second Spanish Republic.svg
Flag of Spain (1938 - 1945).svg
Guerra Civil Española
1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Slaget om Teruel var et slag under den spanske borgerkrigen, og stod i perioden 15. desember 1937 til 22. februar 1938. Slaget endte med en avgjørende nasjonalistisk seier.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Republikkens overkommando hadde fanget opp at nasjonalistene planla en større offensiv mot Madrid i området ved Guadalajara. De planla da en offensiv som ville vanskeliggjøre de nasjonalistiske planene. Byen Teruel ble da valgt da byen lå ved enden av en nasjonalistisk framspring i fronten i Aragón hvor republikken kontrollerte tre sider. Samtidig ville det være en viktig propagandamessig seier å innta byen siden den hadde vært under nasjonalistenes kontroll siden kuppet som utløste borgerkrigen.

Planen[rediger | rediger kilde]

Selve det nasjonalistiske framspringen med byen Teruel ble forsvart av den styrke på rundt 10 000 mann inkludert en rekke frivillige fra byen, og var under ledelse av oberst Domingo Rey d'Harcourt. Han hadde sørget for en forsterket frontlinje med skyttergraver og forsvarsstillinger, med støttepunkter i høydene omkring.[1] Den republikanske planen var å omringe byen og isolere den fra et nasjonalistiske området, samt å etablere en forsvarslinje mot de forventede nasjonalistiske motangrepene. Samtidig skulle en annen avdeling rykke inn i byen.[1]

Kampene[rediger | rediger kilde]

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Det republikanske angrepet kom uventet på byens forsvarere, både på grunn av det iskalde og vanskelige vinterværet, men også fordi det ikke ble bombet i forkant. De republikanske styrkene tok første dag byen Concud, nordvest for Teruel som en del av omringingen. Problemet var at det republikanske infanteriet ikke klarte å følge stridsvognenes framrykking, slik at mange av angrepene var bortkastet.[1] 20. desember lyktes det de republikanske styrkene å fullføre omringingen av byen, og de påbegynte etableringen av forsvarslinjen mot nordvest.

Styrkene som gikk mot selve Teruel nådde utkanten av byen dagen før, 19. desember. Dette ble innledningen til en lengre beleiring av byen.

Angrepet kom fullstendig overraskende på den nasjonalistiske overkommandoen, og avbrøt planene om en offensiv mot Madrid, til tross for de innstendige rådene fra de tyske og italienske rådgiverne om å ikke la seg provosere til en slik distraksjon som en motaksjon mot Teruel ville være.[2] På grunn av det vanskelige vinterværet, var Wolfram von Richthofen svært tilbakeholden med å sette inn Legion Condors flystyrke.[2] I stedet sendte Franco tre divisjoner under kommando av Antonio Aranda med det formål å gjenopprette situasjonen slik den var før angrepet.

Kamper i byen[rediger | rediger kilde]

Hissige gatekamper brøt ut 21. desember innen i selve byen. Uskarpe fotografier av republikanske stridsvogn ble umiddelbart offentliggjort over hele verden.[3] Kampene gikk fra bygning til bygning, og forsvarerne konsentrerte seg om større, offentlige bygninger.[3] Noen enkel seier skulle det imidlertid ikke bli, og kampene om byen utviklet seg en av de verste i hele borgerkrigen[3] hvor særlig de sivile led forferdelig under kulden, vannmangelen, matmangelen og selve kamphandlingene.[3]

Republikansk erobring[rediger | rediger kilde]

Til tross for at de republikanske styrkene ikke hadde full kontroll over byen, proklamerte den republikanske regjeringen seier på julaften, og ble av kommandantene ble forfremmet og dekorert.[4]

På grunn av det vanskelige været, klarte ikke nasjonalistene å sette i gang motangrepet før 29. desember, og dette åpnet med et voldsomt bombardement.[4] Men stadige nye snøstormer gjorde at også dette ble avbrutt og utsatt. Først 7. januar overga oberst Rey d'Harcourt seg etter 24 dagers isolert kamp.

Nasjonalistisk gjenerobring[rediger | rediger kilde]

Et voldsomt nasjonalistisk motangrep fra nord mot byen ble igangsatt 17. januar. Parallelt var det et voldsomt bombardement av byen både fra luften og med artilleri. Etter svært harde kamper klarte imidlertid de reorganiserte nasjonalistiske styrkene å gjenerobret byen 22. februar, men med støtte av en massiv italiensk og tysk militær innsats. Men nye operasjoner i området fortsatte i de neste fire ukene hvor de republikanske støttepunktene i området ble malt i stykker, og dette ledet opp mot den kommende Aragónoffensiven.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Både det iskalde været, med temperaturer ned i minus 20[4]som skal ha vært den kaldeste på 20 år.[5] Kampene førte til enorme tap på begge sider, rundt 40 000 fra nasjonaliststyrkene, og 60 000 fra republikkens styrker omkom under slaget.[6]

Under kampene ble byen utsatt for tungt bombardement av artilleri og fra luften, og slaget ble et av de mest avgjørende i borgerkrigen.[5] Nasjonalistenes bedre utstyrte og trente mannskaper gjorde forskjellen i slaget og var et vesentlig bidrag til at krigen tippet i nasjonalistenes favør.[7] Det republikanske infanteriet led sine største tap etter at Teruel var erobret, og dette understreket det meningsløse i operasjonen, nemlig å erobre en by uten militær verdi og uten muligheter til å kunne holde på erobringen, til enorme kostnader i liv og utstyr.[6] Mange av republikkens beste styrker ble ofret for en for tidligt innkassert propagandaseier[6] som slo tilbake og førte til krangling om hvem som hadde skylden.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 413
  2. ^ a b Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 414
  3. ^ a b c d Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 415
  4. ^ a b c Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 416-417
  5. ^ a b Hugh Purcell, The Spanish Civil War, ISBN 0-399-11238-3 (hardcover), side 95.
  6. ^ a b c d Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 420
  7. ^ Paul Preston, The Spanish Civil War, an Illustrated Chronicle 1936-39 (New York, 1986) side 149.