Slaget ved Ebro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Ebro
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Slaget ved Ebro
Frontens bevegelser under slaget
Dato 25. juli - 16. november 1938
Sted Langs Ebro i det nordøstlige Spania
Resultat
Nasjonalistisk seier
Parter
Spania Den spanske republikk Spania Nasjonalist-Spania
Kommandanter
Spania Juan Modesto
Spania Enrique Líster
Spania Fidel Dávila
SpaniaFrancisco Franco
Styrker
Mer enn 100 000 90 000
Tap
30 000døde
20 000sårede
19 536 krigsfanger
200 fly
6 500 døde
30 000 sårede
5 000 krigsfanger
Slaget ved Ebro

Slaget ved Ebro (spansk: Batalla del Ebro, katalansk: Batalla de l'Ebre) var den siste store offensiven fra Den andre spanske republikk under den spanske borgerkrig. Republikken håpet på en propagandaseier og at en militær triumf her ville kunne skape større internasjonalt press, gi en bedre forhandlingsposisjon og slik åpne for en forhandlingsløsning med det nasjonalistiske Spania, men den militære framgangen ble minimal.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den republikanske offensiven ble mulig da Franco ikke benyttet momentet fra Aragónoffensiven til å innta Barcelona, om gikk i stedet sørover mot Valencia. Denne framrykkingen var ikke vellykket, og ble stoppet av de republikanske forsvarslinjene rundt byen, kalt XYZ-linjen. Samtidig fikk de republikanske styrkene i Catalonia, knust etter nederlaget i Aragón, anledning til å reorganisere seg, og fikk tilførsel av forsyninger via Frankrike over Pyreneene fra midten av mars til juni.

Samtidig fikk republikken anledning til å innkalle nye årskull til kampene, helt ned i 16-åringer og middelaldrende menn ble innkalt. Også krigsfanger fra nasjonalistene ble mot deres vilje sendt til fronten for republikken. De nye forsyningene kunne imidlertid ikke erstatte alle de håndvåpen som gikk tapt under Aragónoffensiven, så de nye styrkene var beskjedent utstyrt.

Den internasjonale oppmerksomheten gikk imidlertid på denne tiden mer i retning av krisen rundt Tsjekkoslovakia og Tysklands krav på Sudetenland, i kjølvannet av Anschluss i mars samme år.

Målsetting[rediger | rediger kilde]

Den noe urealistiske målsettingen gikk ut på å gjenerobre den korridoren de nasjonalistiske styrkene hadde erobret fram til Middelhavskysten, og slik gjenforene de republikanske sonene. Angrepet, og det nasjonalistiske svaret på dette fulgte et kjent mønster fra tidligere i krigen, selv om de republikanske styrkene innledningsvis kunne ha en fordel av overraskelsesmomentet, var de nasjonalistiske styrkene langt mer mobile, og hadde ikke minst flystøtte og artilleri som snart stoppet den republikanske framrykkingen. I tillegg ble den republikanske offensiven vanskeliggjort ved at de måtte krysse elven Ebro.

En republikansk bunker fra slaget om Ebro under et besøk i 2006
Flag of the Second Spanish Republic.svg
Flag of Spain (1938 - 1945).svg
Guerra Civil Española
1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Planen hadde store mangler ved at flystøtte ikke eksisterte, og de kommunistiske kommandantene Juan Modesto og Enrique Líster hadde ingen videre planer om hva som skulle skje etter det første overraskelsesangrepet. Det endte med en vanvittig sløsing med mannskaper og materiell, og offensiven brøt sammen under manglende oppfølging.

Men i stedet for å rekke tilbake soldatene da offensiven etter de første to ukene stoppet opp, og slik kunne redde restene av de beste styrkene republikken hadde igjen, ble de av propagandahensyn stående i et område som var vanskelig å forsvare.

Etter seks større nasjonalistiske motangrep, ble styrkene utslettet i løpet av de neste tre måneden. De styrkene og våpen som skulle sikre Catalonia gikk tapt og republikken hadde i realiteten tapt borgerkrigen.

I tillegg førte fiaskoen til ytterligere krangling mellom kommunistene og de øvrige aktørene inne republikken og hvem som hadde skylden for nederlaget.

Litteratur[rediger | rediger kilde]