Slaget ved Jarama

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batalla del Jarama
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Dato 6.-27. februar 1937
Sted Jarama, nær Madrid, Spania
Resultat
Uavklart, kan regnes som en mindre republikansk seier.
Parter
Spania Den spanske republikk
De internasjonale brigadene Internasjonale brigader
Spania Nasjonalist-Spania
*Spansk Marokkos flagg Marokko
*Spansk Marokkos flagg Den irske brigade
Italia Corpo Truppe Volontarie
Tyskland Legión Cóndor
Kommandanter
Spania José Miaja
Spania Sebastián Pozas Perea
Spania Enrique Líster
Spania Valentín González
De internasjonale brigadene Robert Merriman
Spania José Enrique Varela
Spania Francisco García-Escámez
Spania Carlos Asensio
Spania Fernándo Barrón Ortiz
Styrker
30 000 (15. juli) 19 000 innledningsvis
senere 40 000,
~40 kanoner
Tap
10 000-25 000 døde, sårede og savnede, inkludert 2500 brigaderer. 6 000-20 000 døde, sårede og savnede.
Batalla del Jarama
Flag of the Second Spanish Republic.svg
Flag of Spain (1938 - 1945).svg
Guerra Civil Española
1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Slaget ved Jarama (spansk: La Batalla del Jarama) var et større slag under den spanske borgerkrigen som varte fra 6. til 27. februar 1937. I dette slaget forsøkte Francisco Francos nasjonaliststyrker å presse republikanerne bort fra deres forsvarslinjer langs Jarama-elva rett øst for den spanske hovedstaden Madrid. De spanske elitefremmedlegionærene og marokkanske regulares fra den spanske afrikaarméen tvang den republikanske sentralarméen, som inkluderte internasjonale brigaderer, tilbake, men etter flere dager med voldsomme kamper klarte de ikke å bryte gjennom de republikanske forsvarslinjene. Også de republikanske mot områdene nasjonalistene hadde erobret fra dem mislyktes, og slaget førte til enorme tap på begge sider.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I november 1936 hadde nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, mislykktes i å innta Madrid i et stormangrep, og på vinteren 1937 hadde de besluttet å isolere byen ved å krysse Jarama i sørøst og kutte Madrids kommunikasjonslinje med foreløpige republikanske hovedstaden Valencia.

General Emilio Mola var øverstkommanderende for de nasjonalistiske styrkene rundt Madrid. Han planla en offensiv for å krysse Jarama 11 km sør for hovedstaden. General Luis Orgaz Yoldi ble valgt til å kommandere fronten, mens general José Enrique Varela hadde kommandoen over feltoperasjonene. Angrepet var ment å sammenfalle med Francos italienske allierte, Corpo Truppe Volontarie under general Mario Roatta, sitt angrep mot Guadalajara, men italienerne var ikke klare i tide, og Mola bestemte seg for å rykke fram uten dem. Nasjonalistene hadde omtrent 25 000 infanterister, hvorav de fleste var regulares eller fremmedlegionærer. Mola hadde også ti kavaleriskvadroner under seg. De ble støttet av tyske soldater fra Kondorlegionen, som inkluderte to tunge maskingeværbataljoner, et stridsvognkorps under Wilhelm Ritter von Thoma og batterier med 115mm- og 88mm-kanoner.

Nasjonalistenes første mål var å ta Jaramas vestbredde og å innta høydene som vendte ut mot den. Etter det skulle de bryte gjennom de republikanske stillingene på høydene øst for elva og innta byene Vaciamadrid og Arganda for å kutte forbindelsen mellom Madrid og Valencia og isolere hovedstaden mot sør og øst.

Nasjonalistene tar vestbredden[rediger | rediger kilde]

Nasjonalistenes offensiv begynte 5. februar med angrep mot republikanernes stillinger på Jamaras vestbredde. Disse angrepene kom overraskende på de republikanske forsvarerne. Nasjonalistene rykket fram i mobile kolonner, slik Afrika-arméen pleide, og overveldet de uforberedte republikanerne. General Francisco García-Escámez kommanderte nasjonalistenes høyre flanke (i sør), general Ricardo Rada Peral kommanderte deres venstre (nordlige) flanke, mens general Carlos Asensio Cabanellas kommanderte troppene i sentrum. 6. februar hadde García-Escámez dratt til Ciempozuelos og angrep republikanernes XVIII brigade, som mistet 1800 mann. Radas menn erobret den 700 meter høye La Marañosa-haugen, som vendte ut mot begge sidene av Jarama. De to republikanske bataljonene oppå La Marañosa forsøkte forgjeves å forsvare haugen, hvor alle sammen døde. Fra denne stillingen kunne nasjonalistene dominere overfarten på Jarama ved hjelp av artilleri- og maskingeværild.

8. februar var Jarams vestbredde i nasjonalistenes hender. Deler av general Sebastián Pozas Pereas sentrumsarmé hadde allerede begynt å flykte da Enrique Líster og Valentín González, El Campesino, dukket opp med sine veteranbrigader 8. februar og stabiliserte frontlinja. Republikanske forsterkninger kom til østbredden av Jarama, og republikkens armé omorganiserte dens forsvar for å hindre fiender i å kunne krysse elva. I tillegg sørget det voldsomme regnet for at det ikke ble noen sammenstøt de neste to dagene.

Nasjonalistene krysser elva[rediger | rediger kilde]

En republikansk T-26-stridsvogn (i Guadalajara).

11. februar krysset en liten gruppe marokkanske regulares elva uten å bli oppdaget og sneik seg fram til den republikanske XIV internasjonale brigade nær Pindoque-jernbanebroa i Vaciamadrid. På samme måte som de hadde lært seg i rifkrigen smøg regularene seg inn i fiendens omkrets of kuttet stille strupen på vaktene. Det nasjonalistiske kavaleriet under Fernándo Barrón Ortiz fulgte dem over nesten umiddelbart og angrep den flyktende XIV brigade. I nærheten angrep Barróns kolonne over Arganda-broa, til tross for tung republikansk ild mot dem, og opprettet et brohode på den andre sida av elva. Republikanerne hadde lagt sprengladninger under broa som deretter ble sprengt, men broa ble likevel ikke ødelagt. Lengre sør angrep Asensio landsbyen San Martín de la Vega, hvor republikanske maskingeværskyttere hindret hans frammarsj før de ble gjort tause av marokkanernes og fremmedlegionærenes kniver. På dette tidspunktet hadde også store mengder nasjonalisttroppene under Varela krysset elva.

Riktignok forble republikanerne fast forskanset langs Pingarrón-høydene på østbredden hvor de fortsatte å overlesse de nasjonalistiske brohodene med artilleriild. Barróns brigade ble oppholdt av den italiensk-spanske Garibaldi-internasjonale brigaden, som holdt høyden nær Arganda. Sent på dagen slo pansrede enheter fra XI internasjonale brigade tilbake nasjonalistisk framstøt på Arganda—Colmena-veien, og gikk så til motangrep to ganger med sovjetiske T-26-stridsvogner. Disse pansrede angrepene ble deretter slått tilbake av artilleriild fra de nasjonalistiske batteriene som var gravd ut på La Marañosa, men de forhindret nye nasjonalistiske framstøt. Da junkere fra Kondorlegionen ankom slagstedet for å støtte nasjonalistene ble de skutt ned av republikanske fly som overtok kontrollen over luftrommet. Fram til 13. februar beholdt den republikanske flystyrken, som for det meste besto av sovjetiske maskiner og piloter, herredømmet over lufta. De ble riktignok utfordret da flere italienske og tyske nasjonalistfly ankom, med det resultat at ingen av partene hadde noe klart herredømme over lufta.

Nasjonalistene brakte fram sine reserver, og 12. februar startet de et stort angrep mot Morata. Asensios soldater inntok Pingarrón-haugene og angrep Pajares-høydene i nord. Kampene om kontrollen over høydene øst for Jarama kom til å bli noe av de voldsomste kampene under slaget.

«Selvmordshøyden»[rediger | rediger kilde]

Den XI internasjonale brigade, som besto av britiske, balkanske, franske og belgiske frivillige, som forsvarte Pajares ble angrepet av tallmessig overlegne og bedre utstyrte nasjonalister. Nasjonalistenes artilleri samlet seg på Pingarrón-høydene og skøt ned på forsvarerne. Den hovedsakelig tyske Thälmann-bataljonen slo tilbake et frontangrep mot sin bakketopp og påførte store tap på de angrepende regularene med maskingeværild, mens britene ble presset bakover og inntok posisjonen på et sted de kalte Suicide Hill. En maskingeværbataljon ankom for å støtte dem, men den var ikke i stand til å gjøre stort siden den hadde fått utdelt feil type ammunisjon. Riktignok ankom Enrique Lísters spanske veteraner til venstre for britene og hjalp republikanerne å holde stand resten av dagen og gjennom natta til tross for skrekkelige tap.

Dette førte til en voldsom og forvirret flukt hvor den britiske bataljonen mistet 375 av 600 mann, inkludert poeten Christopher Caudwell og nesten alle offiserene. 13. februar startet nasjonalistene en flankeringsmanøver og presset tilbake de franske enhetene til høyre for britene. De klarte også å isolere og fange 30 medlemmer av maskingeværbataljonen. De overlevende republikanerne oppga haugen og flyktet tilbake til høydene, hvor den gåtefulle "Oberst Gal" – hvis identitet aldri ble endelit avklart – samlet offiserene og overtalte dem om å vendte tilbake til slaget. Nasjonalistene trodde at de returnerende republikanerne var deres egne soldater og oppga haugen til dem uten kamp før de innså deres feil og gjenopptok kampen. Natten til 14. februar ankom nye tropper for å styrke den republikanske fronten.

Nasjonalistenes lengste framrykking var sør for «Selvmordshøyden» i de lave åsene mellom Pajares- og Pingarrón-høydene. Der hadde nasjonalistenes senter brutt gjennom etter at XV internasjonale brigade hadde blitt knust av ild fra nasjonalistenes 155mm-kanoner på Mareñosa-haugen. Barróns soldater nådde nesten fram til byen Arganda og den skjulte Madrid-Valencia-veien, men deres frammarsj ble stoppet etter ordre fra general Varela, som trodde at de ville bli avskåret om de marsjerte lengre bort fra de andre nasjonalistenhetene.

Det republikanske motangrepet[rediger | rediger kilde]

Veteraner fra Abraham Lincoln-bataljonen i 2002. Etter slaget ved Jarama skal brigaderer fra USA ha sagt "Merkelig at vår enhet var oppkalt etter Abraham Lincoln. Han òg ble myrdet."

14. februar gikk republikanerne til motangrep mot Barróns menn med 50 T-26-stridsvogner støttet av artilleri og luftstøtte. Selv om motangrepet ikke førte til at republikanerne gjenerobret noe land, stoppet det nasjonalistenes frammarsj. Nasjonalistene gikk så langt at de kalte den 14. "el día triste del Jarama" (en allusjon til La Noche Triste).

17. februar ble general José Miaja øverstkommanderende for den republikanske fronten. Tidligere hadde han delt kommandoen med general Sebastián Pozas Perea, noe som hadde hindret at den republikanske strategien var samordnet. Miaja startet et stort motangrep for å rense Jaramas østbredd for nasjonalistsoldater. Styrkene under Líster gikk til angrep mot Pingarrón-høydene, men ble slått tilbake etter å ha mistet halvparten av soldatene. Et annet forgjeves og kostbart angrep ble utført av soldater under Juan Modesto fra Manzanares-elva i nord mot nasjonalistenes haugposisjoner på Marronosa. Også her mislyktes republikanerne i å nå deres mål og ble påført store tap. I den nordlige sektoren ble nasjonalistene riktignok presset tilbake, bort fra Vaciamadrid og Madrid-Valencia-veien.

Nye republikanske motangrep fant sted 23. og 27. februar. General Gal beordret et nytt forsøk på å storme den nasjonalistiske stillingen på Pingarrón. Den republikanske styrken inkluderte 450 amerikanere fra Abraham Lincoln-brigaden under Robert Hale Merriman. Disse uerfarne soldatene rykket fram uten artilleristøtte marsjerte rett mot nasjonalistenes stillinger og ble massakrert. Poeten Charles Donnelly, som var del av den irske kontingenten kjent som Collony-kolonnen, skal ha sagt «til og med olivenene blør», før han ble skutt ned og drept av en ladning maskingeværkuler. Amerikanerne mistet 66% av soldatene sine, 120 døde og 175 sårede. Etter dette mislykkede angrepet ble Jarama-dalen igjen stille mens begge sidene gravde seg ned og fronten stabiliserte seg.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Frontene i oktober 1937, etter slagene ved Brunete og Belchite.

Ved slutten av februar hadde fronten blitt stabilisert, mens begge sider befestet seg i sine posisjoner, til den grad at ingen nyttige angrep kunne gjennomføres. Både nasjonalistene og republikanerne hadde mistet veldig mange soldater, fra 6 000 til 25 000 hver etter forskjellige anslag. I tillegg var soldatene deres utslitte og manglet mat og ammunisjon.

Selv om nasjonalistene klarte å krysse elva uten å bli presset tilbake igjen, forble Madrid-Valencia-veien i republikanernes hender. Dermed mistet området mye av sin strategiske betydning og smeltet sammen med den større fronten, med skyttergravslinjer som minnet om den statiske krigføringen under vestfronten under første verdenskrig. I mars ble også den italienske hæren i Spania slått tilbake i slaget om Guadalajara, som ble slutten på Francos forhåpninger om å isolere Madrid.