Thälmann-bataljonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Kahle var kommandant i bataljonen. Han deltok i den prøyssiske hær som løytnant under første verdenskrig, ble medlem av Kommunistische Partei Deutschlands i 1928. Etter borgerkrigen ble han internert i Frankrike, senere i Canada og Storbritannia, hvor han ble løslatt i 1941 og organiserte der Nationalkomitee Freies Deutschland. Etter krigen vendte han tilbake til Tyskland som sjef for Volkspolizei i Mecklenburg fram til han døde. Her på et frimerke fra DDR

Thälmann-bataljonen var en del av De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen. Avdelingen var oppkalt etter den fengslede tyske kommunistlederen Ernst Thälmann, som senere, i august 1944 ble drept i konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Bataljonen omfattet hovedsakelig tyskere, østerrikere, sveitsere og skandinaver. De deltok blant annet i forsvaret av Madrid. Blant kommandantene i bataljonen var den tyske skribenten og historikeren Ludwig Renn og den tidligere prøyssiske offiseren og veteran fra første verdenskrig, Hans Kahle. Andre kjente tyskere i bataljonen var blant andre Willi Bredel og den senere forleggeren Walter Janka.

De tyskspråklige bataljonene var blant de første gruppene og også blant de største enhetene innen de internasjonale brigadene. Dette hadde nok dels bakgrunn i at i Tyskland og Østerrike hadde nasjonalsosialismen vunnet fram, og dette ga kampen i Spania et særlig nærhet og alvor. Robert G. Colodny skriv:

«The history of the Germans in Spain... ...is the history of strong men who proved and overproved their courage and endurance, their resistance to pessimism and despair. It is the story of men who died or were broken physically in doing this. They brought to the International Brigades an offensive spirit, a bitter desperate courage at rare intervals in war priceless, essential, but always costly. They set an early example of what shock troops could be like. They tried to do the impossible, and paid for it. And during the early days in Aragon, in the futile fighting around Huesca, at Tardienta, the Germans, in countless bayonet charges against fortified positions, took their objectives, buried their dead, and waited with a caged restlessness for the next day's orders.»