Realisme (litteratur)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Christian Krogh: «Albertine i politilægens venteværelse». Albertine er en tendensroman som er typisk for naturalismen, en retning innenfor realismen.

Realismen er en retning innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885-1890).

[rediger] Hovedtrekk

Realismen er en litterær periode som fulgte etter en periode som var preget av forskjønning og romantisering, og var som de fleste perioder i kunst og litteraturhistorien opptatt av å forandre verden dramatisk. Samfunnet var i endring, stadig flere fikk tilgang på kunnskap og det som var opplysningstidens ideal, nemlig å opplyse folk, gjorde nå at nesten alle husstander hadde bøker. Folk var ville etter å skaffe seg bøker og oppdatere seg på de nyeste tingene som skjedde rundt om i verden.

En sentral ting som skjedde var distanseringen fra religion. Det åndelige ble stadig mindre viktig, og man kunne ikke lenger høre argumentasjonsmetoden «dette er sant, for det står i Bibelen». Gud ble rett og slett mindre viktig, mens det som skjedde på jorden her og nå var veldig viktig. Fordi Gud ikke var viktig, var det færre som kunne forestille seg et liv etter døden, og meningen med livet, og framtidsmålene ble lagt opp for dette livet.

Realismen skilte seg på mange måter fra de tidligere epokene, og var et motstykke til romantikken. Dikt ble upopulært, mens romaner, noveller, skuespill og annen prosatekst dominerte. Realistene ville framstille mennesket og de sosiale miljøene slik som de kunne sees og sanses, og alt skulle være sannsynlig og troverdig. Dette kunne best gjøres gjennom lengre tekster der de kunne få frem en mye større detaljrikdom, som i romaner, noveller og skuespill. Meningen var å danne et objektivt bilde av samfunnet, det som Georg Brandes refererte til som «de moderne gjennombrudd». Folk skulle bli nysgjerrige og sette spørsmålstegn ved urettferdighet, og ikke finne seg i dårlig behandling av andre.

Realismen gav altså litteraturen en ny funksjon: den skulle avsløre samfunnets skyggesider og tjene fremskritt og rettferdighet. Derfor ble det lagt mye vekt på å skildre klasseskillet i samfunnet – og man skulle vise alle sosiale lag. Kritikken skulle ikke gjøres eksplisitt, men tydliggjøres gjennom dialog og hverdagslige handlinger. Realismen legger vekt på å skildre de vanlige rutinene og vanene, og gjøre det så realistisk som mulig. Realismen skulle ikke overdrive, romantisere, idyllisere eller fremheve slik som det ble gjort i romantikken, men ha en objektiv, realistisk framstilling av samfunnet.

Skrivemåten i realismen er preget av mye allegorier og typer. Bruken av typer gjorde at kritikken ble mye bredere enn den ville blitt dersom det kun var én person som ble kritisert – dersom det i stedet var en person som representerte en hel samfunnsgruppe, rammet kritikken også dem; et eksempel på dette finner vi i Ibsens drama Gengangere, der pastor Manders er representativ for alle kirkens menn. Ibsens kritikk av pastor Manders gjelder ikke bare for pastoren selv, men dermed for alle kirkens menn.

Detaljer ble ofte forstørret for å forsterke mennesketypene eller meninger som ble lagt fram i tekstene. Detaljene ble brukt for å intensivere den realistiske følelsen i verket, og ofte førte de til at folk ble kunne relatere mer til det som skjedde i fortellingen. I drama kommer detaljene frem først og fremst via den retrospektive teknikken som Ibsen brukte; detaljer om fortiden kom frem gjennom dialog og samtaler. Samtidig var Ibsen svært nøye med sine sceneanvisninger, og scenekunsten lå ofte så nær opp til det virkelige liv som mulig.

[rediger] Naturalismen

Utdypende artikkel: naturalismen

Naturalismen er en retning innenfor realismen, som begynner å vokse frem på midten av 1880-årene og dabber ut mot århundreskiftet. Mens realistene ville forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, mente naturalistene at verden ikke kunne forandres. De ville bare beskrive en objektiv virkelighet, og hadde ikke håp om at mennesket kunne fjerne problemene, i alle fall ikke på grunn av litteraturen. Naturalismen preges mye av determinisme, og man mente at menneskets liv allerede var forutbestemt av arv og miljø. Var man fattig, så skulle man forbli fattig for resten av livet; man kunne ikke flykte fra sin skjebne.

Mens realistene skildret overklassen i samfunnet, borgerklassen, var naturalistene mer opptatt av å skildre de som var uten håp: alkoholikere, prostituerte, tiggere og så videre. De naturalistiske tekstene er ofte svært tragiske. Ting skildres ned til minste detalj, og motivene ble hentet fra miljøer der menneskene var omgitt av naken nød, skitt, sultne barn, sykdom, slåssing og drikking.

Naturalistene prøvde ikke å fordele skyld på noen, og kom ikke med direkte kritikk slik som realistene gjerne gjorde. Naturalistenes oppgave var å skildre elendigheten som den var, og trodde ikke at det var mulig å forandre noe ved å skylde på noen.

[rediger] Viktige personer fra realismen

[rediger] Filosofer

Karl Marx (1818-1883) gav ut mange viktige og sentrale bøker om politikk og økonomi ved midten av 1800-tallet. Han mente at det kun var én måte å fjerne samfunnsklassene på, slik at samfunnet kunne bli rettferdig, og det var gjennom revolusjon. Arbeiderne måtte samles og enes, og deretter skulle de ta over makten, med vold dersom det var nødvendig. Etter dette skulle arbeiderne styre i en overgangsperiode før samfunnet ville bli helt uten klasser.Marx mente at verden går framover gjennom kamp mellom herskerne og de undertrykte. Han delte samfunnet inn i to klasser:

Borgerskapet/kapitalistene/overklassen som kun var opptatt av økt fortjeneste og dermed underbetalte de hardt arbeidene folkene under seg. De brukte lite penger på å tilrettelegge arbeidsforholdene noe som førte til at noen arbeidsplasser var direkte falige å arbeide ved.
Arbeiderne som ønsket høyere lønn og bedre arbeidsforhold.

John Stuart Mill (1806-1873) hevdet at mennesket hadde rett til frihet og lykke og krevde at alle skulle ha rett til å mene hva de ville og diskutere det. Mill kjempet også for kvinnene og hans bok «Om kvinneundertrykkelsen» (On the Subjection of Women) som kom ut i 1869 ble brukt til å forstå kvinnenes situasjon og kvinnenes frigjøringskamp.
Søren Kierkegaard (1813-1855) var en dansk filosof som mente at hvert individ måtte leve i sannhet. Alle har ansvar for sitt eget liv gjennom de valgene som blir gjort i løpet av et liv. Å ha et slikt syn på mennesket kalles eksistensialisme. Kierkegaards menneskesyn fikk stor innflytelse på norsk diktning i realismen.
Georg Brandes (1842-1927) holdt i 1871 en rekke forelseninger ved universitetet i København. I forelesningene sine uttrykte han en misnøye ved den danske litteraturen på den tiden. Brandes mente at for at litteratur skulle «leve» måtte det sette problemer under debatt. Forfattere skulle ikke komme med svar for å redde verden, eller finne svar på alskens problemer, de skulle bare rette søkelyset mot det som var fælt i et samfunn. Brandes tok opp mange temaer som han mente var viktige, inkludert ekteskapet, religionen, eiendomsforhold, forholdet mellom to kjønn og samfunnsforhold. Det Georg Brandes sa ble fort kjent over hele Norden, og siden det litterære miljøet var svært lite og kontakten mellom kunstnere og kritikere var tett ble Brandes ønske snart oppfylt. Det som skjedde var at etter at Brandes hadde holdt sin tale, gikk forfatterne over fra å skrive om personer på et personlig plan, til å skrive om personer som en representant for en hel gruppe i samfunnet. Det var en slags typer, og ikke personer man skrev om. Dette finner vi blant annet igjen i folkeeventyrene. Typene var ikke så lette å gjennomskue, men hvis man har dette i bakhodet neste gang man leser noe fra realismen vil man fort oppdage det.

[rediger] Norske forfattere

Bjørnstjerne Bjørnson kritiserte forretningsførsel og sa at de som jukset på jobben, lett gjorde det hjemme også. Han tok også opp temaet uhederlig journalistikk i verket Redaktøren. Han skrev også om å være i sannhet i en tale i studentersamfunnet i 1877. Bjørnson har også skrevet novellesamlingen Småstykker som blant annet inneholder novellen «Faderen».
Henrik Ibsen tok stadig opp menns undertrykkelse av kvinner og hvordan kvinner ble umyndiggjort i samfunnet såvel som i eget hjem. Ibsen er kjent for verker som Et Dukkehjem, Peer Gynt, Hedda Gabler, Byggmester Solness, Gengangere, Brand og Vildanden. Ibsen var en av Brandes største tilhengere og når han ble beskyldt for å ikke løse problemene i verkene sine svarte han ganske enkelt at hans oppgave kun var å spørre.
Alexander L. Kielland skrev blant annet novellen «Karen», som handler om krojenta Karen som blir forført av en postmann, og tror at hun er hele verden for ham, hun ender opp med å begå selvmord da hun hører hvordan det hele henger sammen. Kielland skrev også romanen Gift som handler om lille Marius som sliter på skolen. Denne boken er en sterk kritikk av skolesystemet.
Amalie Skram (1846-1905) har blant annet skrevet novellen «Karens Jul» som tar opp flere viktige temaer som for eksempel hvor grusomt fattigdom kan være, og hvor likegyldig samfunnet er til fattige. Hun skrev først og fremst naturalistisk, og hun kommer ikke med noen løsning på fattigdomsproblemet, hun bare retter søkelyset mot alt det fæle som skjer rundt oss.

[rediger] Utenlandske forfattere

[rediger] Temaer

Forfattere på denne tiden tok opp et mangfold av temaer.

Moral/dobbeltmoral
Klasseskiller/generasjonsskiller
Samfunnskritikk
Kvinneundertrykkelse
Urettferdighet i samfunnet
Fattigdom

[rediger] Virkemidler

Virkemidlene som ble brukt av realistene, skulle generelt sett gjøre stykket mer realistisk og troverdig.

Økonomisering med virkemiddel (ingen grundig skildring).
- Kun det som er viktig for handlingen, for å gi helhetsinntrykk.
Menneskeskildring: Personene skulle være typiske for mennesker i det bestemte miljøet. Personene var fra borgerskapet eller embetsstanden (i naturalismen: arbeidere og små bønder).
Retrospektiv teknikk: Svært viktige «ting» har hendt før stykket begynner og blir «rullet opp» etter hvert. Denne metoden brukte Ibsen mye, men den var inspirert av den greske dramatikeren Sofokles, det var ikke en teknikk som var blitt brukt mye tidligere, men som i senere tid har blitt brukt mye.
Autentisk språk: Språket er mer virkelighetsnært enn i tidligere epoker. Dvs. ufullstendige setninger, dialekt, interjeksjoner. Utvidet bruk av replikker, som gir en dramatisk effekt
Impresjonistisk fortellermåte (jfr. «Der satt en ultrøye i døra»).
Personene stod frem som tenkende, talende og handlende mennesker.
Skuespill:
- Nøyaktig sceneanvisning, skildrer miljøet. Ofte fungerer interiøret som symbol.
- Scenebilde: Illusjonsteater/titteskaptesater.
- Den skjulte fortelleren: fortelleren forteller gjennom personene.