Provinsen Pennsylvania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over provinsen Pennsylvania

Provinsen Pennsylvania, også kjent som Pennsylvania-kolonien, ble opprettet i engelske Nord-Amerika av kvekeren William Penn den 4. mars 1681 som diktert i et kongelig charter gitt av kong Karl II av England. Navnet Pennsylvania, som omtrentlig kan oversettes som «Penns skoger»,[1] ble skapt ved å kombinere kvekerens etternavn Penn (til ære for William Penns far, admiral William Penn) med det latinske ordet sylvania, i betydningen «skogsland».[2]

Provinsen Pennsylvania var den ene av to store kolonier under den engelske restaurasjonen; den andre var provinsen Carolina. Koloniens eiendomscharter forble i hendene til familien Penn fram til den amerikanske revolusjonen da samveldet Pennsylvania ble opprettet og ble den ene av de opprinnelige tretten kolonien.[3] Betegnelsen «samveldet Pennsylvania» er fortsatt i bruk om delstaten.[4]

Styre[rediger | rediger kilde]

Den koloniale styret, etablert i 1683 av Penns konstitusjon for provinsen (Frames of Government), besto av en utnevnt guvernør, eieren (som var William Penn), et provinsråd på på 72 medlemmer, og en større lovgivende forsamling. Denne forsamlingen var den største og mest representative formen for myndighet, men hadde i praksis liten makt.

Hva som etterfulgte Penns første konstitusjon, også kjent som charter om privilegier, ble framsatt i 1683, 1696 og 1701. Det fjerde charter om privilegier forble virksomt fram til den amerikanske revolusjon. På den tiden var provinsrådet blitt bedømt som altfor moderate av de revolusjonære, og som overså rådet og holdt et møte som framla konstitusjonen av 1776 for det nylig etablerte samveldet Pennsylvania og opprettet et nytt generalforsamling i samme prosess.

William Penn[rediger | rediger kilde]

William Penn, illustrasjon fra 1849.

William Penn (14. oktober 164430. juli 1718) var en engelsk eiendomsentreprenør, filosof, tidlig kveker, og grunnlegger av Pennsylvania-kolonien. Han var en tidlig talsmann for demokrati og religiøs frihet, kjent for sine gode forhold og vellykte avtaler med den lokale urbefolkningen, lenape-stammen,[5][6] også kalt for delaware-indianere.[7] Under Penns ledelse ble byen Philadelphia planlagt og utviklet.[8][9]

Fylker[rediger | rediger kilde]

«Pennsylvanias fødsel i 1680», maleri av Jean Leon Gerome Ferris. Stående til høyre og holder et dokument, William Penn, og sittende, kong Karl II, ved kongens frokostrom i Whitehall.

Provinsen ble først inndelt i fem fylker (counties), pluss tre «mindre fylker ved Delawarebukten». Fylket lengst øst, Bucks County, strakte seg nordvest fra Bensalem og hele veien til hva som i dag er Bradford County, og omfattet ikke bare dagens Bucks County, men også Poconos-fjellene, Lehigh-dalen, og Carbon og deler av Schuylkill County. Hele Philadelphia County er dagens by Philadelphia (som også faktisk er sitt eget fylke). Montgomery County var vest for Bucks og nord for Philadelphia, og strakte seg langs elven Schuylkill fram til området som i dag er kjent som Minersville i Schuylkill County. Chester County strakte seg langs den sørlige grensen av Pennsylvania (Mason-Dixon-linjen) fra Marcus Hook til den vestlige grensen til provinsen. Det gjenværende av provinsen, som i dag er nordlige sentrale og nordvestlige Pennsylvania, var en del av et større Northumberland County (dette fylket er lokalisert mellom Harrisburg og Wilkes-Barre langs elven Susquehanna).

«De nedre fylker»[rediger | rediger kilde]

«De nedre fylker ved Delaware» var en adskilt koloni innenfor provinsen og utgjorde de samme tre fylkene som i dag er delstaten Delaware: New Castle, den nordligste, Sussex, den sørligste, og Kent, som er lokalisert mellom New Castle og Sussex County. Deres grenser har vært uforandret til denne dag.[10]

Da kongen ga Penn en andel av landet mellom elven Delaware og Delawarebukten, ville han ikke legge hindringer til det styret som hans bror hertugen av York hadde over regionen Delaware, og satte opp en grense mellom de to landene, men denne grensen var en kime til konflikt i mange år da det forhindret Penn direkte tilgang til havet. I 1682 besluttet hertugen, som også hadde vært en venn av Penns far, å gi landet til ham i bytte for en prosentandel av profitten fra landet. Straks hertugen ga fra seg landet var det ikke lenger tilknyttet New York. Området ble en del av Pennsylvania. De tre fylkene i Delaware, New Castle, Kent og Sussex, referert til som «de nedre fylkene», ville Penn legge direkte inn under Pennsylvania, men lord Balimore argumenterte imot, og striden om disse fylkene og grensesettingen fortsatte være et stridsemne for et århundre.[11][12]

Religiøs frihet og framgang[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige sykehusbygningen til Pennsylvania Hospital, sett fra Pine Street.

William Penn og hans kvekersamfunn plasserte sine religiøse verdier på det tidlige styret i Pennsylvania-kolonien. Religiøs frihet ble gitt til enhver monoteist og kolonien var åpne for alle kristne. Fram til den franske og indianske krig hadde kolonien ikke et militærsystem, få skatter og ingen offentlig gjeld. Det oppmuntret til rask vekst av Philadelphia som ble det viktigste byen i Amerika, og Pennsylvania Dutch Country hvor tyske («deutsch») religiøse og politiske flyktninger var framgangsrike med det fruktbare jordsmonnet og preget av kulturell kreativitet. Pennsylvania Dutch, eller Pennsilfaanisch Deitsch som de selv kalte seg, var tyskspråklige innvandrere fra 1600-tallet og framover.[13] Blant de første tyske gruppene var mennonittene (en protestantisk-anabaptistisk bevegelse) som grunnla Germantown i 1683; og amishene (en egen retning innen mennonittene) etablerte Northkill amishbosetning i Berks County i 1740 som den første identifiserbare amishsamfunnet i den nye verden.[14]

1751 var et godt år for kolonien. Pennsylvania Hospital, det første sykehus i de nye koloniene i Nord-Amerika, ble opprettet, grunnlagt av Benjamin Franklin og Thomas Bond.[15] Samme år åpnet også Academy and College of Philadelphia, grunnlagt av Benjamin Franklin i 1749, og forløperen til det senere Universitetet i Pennsylvania.[16] Foruten disse to institusjonene hadde Benjamin Franklin også opprettet Philadelphia's Union Fire Company femten år tidligere i 1736.[17] Likeledes beordret representantenes hus Pennsylvania State House (senere kjent som Independence Hall) en ny klokke som ble kjent som Liberty Bell («Frihetsklokken») for det nye klokketårnet som ble bygget i denne bygningen, bestilt fra et støperi i London i 1752. Den veier 900 kg og er blitt et viktig amerikansk nasjonalsymbol.[18]

Forholdet til indianerne[rediger | rediger kilde]

Benjamin West's maleri fra 1771 av William Penns avtale med lenapestammen i 1682.

Pennsylvania hadde blitt enige om å ha et rettferdig og rimelig forhold til urbefolkningen. Det førte til et betydelig bedre forhold med de lokale indianerstammene, i særdeleshet lenapene og susquehannockene, enn hva de fleste andre koloniene hadde. Kvekerne hadde tidligere behandlet indianerne med respekt, kjøpt land fra dem frivillig, og hadde faktisk representasjon av både indianere og hvite i juryene. I henhold til den franske forfatteren Voltaire var Shackamaxon-avtalen «den eneste avtale mellom indianere og kristne som aldri ble sverget til og som aldri ble brutt.»[19] Kvekerne nektet også å gi noen støtte til New Englands indianerkriger, den såkalt kong Philips krig.

I 1737 ga kolonien fra seg sitt gode rykte og omdømme med lenapeindianerne i streben etter å legge under seg mer land. Koloniadministratorene hevdet at de hadde et dokument som gikk tilbake til 1680-tallet hvor lenapeindianerne hadde lovet å selge en andel av landet som begynte der hvor elvene Delaware og Lehigh (ved dagens by Easton) rant sammen og «så langt vest som en mann kan gå på en og en halv dag.» Dette kjøpet har blitt kalt for «Walking Purchase». [20] William Penn hadde hatt et omdømme for å handle rettferdig med indianerne,[21] Hans arvinger, John Penn og Thomas Penn, aktet ikke følge den eldre Penns praksis. Den nevnte dokumentet kan ha vært en ren svindel eller forfalskning. Indianerhøvdingen antok at det lengste en mann kunne gå i løpet av en og en halv dag var rundt 60 km. For å skaffe seg så mye land som mulig benyttet de tre av de raskeste løperne i kolonien, og den ene av dem klarte å tilbakelegge 110 km. Det utgjorde 1 200 000 acres eller 4 900 km2 av hva som i dag er nordøstlige Pennsylvania. Området som «kjøpet» dekket er i dag fylkene Pike, Monroe, Carbon, Schuylkill, Northampton, Lehigh og Bucks. Lenapestammen kjempet i de neste 19 år for å få omgjort denne avtalen, men forgjeves. De ble tvunget til å dra inn i dalførene Shamokin og Wyoming Valley som allerede var trangbodd av andre fortrengte indianerstammer.[22]

Begrensninger for videre bosetninger[rediger | rediger kilde]

Ohio Country med markeringer for slag og massakrer mellom 1775 og 1794

Etter hvert som kolonien vokste og de britiske militære styrkene kom i konfrontasjon med de innfødte i den vestlige halvdelen av dagens delstat Pennsylvania, drev britene en krigføring med Frankrike og indianerstammer for kontrollen over naboområdet Ohio Country. På 1600-tallet var området nord for Ohio bosatt av algonkinsktalende shawneer og en del siouxtalende andre stammer. Rundt 1660 grep irokesere under beverkrigen kontrollen over Ohio og fordrev shawneene og andre stammer som da bosatte seg lengre nordvest og vest. Ohio var hovedsakelig jaktmarker, men på 1720-tallet begynte en del stammer å trekke inn i området grunnet press fra andre kolonister.

På slutten av 1740-tallet og resten av århundret kjempet britene om kontrollen over området.[23] I 1749 ga den britiske kronen, via kolonimyndighetene i Virginia, Ohio-selskapet en stor del av territoriet på den betingelse at det ble bosatt av britiske kolonister.[24]

Med nye innvandrere fra Europa, krevde både Storbritannia og Frankrike området og begge sendte pelshandlere inn i området for å drive handel med indianerne der. Da det brøt ut krig mellom de to europeiske maktene, forble indianerne først nøytrale, men valgte etter hvert å alliere seg med franskmennene. Utfallet ble at britene vant, indianerne tapte og fikk sine landsbyer ødelagt og franskmennene trakk seg ut. I Paristraktaten i 1763 avsto Frankrike videre kontroll over Ohio-regionen til Storbritannia. Indianerne var ikke en del av fredsavtalen og var overbeviste om at de fortsatt hadde krav på deres land i Ohio.

Ikke før krigen om Ohio var over, brøt Pontiacopprøret ut i 1763. Indianere som var misfornøyd med britisk styre i regionen om De store sjøer etter britenes seier i den forgående krigen (1754–1763) gikk til felles front for å drive britiske soldater og bosettere ut av regionen. Krigen ble oppkalt etter ottawahøvdingen Pontiac. Den kongelige proklamasjon av 1763 forbød videre kolonisering bortenfor Appalachenefjellene for å forhindre konfrontasjoner med indianerstammer over landområder som de betraktet som sitt eget. Denne proklamasjonen hadde størst innvirkning på koloniene Pennsylvania og Virginia da de hadde hver for seg presset på for å underlegge seg mest mulig av landområdene rundt Fort Pitt (dagens moderne by Pittsburgh i Pennsylvania).[25][26]

Kjente personer fra Pennsylvania-kolonien[rediger | rediger kilde]

Benjamin Franklin
Peggy Shippen Arnold og barn.
  • Benjamin Franklin flyttet til Philadelphia da han var 17 år i 1723; i løpet av sine senere år var han Pennsylvanias mest berømte borger. Blant hans bedrifter var opprettelsen Philadelphias videregående skole, Academy and College, som ble forløperen til Universitetet i Pennsylvania. Franklin var også en sterk talsmann for en egen milits, og da rådsforsamlingen i Pennsylvania ikke ville opprette en under Kong Georg-krigen (1740-1748), opprettet han sin egen.[27]
  • Thomas McKean ble født i bysamfunnet New London i Chester County. Han var offiser i den kontinentale armé under den amerikanske revolusjonen]], og en av dem som signerte USAs uavhengighetserklæring, var den andre presidenten av den amerikanske kongressen under konføderasjonsartiklene, var fungerende president av Delaware og justitiarius og guvernør av Pennsylvania.
  • Gouverneur Morris, en av de ledende hjerner i den amerikanske revolusjonen og en av landsfedre av USA, bodde i New York City under det meste av kolonitiden, men flyttet til Philadelphia for å arbeide som advokat og handelsmann under revolusjonen.
  • Robert Morris, flyttet til Philadelphia en gang rundt 1749 da han var 14 år. Han var kjent som den som finansierte revolusjonen grunnet hans rolle i å sikre finansiell støtte for de amerikanske koloniene under den amerikanske uavhengighetskrigen. I 1921 ble Robert Morris University opprettet og oppkalt til hans ære.
  • Thomas Paine emigrerte til Philadelphia i 1774 på oppfordring av Benjamin Franklin. Hans traktat, Common Sense ("Sunn fornuft") som ble utgitt i 1775, var antagelig den mest berømte og innflytelsesrike argument for revolusjonen. Han var også den første som offentlig gjorde seg til talsmann for frasen "De forente stater av Amerika".
  • William Penn, koloniens grunnlegger og sønn av admiral William Penn.
  • Arthur St. Clair flyttet til Ligonierdalen i Westmoreland County i 1764 og fungerte som dommer i Pennsylvania-kolonien, som general i den kontinentale armén, og president under konføderasjonsartiklene.
  • James Wilson flyttet til Philadelphia i 1765 og ble advokat; han signerte uavhengighetserklæringen og skrev eller arbeidet på mange av de vanskeligste kompromissene i den amerikanske konstitusjonen, inkludert Tre-femtedels-kompromisset som ble oppnådd mellom delegatene fra nord- og sørstatene under den konstitusjonelle konvensjonen i 1787. Spørsmålet var over slaveriet og som definerte slaver som en tre-femtedels person.[28]
  • Peggy Shippen, datter av den framstående Philadelphia-handelsmannen Edward Shippen og hustru av Benedict Arnold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «About Pennsylvania»
  2. ^ Edgcumbe, Stephen J. (2012): West Chester Pike, Arcadia Publishing, s. 7
  3. ^ Pennsylvania Historical and Museum Commission, lenker til ulike ressurser
  4. ^ Commonwealth of Pennsylvania
  5. ^ «About The Lenape»
  6. ^ «Our Tribal History...», The Nanticoke Lenni-Lenape 2007
  7. ^ Josephy, Jr., Alvin M. red. (1961): «The American Heritage Book of Indians». American Heritage Publishing Co., Inc. LCCN 61014871. s. 188-189
  8. ^ «William Penn Plans the City», Universitetet i Virginia
  9. ^ «William Penn’s Philadelphia Plan», The Cultural Landscape Foundation
  10. ^ Munroe, John A. (2006): History of Delaware, University of Delaware Press, s. 43
  11. ^ Hayes, J. Carroll: «Penn VS. Lord Baltimore: A Brief for the Penns In Re Mason and Dixon Line» (PDF), Chester County Historical Society, West Chester, Pa.
  12. ^ Raymond, Aaron (2005): A Primary Source History of the Colony of Delaware, The Rosen Publishing Group, 27-29
  13. ^ Historisk sett snakket Pennsilfaanisch Deitsch en dialekt av tysk som ble kalt for pennsylvaniatysk. I denne sammenheng henviste ikke ordet «dutch» til nederlendere/hollendere som kalles dutchengelsk. Dutch er lydmessig likt deutch, det tyske ordet for tysk språk.
  14. ^ Nolt, Steven M. (2003): A History of the Amish, Pennsylvania: Good Books. ISBN 1-56148-393-1, s. 74.
  15. ^ «Historic Pennsylvania Hospital», The American Journal of Nursing , Vol. 39, No. 12 (Desember 1939), s. 1306-1311
  16. ^ McAnear, Beverly (Juni 1955): «College Founding in the American Colonies, 1745-1775» i: The Mississippi Valley Historical Review, Vol. 42, No. 1, s. 24-44
  17. ^ «Our Founder», Universitetet i Pennsylvania
  18. ^ The Liberty Bell: From Obscurity to Icon, a National Park Service Teaching with Historic Places (TwHP) lesson plan. National Park Service, offisielt nettsted
  19. ^ Rothbard, Murray N. (2005): «Pennsylvania's Anarchist Experiment: 1681–1690». LewRockwell.com.
  20. ^ Kestrel, Timothy M. (2014): The Rule of Ranging 3: Cloud Rising in the West, Timothy Kestrel Arts & Media
  21. ^ , Daniel. Gilbert (2009.): «What Ye Indians Call 'Ye Hurry Walk'», Pennsylvania State University
  22. ^ «The Walking Purchase» hos lenapestammens offisielle nettsted
  23. ^ MacCorkle, William Alexander: "The historical and other relations of Pittsburgh and the Virginias". Historic Pittsburgh General Text Collection. Universitetet i Pittsburgh.
  24. ^ «Addresses delivered at the celebration of the one hundred and fiftieth anniversary of the Battle of Bushy Run, August 5th and 6th, 1913». Historic Pittsburgh General Text Collection. Universitetet i Pittsburgh.
  25. ^ «Royal Proclamation, 1763», Indigenous Foundations, Canada
  26. ^ «Milestones: 1750–1775», US Office of the Historian
  27. ^ Rothbard, Murray N. (1999): Conceived in Liberty, Vol. II, Auburn, AL: Ludwig von Mises Institute, s. 64.
  28. ^ Walton, Hanes, Jr.; Smith, Robert C. (2006): American Politics and the African American Quest for Universal Freedom (3. utg.). New York: Pearson Longman. ISBN 0-321-29237-5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]