Pier Paolo Pasolini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pier Paolo Pasolini

Pier Paolo Pasolini (født 5. mars 1922 i Bologna, død 2. november 1975 i Ostia) var en italiensk filmskaper og forfatter.

Typiske hovedkarakterer i filmene hans er mennesker på siden av det moderne samfunnet, sosialt utstøtte og opprørere. Pasolini foretrakk derfor å benytte amatører heller enn profesjonelle skuespillere, og mange av filmene hans ble filmet på steder fjernt fra den moderne sivilisasjonen.

Den underliggende samfunnskritikken som preger så mange av filmene hans, medlemskapet i Det italienske kommunistiske parti (PCI), samt at han tidlig sto frem som homofil, førte til at Pasolini etterhvert ble en høyst kontroversiell kunstner. Det er spekuleres derfor fremdeles omkring årsaken til at han ble drept.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pasolini vokste opp i Nord-Italia, der han ble lærer, skribent og aktivt medlem i kommunistpartiet i småbyen Casarsa della Delizia.[1] På slutten av sommeren 1949 ble livet hans snudd på hodet, da fire unggutter påstod at han hadde bedt dem om å onanere sammen med ham under et tre i utkanten av byen. Kommunistpartiets avis L'Unità var raskere ute med fordømmelsen av ham enn rettsvesenet var; de satte en flammende kritikk av ham på trykk, der han ble stemplet som en representant for borgerlig dekadanse. Han ble fratatt partimedlemskapet sitt og mistet jobben. Kl fem om morgenen 28.januar 1950 satte den 27-årige Pasolini seg på toget til Roma sammen med sin mor. Han bosatte seg ved piazza Costaguti i Romas jødiske ghetto, men flyttet senere ut i forstaden Rebibbia nordøst for sentrum. Selv sa han at han hadde flyktet fra hjemplassen sin «som i en roman».[2]

Rebellen[rediger | rediger kilde]

Hjemme i Casarsa hadde Pasolini følt seg som en synder, men Roma gav ham «fullstendig erotisk frihet». Der levde han som åpent homofil, lærte fort det mannlige prostitusjonsmiljøet rundt Circus Maximus å kjenne, og oppsøkte pissoarene og badehusene langs Tiberen – den gang var det fremdeles vanlig å svømme i elven. Han lærte å kjenne guttene som hang rundt Engelsborg, og konkurrerte med dikterkollegaen Sandro Penna om hvem av dem som hadde sex med flest gutter i et visst tidsrom. Senere tok han trikken fra Largo Argentina-plassen forbi Porta Portese-markedet til utkanten av Trastevere for å treffe gutter.[3]

Pasolini arbeidet også med enorm energi. I 1954 hadde han fått et navn som journalist, skribent og lyriker, og siden han også hadde lagt seg opp penger som lærer, flyttet han til en bedre bydel, Monteverde Nuovo. I løpet av fem år skrev han to romaner, to diktsamlinger, flere essays, ledet et litterært tidsskrift, skrev tretten filmmanus, oversatte en gresk tragedie og regisserte sin debutfilm Accattone med Bernardo Bertolucci som assistent. Pasolini hadde blitt et selvskrevet midtpunkt i Romas litterære salonger, med forfattere som Ivo Calvino og nære venner som Elsa Morante og Alberto Moravia. De spiste ute hver kveld, hvis ikke de møttes til det ukentlige middagsselskapet hos skuespillerinnen Laura Betti i Via del Babuino, som samlet alt fra pressen, folk fra moteverdenen og gategutter.[4]

Pasolini rakk å bli politianmeldt 33 ganger, som regel for sine umoralske filmer. Accattone ble sterkt kritisert av Kirken for å romantisere prostitusjon, og ved premieren 23.november 1961 trengte en gjeng nyfascister som kalte seg Nuova Europa (= Nye Europa), inn på kinoen Cinema Barberini på Piazza Barberini, kastet blekk på lerretet, slet løs stolsetene, og spredte stinkbomber blant publikum. Pasolini sa ubekymret: «Hvis fascistene er ute etter meg, kan de komme dit jeg bor.» Ved premieren på hans neste film, Mamma Roma, dukket en gjeng nyfascistiske studenter opp, kalt Avanguardia Nazionale (= Nasjonal fortropp), flokket seg rundt ham i kino-lobbyen og ropte skjellsord. Han slo den ene av dem ned. En professor i psykologi beskrev Pasolini som «en instinktiv psykopat, en seksuell avviker, en homofil i den mest absolutte forstand...» Pasolini ble stadig anklaget - og frikjent - for seksuelle overgrep. En debuterende forfatter hevdet at Pasolini hadde truet ham med pistol, men indrømmet senere at det var noe han hadde funnet på for å skape blest om seg selv.[5]

I sin faste spalte i Italias største avis, Corriere della Sera, utfoldet Pasolini temperamentet sitt. Han regnet seg som kommunist, men blåste i partilinjen. Han var ateist, men fordømte skilsmisse. Provosert abort, som ikke ble tillatt i Italia før i mai 1978,[6] beskrev han som et borgerlig tiltak for å gjøre heterofile samleier enklere. I hans øyne var homofili en bedre prevensjons-strategi. Han foreslo å forby fjernsyn, ettersom utsendelsene sløvet befolkningen. Langt hår hos menn som en protest mot samfunnet, beskrev han som en illusjon. Langt hår var ifølge Pasolini heller en vulgær måte å late som man er fri på, i et samfunn uten frihet.[7] Han støttet ikke studentopprørene i 1968. Han også var imot politiet som institusjon, men studentopprørene ramte jo ikke institusjonen, bare de mennene som var utkommandert for å representere den, og disse kom fra underklassen og var «de fattiges barn». Han skjønte ikke hvorfor man lot seg inspirere av hippiebevegelsen fra USA med blomster i håret, når européere visste så mye mer om revolusjon. Det hele var i hans øyne bare borgerskapets barn som bråkte litt.[8]

Død[rediger | rediger kilde]

Pasolini ble funnet drept 2. november 1975. Han var på denne tiden opptatt med etterarbeidet til sin mest kontroversielle film, Salò eller Sodomas 120 dager.

14.november 1974 skrev Pasolini, som et ekko av Emile Zolas J'accuse!, en artikkel i Corriere della Sera med overskriften «Jeg vet»: «Jeg vet hvem som stod bak attentatet i Milano i 1969. Jeg kjenner navnene på de som stod bak bombene i Bologna og Brescia i 1974...Jeg vet hva de heter, de som mellom én messe og den neste har stilt seg til rådighet for og gitt politisk beskyttelse til gamle generaler, til unge nyfascister...og til vanlige kriminelle, som helt til nå har vært navnløse, og kanskje alltid vil være det.» Artikkelen vakte oppsikt. Pasolini nevnte ingen navn, for han manglet bevis; men det, skrev han, fantes det politikere og journalister som hadde. De var bare for redde til å stå frem. «Hvem skal så komme med de navnene? Det må være den som ikke bare har det nødvendige motet, som ikke er kompromittert av å utøve makt, en som ikke har noe å tape: Altså en intellektuell.» Artikkelen kunne leses som en oppfordring: «Vet dere noe, så er jeg her og kan røpe det for dere.» Kanskje var det en advarsel til de med makten: «Jeg vet hva som foregår. Dere slipper ikke unna.»[9]

Lørdag ettermiddag 1.november 1975 traff Pasolini den kjente journalisten Furio Colombo.[10] Pasolini foreslo «Vi er alle i fare» som overskriftintervjuet. De ble enige om at Pasolini skulle skrive en tilføyelse, som han ville gi Colombo neste dag. Senere lørdag kveld plukket Pasolini opp en gutteprostitueret, Pino Pelosi, ved piazza Esedra, ikke så langt fra Termini-jernbanestasjonen. De to hadde ikke møtt hverandre før. De spiste et måltid på Pasolinis stamrestaurant Al Biondo Tevere (= Ved den blonde Tiberen), mens Pasolini spurte ut Pelosi om livet hans. Halv tolv brøt de opp, satte seg i Pasolinis grå bil og kjørte til Ostia. Den offisielle versjonen av det følgende var at Pasolini prøvde å voldta gutten, som satte seg til motverge og slo Pasolini i hodet med et gammelt veiskilt. Han skulle ha drept Pasolini i selvforsvar, skylte blodet av seg ved en vannkran i nærheten, satte seg i bilen og kjørte tilbake mot Roma, der han ble stanset av politiet.[11]

Om morgenen 2.november 1975 ble Pasolini funet drept på stranden ved Ostia. Hodet var slått inn. Fingerneglene hans var knust, og det ene øret halvveis revet av.[12] Han var overkjørt av en bil, og skamslått til det ukjennelige. Tolv dager senere fikk journalisten Oriana Fallaci en artikkel på trykk i L'Europeo. Hun hadde fått vitner i tale som ikke turde å stå frem eller snakke med politiet. Den ene fortalte at han så tre menn – den ene var Pelosi – gå løs på Pasolini mordnatten. De ropte «gris, jævla gris» mens de slo, og to av dem kjørte over ham med hans egen Alfa Romeo. Vitnet hevdet også å ha sett gjerningsmennenes ansikter da de forsvant på motorsykkel. Det virket som et planlagt overfall, og sammenfalt med legens påstand, da han hadde foretatt obduksjonen, om at Pelosi alene ikke kunne ha utøvd så grotesk vol, uten å få på seg andre spor enn en blodflekk nederst på det ene buksebenet og én på genserermet. Pasolini var i bra form, og hadde året før jagd vekk en ungdomsgjeng som hadde truet ham og «homsevennene» hans. Den syttenårige Pelosi med sine 60 kilo og 1,70 cm kunne rett og slett ikke ha skadet ham slik. Likefullt ble Pelosi 26.april 1976 dømt til ni års fengsel for drapet. Retten slo imidlertid fast at han ikke kunne ha vært alene om det, men at andre, ukjente personer måtte ha deltatt; men i to senere rettsinstanser bortfalt den delen av dommen som omtalte andre gjerningsmenn. I 1979 konkluderte dommen med at Pelosi nok likevel var alene om mordet. Først i 2005 fortalte han i et TV-intervju at han hadde gått med Pasolini for å ha sex med ham mot betaling; men da Pelosi lot vannet ved et gjerde, dukket tre menn plutselig frem fra et skogholt, dro Pasolini ut av bilen og slo ham i hjel. De truet Pelosi med at han og familien hans skulle få svi hvis han fortalte hva som var hendt. I 2005 var Pelosis pårørende døde, og det var omsider mulig for ham å stå frem med historien; men i september samme år vedtok rettsvesenet i Roma at den nye forklaringen hans ikke veide tungt nok for en gjenopptakelse av saken.[13]

Etter hans død[rediger | rediger kilde]

Først i 1992 utkom Pasolinis ufullendte roman, Petrolio,[14] en 500 siders beskrivelse av det kristeligdemokratiske partiets manøvrer for å beholde makten, og av det statlige oljeselskapet ENI, hvis grunnlegger Enrico Mattei døde under mystiske omstendigheter i 1962. En av Pasolinis venner visste at Pasolini kort før sin død hadde mottatt ytterst kompromitterende dokumenter om en kjent, kristeligdemokratisk politiker. Det mangler noe i den Petrolio som omsider ble utgitt, og det sies at en blank side i boken er satt inn i stedet for et manglende kapittel som inneholdt de virkelige absløringene. En av Silvio Berlusconis nærmeste medarbeidere, senator Marcello Dell'Utri, dømt i to rettsinstanser for samarbeid med mafiaen, fortalte våren 2010 at han hadde hatt det forsvundne kapittelet mellom hendene og bladd i det, og at det straks ville bli offentliggjort på en litteraturfestival. I stedet forsvant kapittelet igjen, uten at Dell'Utri kunne forklare hva som var hendt.[15]

Etterforskningen av mordet var en ren skandale. Drapsstedet ble aldri sperret av, og nysgjerrige tilskuere vandret frem og tilbake. Pasolinis bil som var tilgriset med blod, stod ute i regnet i tre dager før noen kom på at den burde stå under tak. Da den franske presidenten François Mitterrand kom på statsbesøk til Italia, bad han om å få se stedet der Pasolini var blitt drept. Men det fantes ikke noe minnesmerke der, bare en søppelhaug. Senere er det blitt reist et minnesmerke over Pasolini i Ostia.[16] Pino Pelosi som ble dømt for drapet, hadde som en del av straffen i en årrekke ansvaret for å holde det rent og pent. Våren 2010 ble saken om Pasolinis mord gjenopptatt, i håp om å finne nye, tekniske spor.[17]

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Accattone, 1961 (Snylteren)
  • Mamma Roma, 1962
  • La ricotta, 1963 (Ricotta-osten – fjerde episode av Rogopag / La via moci il cervello)
  • Comizi d'amore, 1964 (Samtaler om seksualietet)
  • Il vangelo secondo Matteo, 1964 (Matteusevangeliet)
  • Uccellacci e uccellini, 1966 (Store stygge fugler og små søte)
  • Edipo re, 1967 (Oidipus rex)
  • Le streghe, 1966 (Hvilke hekser)
  • Teorema, 1968
  • Amore e rabbia, 1969 (Kjærlighet og raseri)
  • Il porcile, 1969 (Svinestien)
  • Appuniti per un'orestiade Africana, 1969 (Notater fra en afrikansk oresti)
  • Medea, 1969
  • Il Decameron, 1970 (Dekameronen)
  • I racconti di Canterbury, 1971 (Veien til Canterbury)
  • Il fiore delle mille e una notte, 1974 (Tusen og en natt)
  • Salò o le 120 giornate di Sodoma, 1975 (Salò eller Sodomas 120 dager)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.comune.casarsadelladelizia.pn.it/I-luoghi-di-Pasolini.4931.0.html
  2. ^ Simen Ekern: Roma (s. 58-9), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2011, ISBN 978-82-02-31585-6
  3. ^ Simen Ekern: Roma (s. 62-3)
  4. ^ Simen Ekern: Roma (s. 64-5)
  5. ^ Simen Ekern: Roma (s. 66-8)
  6. ^ Simen Ekern: Roma (s. 169)
  7. ^ Simen Ekern: Roma (s. 70-1)
  8. ^ Simen Ekern: Roma (s. 90-1)
  9. ^ Simen Ekern: Roma (s. 71-3)
  10. ^ http://www.leftcurve.org/LC30WebPages/Pasolini's%20Last%20Interview.html
  11. ^ Simen Ekern: Roma (s. 55-6)
  12. ^ Simen Ekern: Roma (s. 53)
  13. ^ Simen Ekern: Roma (s. 74-6)
  14. ^ http://articles.latimes.com/1997-03-23/books/bk-41071_1_carlo-ii
  15. ^ Simen Ekern: Roma (s. 78-9)
  16. ^ http://stefanomontesi.photoshelter.com/image/I0000r6fqnhsm19Q
  17. ^ Simen Ekern: Roma (s. 80-1)