Alberto Moravia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alberto Moravia (eg. Alberto Pincherle) (født 28. november 1907 i Roma, død 26. september 1990) var en italiensk forfatter og journalist.

I ungdommen hadde han tuberkulose og bodde i perioder på sanatorier, der han fikk god tid og anledning til å lese og reflektere. Moravia gjorde en storslagen debut allerede som 22-åring med romanen De likegyldige (1929), som kritiserer det borgerlige samfunnet. L'epidemia (1944) er om et folk som lærer seg å utholde stank (fascismen), mens La mascherata (1941) var et klovneportrett av Mussolini.[1] Den britiske Anthony Burgess mente at «denne første fortellerkunsten, som han begikk før Hitler, er profetisk. Den viser det romerske borgerskap i ferd med å komme på talefot med fascismen, noe de nok misliker, men ikke kan gjøre noe med, fordi de ikke har tilgang på alternative.»[1]

Så kom krigen, og Moravia giftet med forfatteren Elsa Morante fra Roma. Den første norske oversettelse av ham var Romerinnen i 1950 av Bjørn Braathen; VGs anmelder bemerket få kunstneriske innvendinger, men at «det faller svært lett å komme på andre romaner som er likeså sanne og overbevisende og samtidig har et budskap.»[2] I 1990 uttalte forlagsmannen Gordon Hølmebakk at Romerinnen var hans beste,[3] og lommeutgaven ble da også første italienske best-selger i USA inntil Umberto Ecos Rosens navn i 1983.[4]

Da Et Ekteskap utkom året etter mente (samme) anmelder at Moravia fortsatte sin ypperlige fortellerteknikk, men at han ikke «kaster noe nytt lys over forholdet mellom seksuell og litterær potens».[5] Dette var Braathens andre Moravia-oversettelse. Bøkene forarget Vatikanet, som i 1952 plasserte Moravia's verker på sin Index Librorum Prohibitorum, en forbudtliste, i flere år. Samme året vant han litteraturprisen Premio Strega for I racconti. Tidsskriftet Nuovi Argomenti startet han i 1953. I de to neste norske utgivelsene var det Tryggve Norum som oversatte. Etter den tredje (To kvinner, 1959) mente Arne Hannevik at «beretningen flyter jevnt og rolig fremover uten svære spenningsmomenter» og at Moravia likevel lykkes å få oss (leseren) «opptatt av denne enkle, alminnelige kvinnen, enda så saklig og lidenskapsløst det hele er fortalt».[6]

Så, i 1962 kom Det tomme lerret og Brikt Jensen mente fortellingen om en mann som kjeder seg, «føyer seg inn i en solid psykologisk-analytisk romantradisjon ... mindre fargerik enn tidligere, men med større spenn i menneskeskildring enn noensinne».[7] Burgess mente boken oppsummerte den mannlige nihilisme.[1] Moravia fikk Viareggioprisen 1961, men det ble domsforhandlinger. Da den svenske oversettelse ble lansert 10. november 1961, uttalte Moravia på sitt Skandinaviabesøk, at han ville Brigitte Bardot til hovedrollen, som ifølge ham selv var en «kvinnelig sfinx, som beundrer sin egen kropp og sløser den bort».[8] Han bodde ikke lenger med kona, som i 1963 uttalte «Min manns bøker er da ikke gode», selv om han hadde sagt tidligere, at «hun skriver mye mer intelligent enn jeg».[9]

Noveller utkom i 1967, ifølge Camilla Carlson med kvinnen skildret som kjølig og beregnende i erotikken.[10] Presten Sverre Riisøen mente Paradiset fra 1971 viste at Moravia var «allsidig i sin ensidighet ... og nyansert i sin monomane monotoni», i sin skildring av diverse rike menn som går lei av sine yngre fruer.[11] Romanen 1934 fikk norsk oversettelse i 1985; historien fra Capri[12] fikk anmelderen til å bryte ut at « Som en tråd gjennom romanen går postulatet at det faktisk ikke er noe annet sublimt ved livet enn at man med en sublim gestus kan kaste det bort.»[13]

Moravia ble innvalgt i Europaparlamentet i 1984. Morante døde i 1985, og han giftet seg tvert med en spanjol, den 32 år gamle Carmen Llera.[3] I den «dypt pessimistiske» Mannen som ser fra 1987, Tommy Watz' debut som Moravia-oversetter, er Dodo desillusjonert og gift med vakre Sylvia, og kan man unngå å bruke atombomben.[14] Så, etter å ha skrevet over 500 noveller, utkom hans Erotiske noveller på norsk i 1988 med omslag av den pornografiske kunstner Anders Kjær.[15] Oversetteren Watz sa at Moravia ville «beskrive seksualiteten som det den er, uten symbolikk, uten at det står for noe annet og uten at det peker ut over seg selv.», jamfør det Moravia selv hadde uttalt: «Seksualiteten er et objekt, som bordet jeg sitter ved». Samme Watz oversatte Reisen til Roma i 1989, og en anmelder sa den «handler mest om lidenskap, den fortvilte, forbudte og farlige ... lastenes vold der besettelsen driver oss videre mot nye grenser eller avgrunner. Som vanlig i hans bøker er det kvinnene som er sterkest, de gir ikke opp livet og dets kompleksitet.[16]

Før sin død i 1990 satt han i komiteen som valgte Dalai Lama til Nobels Fredspris 1989.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Gli indifferenti, 1929. Norsk oversettelse ved Tommy Watz, Alberto Moravia (2012). De likeglade. Solum forlag. ISBN 9788256017133 [350 sider].
  • Le ambizioni sbagliate, 1935
  • La bella vita, 1935
  • L'imbroglio, 1937
  • I sogni del pigro, 1940
  • La mascherata, 1941
  • La cetonia, 1943
  • L'amante infelice, 1943
  • Agostino, 1944
  • L'epidemia, 1944
  • La romana, 1947. Norsk oversettelse (Bjørn Braathen): Romerinnen, 1950
  • La disubbidienza, 1947
  • L'amore coniugale, 1947. Norsk oversettelse (Bjørn Braathen): Et ekteskap, 1951
  • Il conformista, 1947
  • I racconti, 1952. Vant Premio Strega
  • Racconti romani, 1954
  • Il disprezzo, 1954
  • La ciociara, 1957. Norsk oversettelse 1959 (Tryggve Norum): To kvinner
  • Teatro, 1958
  • Nuovi racconti romani, 1959. Norsk oversettelse 1968 (Bjørn Braathen): Noveller
  • La noia, 1960. Norsk oversettelse 1962 (Tryggve Norum): Det tomme lerret
  • L'automa, 1962
  • Un'idea dell'India, 1962
  • L'uomo come fine, 1963
  • L'attenzione, 1965
  • Cortigiana stanca, 1965
  • Le luci di Roma, 1965
  • Il mondo è quello che è, 1966
  • Una cosa è una cosa, 1967
  • Il dio Kurt, 1968
  • La rivoluzione culturale in Cina, 1968
  • La vita è gioco, 1969
  • Il paradiso, 1970. Norsk oversettelse 1971 (Anna Margrethe Norum): Paradiset
  • Io e lui, 1971
  • A quale tribù appartieni, 1972
  • Un'altra vita, 1973
  • Al cinema, 1975
  • Boh, 1976
  • La vita interiore, 1978
  • Un miliardo di anni fa, 1979
  • Impegno controvoglia, 1980
  • Lettere dal Sahara, 1981
  • 1934, 1982. Norsk oversettelse 1985 (Carsten Middelthon): 1934
  • Storie della preistoria, 1982
  • La cosa e altri racconti, 1983. Norsk oversettelse ved Tommy Watz, Alberto Moravia (1988). Erotiske noveller. Ex Libris Forlag. ISBN 82-7384-097-2 [239 sider].
  • L'uomo che guarda, 1985. Norsk oversettelse ved Tommy Watz, Alberto Moravia (1987). Mannen som ser. Ex Libris Forlag. ISBN 82-7384-013-1 [180 sider].
  • L'angelo dell'informazione e altri testi teatrali, 1986
  • L'inverno nucleare, 1986
  • Passeggiate africane, 1987
  • Il viaggio a Roma, 1988. Norsk oversettelse ved Tommy Watz, Alberto Moravia (1989). Reisen til Roma. Ex Libris Forlag. ISBN 82-496-0734-1 [231 sider].
  • La villa del venerdì e altri racconi, 1990
  • La donna leopardo, 1993

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Anthony Burgess. «Alberto Moravia in memoriam», Aftenposten, 5.10.1990.
  2. ^ R.S.. «Oppskrytt roman», VG, 20.11.1950.
  3. ^ a b «Alberto Moravia er død», NTB, 26.9.1990.
  4. ^ Robin Healey (1998). Twentieth-century Italian literature in English translation (1929-1997), s. 62. Univ. Toronto Press.
  5. ^ R.S.. «Oppskrytt forfatter», VG, 11.12.1951.
  6. ^ Arne Hannevik. «En annen romerinne», VG, 17.11.1959.
  7. ^ Brikt Jensen. «Lede», VG, 21.6.1962.
  8. ^ «Moravia og ...», VG, 31.10.1961.
  9. ^ «Min manns bøker er da ikke gode, mener Moravias skrivende frue», VG, 22.2.1963.
  10. ^ Camilla Carlson. «Kjølig erotikk», VG, 25.1.1968.
  11. ^ Sverre Riisøen. «Det paradisiske helvete», VG, 23.12.1971.
  12. ^ Moravia tilbrakte større deler av 1930-årene skrivende i sengen, ifølge danske Asta Mazzarella (Rise Grønoset, Mamma Norden, 1984).
  13. ^ «Fascisme, kjærlighet og død», Aftenposten, 16.9.1985.
  14. ^ Johan Fredrik Heyerdahl. «Når livet går i stå», Aftenposten, 2.2.1987.
  15. ^ «Boknotiser: Erotikk på italiensk», NTB, 1.6.1988.
  16. ^ Johan Fredrik Heyerdahl. «Impotent i ånd og gjerning», Aftenposten, 23.11.1989.