Diatonisk skala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En diatonisk skala er en sjutoneskala (heptaton skala) bygd opp av fem heltonetrinn og to halvtonetrinn hvor de to halvtonetrinnene er maksimalt atskilt (med to eller tre heltonetrinn). Diatoniske skalaer er grunnlaget for klassisk europeisk musikk. Durskalaen, mollskalaen og alle kirketoneartene er diatoniske skalaer.

Dur- og mollskalaene har vært de vanligste skalaene i vestlig musikk siden begynnelsen av det 17. århundre. De to skalaene som i dag kalles dur og moll utviklet seg gjennom en kompleks prosess fra middelalderens og renessansens kirketonearter. Disse tonearter består av diatoniske skalaer som begynner på hver av de syv tonene i skalaen innen en oktav fra c til c. Kirketoneartene har som regel en variant som starter en kvart under grunntonen, de såkalte plagale skalaene. Varianten kjennetegnes med prefiks hypo (f.eks. frygisk, kirketonearten på e, og hypofrygisk, varianten fra h).

En melodi eller en akkord kalles diatonisk hvis den følger en diatonisk skala.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bekkevold, Lisa (1988): Harmonilære og harmonisk analyse. Oslo: Aschehoug
  • Bjerkestrand, Nils E. og Nesheim, Eilif (1986): Grunnbok i musiklære. Oslo: Norsk musikforlag A/S

Se også[rediger | rediger kilde]

musikkstubbDenne musikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.