Mulasarvastivada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mūlasarvāstivāda (sanskrit, tradisjonell kinesisk: 根本說一切有部, pinyin: Gēnběn shuō yīqièyǒu bù), ordrett «rot-sarvāstivāda», var en av de tidlige buddhistiske skolene i India. Deres opprinnelse og deres forhold til skolen sarvāstivāda er fortsatt uklar.

Klosterordenen til mūlasarvāstivāda, og dens klosterregler, har levd videre i tibetansk buddhisme. De bar røde kapper, og fikk stor innflytelse på skolene nyingma, sakya og kagyü, som bærer røde kapper den dag idag.

Mūlasarvāstivādavinaya[rediger | rediger kilde]

Klosterreglene i ulike skoler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vinaya

Det var betydelig divergens i detaljene omkring klosterreglene hos de tidlige buddhistiske skolene, og derfor er den bevarte litteraturen hos de forskjellige skolene svært forskjellig.[1] Theravādaskolens klosterregler er bevart i vinaya pitaka i pālikanonen.[1][2] I den kinesiske buddhistiske kanon finnes klosterreglene fra fem av de tidlige buddhistiske skolene:[1][2]

Klosterreglene til Dharmaguptaka og Theravāda er de som ligger nærmest opp til hverandre, og mahīśāsakaskolens vinaya er nært beslektet med dharmaguptakavinaya.[2]

Den kinesiske oversettelsen[rediger | rediger kilde]

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

I årene 703–710 e.Kr. foretok Yìjìng (義淨, 635–713) en oversettelse av teksten til kinesisk.

Tekst nr Tittel Andre oversettelser Tripitaka Koreana m.m. Oversetter Bokruller/
etui
T23N1442[3] Detaljert forklaring av vinaya
(Mūlasarvāstivāda) vinayavibhaṅga
根本說一切有部毘奈耶
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē
근본설일체유부비나야
Geunbon seorilcheyubu binaeya
こんぽんせついっさいうぶびなや
Konpon setsuissaiubu binaya 		22 K0891[4]
038 H0960
N1118 		Yìjìng Bind 685
[1–5] 甘 315
Bind 686
[6–10] 甘 315
Bind 687
[11–15] 棠 316
Bind 688
[16–20] 棠 316
Bind 689
[21–25] 去 317
Bind 690
[26–30] 去 317
Bind 691
[31–35] 而 318
Bind 692
[36–40] 而 318
Bind 693
[41–45] 益 319
Bind 694
[46–50] 益 319
T23N1443[5] Detaljert forklaring av vinaya for nonner
(Mūlasarvāstivāda) bhikṣuṇīvinayavibhaṅga
根本說一切有部芯芻尼毘奈耶
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pichúní pínàiyē
근본설일체유부필추니비내야
Geunbon seorilcheyubu piljuni binaeya
こんぽんせついっさいうぶひっしゅにびなや
Konpon setsuissaiubu bisshuni binaya 		22 K0892[6]
038 H0961
N1124 		Yìjìng Bind 695
[1–5] 詠 320
Bind 696
[6–10] 詠 320
Bind 697
[11–15] 樂 321
Bind 698
[16–20] 樂 321

«Analyse av vinaya» (vinayavibhaṅga) tilsvarer tekst # 3 i den tibetanske oversettelsen, og består av 50 bokruller. Teksten ble oversatt av Yìjìng i «sūtraenes oversettelseshall» (翻經院, fān jīng yuàn) i klosteret Dà-jiàn-fú (大薦福寺, dà-jiàn-fú sì) i det 4. året av Jǐnglóng (景龍) – i året 710 e.Kr., under Tangdynastiet.[4]

Teksten fokuserer på 249 klosterregler for munker. Oversetteren Yìjìng merket seg at teksten bærer sterke likheter med «vinaya i ti resitasjoner» (十誦羯磨比丘要用, shísòng lǜ) som tilhørte skolen sarvāstivāda. Det er likevel ikke den samme vinayateksten.[7]

Teksten tar i bruk en omfattende mahāyānaterminologi og benytter esoteriske og tantriske trylleformularer. På dette punkt avviker den både fra «vinaya i ti resitasjoner», såvel som fra «vinaya i fire deler» (四分律, sìfēn lǜ) fra skolen dharmaguptaka. Den er således en typisk blanding mellom lærdommer fra de tidlige buddhistiske skolene og mahāyānaskolen, noe som var typisk for området Nālandā i det østlige India.[7]

Klosterreglene i Tibet[rediger | rediger kilde]

Klosterreglene (vinaya) til mūlasarvāstivāda er bevart i Kangyur (བཀའ་འགྱུར, wylie: bka'-'gyur) i den tibetanske buddhistiske kanon. Disse klosterreglene utgjør første seksjon av Kangyur, og denne seksjonen bærer kort og godt tittelen vinaya eller ‘dul ba (འདུལ་བ།). Tekstsamlingen er også omtalt som «skrifter om klosterregler, tilhørende den første [dreining av] hjulet [av Buddhas ord]» (འཁོར་​ལོ་​དང་​པོར་​གཏོགས་​པ་​འདུལ་​བ་​ལུང་​གི་​སྐོར།, 'khor lo dang por gtogs pa 'dul ba lung gi skor).[8]

Klosterreglene fordeler seg på syv eller åtte tekster som ble oversatt i det første tiår av 800-tallet av tibetaneren Palgyi Lhünpo, Jinamitra fra Kashmir, Vidyākaraprabha fra India, Sarvajñadeva fra Kashmir, Dharmākara fra Kashmir og den tibetanske buddhisten Chokro Lüi Gyaltsen. Originaltekstene var etter alt å dømme på sanskrit. Oversettelsen ble finlest og redigert av Vidyākaraprabha og tibetaneren Kawa Paltsek.[1][8]

Disse tekstene omfatter klosterreglene, deres historie og kommentarer til dem. De inneholder også detaljer om alle reglene for munker, nonner og kvinnelige noviser, såvel som for lekmenn (upāsakas) og lekkvinner (upāsikās). De inneholder en rikdom av detaljer om historien, biografiene og fortellende nedtegnelser som viser hvordan hver enkelt regel oppstod. Tekstenes historiske og kulturelle materiale har paralleller til en betraktelig mengde med sūtra'er, avadānaer og andre verker og avsnitt i Kangyur, og dette utgjør nesten en kanonisk litteratur i seg selv.[1]

Vinayatekstene til andre buddhistiske skoler enn mūlasarvāstivāda finnes ikke i tibetansk oversettelse, og de synes heller ikke å ha eksistert i Tibet. Mens de lærde strides om hvorvidt mūlasarvāstivāda var en egen skole, som var adskilte seg fra sarvāstivāda, så er det et faktum at klosterreglene til mūlasarvāstivāda utgjorde en distinkt litterær sjanger. Denne litteraturen er mange ganger lengre enn noen av de andre fire vinayasamlinger som finnes på kinesisk.[1]

Tekstsamlingen består av syv eller åtte tekster (Toh. 1–7a) som fyller de 13 første bind i Derge Kangyur og Narthang Kangyur (se nedenfor).[9] De er arrangerte i «de fire klasser med vinayatekster» (འདུལ་བ་ལུང་སྡེ་བཞི་, 'dul ba lung sde bzhi): Grunnlaget for vinaya (Toh. 1), analyse av vinaya (Toh. 2–5), seksjon med mindre spørsmål om vinaya (Toh. 6) og fremtredende beretning om disiplin (Toh. 7–7a).[1][8]

Vinayavastu: «Seksjoner om vinaya»[rediger | rediger kilde]

Den første av «de fire klasser med vinayatekster» består av teksten Vinayavastu (འདུལ་བ་གཞི་, ‘dul ba gzhi) eller «seksjoner om vinaya». I Dergé Kangyur opptar denne teksten de fire første bindene, og den er inndelt i 17 kapitler eller seksjoner (vastu, tibetansk: གཞི, gzhi). Hver enkelt seksjon handler om et spesielt aspekt av klosterlivet.[1][10] Teksten tilsvarer Theravādaskolens og pāḷikanonens khandhaka, som er andre del av vinaya pitaka; sistnevnte består av 22 seksjoner eller kapitler.[11]

Avbilding av Yìjìng (義淨, 635–713) som buddhistisk pilegrim under utstillingen «Kedatuan Sriwijaya» i november 2017. National Museum of Indonesia, Jakarta, Indonesia.
Foto: Gunawan Kartapranata (23. november 2017)

Både khandhaka og vinayavastu omhandler det buddhistiske felleskapets ritualer, formelle prosedyrer, og disiplinære tiltak som sørger for orden og sosial koherens. Begge tekstene gir detaljer om klær, mat, husly og medisiner blant munkene og nonnene. Vinayavibhaṅga, som er den andre klassen med vinayatekster, beskriver på sin side eder og regler som styrer den enkeltes individuelle adferd. Den sistnevnte tilsvarer sūtravibhaṅga i pāḷikanonen.[1]

Omkring 80% av vinayavastu er bevart på sanskrit i Gilgitmanuskriptene. Også sanskritversjonen består av 17 seksjoner.[1][2]

I årene 700–711 e.Kr – fra det 1. året av Jiǔ shì (久視) til det 2. året av Jǐng yún (景雲), foretok Yìjìng (義淨, 635–713) en oversettelse av Vinayavastu til kinesisk.[12][13][14][15] Oversettelsen har syv kapitler, som tilsvarer kapitlene 1–4, 6, 8 og 17 i den tibetanske versjonen. Den tibetanske oversettelsen er således mer komplett enn den kinesiske. I den kinesiske buddhistiske kanon er kapitlene presentert som syv adskilte tekster.[12][13][14][15][16][17][18]

I Taishō shinshū daizōkyō (大正新修大藏經) eller «tripiṭaka publisert under Taishōperioden», ofte forkortet Taishō (大正), befinner den seg i bind 23 og 24 som tekstene nr 1444–1450. Bind 22–24 utgjør «vinaya-avdelingen» (律部, lùbù).[12][13][14][15][16][17][18]

I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 37 som tekstene nr 1389–1395. Vi har også oppgitt bind, bokruller og etui i den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사).

I den nyere Peking-utgaven Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 39 som tekstene nr 966–971.[12][13][14][15][16][17][18]

I katalogen som ble publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883, omtales syvende kapittel som tekst nr 1123; de øvrige kapitlene er fraværende.[19] De seks første kapitlene finnes i tekstsamlingen Dainippon zokuzōkyō (大日本續藏經, forkortet som Zokuzōkyō eller 卍), mens det syvende er fraværende.[12][13][14][15][16][17][18]

Oversettelsen til Yìjìng er beskrevet av Heirman (2008) og Kishino (2013).[20][21]

1. Pravrajyāvastu: «Seksjon om å vandre fremover»[rediger | rediger kilde]

Den første seksjonen beskriver hvordan klostertilværelsen oppstod. Riten om «å vandre fremover» (sanskrit: pravrajyā) består av den formelle avvisning av livet i en husholdning og inngangen i en buddhistisk orden. På pāḷi kalles dette skrittet pabbajjā, og på tibetansk kalles det rabjung (རབ་བྱུང་།, rab byung). Kapittelet beskriver hvordan dette skrittet startet som en enkel og åpen invitasjon av Buddha, og deretter utviklet seg til et gjennomtenkt rituale med adgangskriterier som kunne oppfylles av munker med tilstrekkelig kunnskap og pålitelighet.[22]

Statue fra Myanmar i Honolulu Museum of Art. Statuen er fra det 19. århundre og viser Śāriputra, lakkert og forgylt utskåret tre med glass.
Foto: Hiart (2011)

Kapittelet består av tre deler. Den første delen («Śāriputra») forteller om den åndelige søken til Buddhas disipler Śāriputra og Maudgalyāyana. Den gir den historiske bakgrunnen for fremveksten av den buddhistiske orden mot et bakteppe av andre munkeordener som var aktive i det østlige Ganges-bassenget i det femte århundre f.Kr.[22]

I pravrajyāvastu kalles Śāriputra for Upatiṣya (ཉེ་རྒྱལ།, nye rgyal) og Maudgalyāyana kalles for Kolita (པང་ནས་སྐྱེས།, pang nas skyes). De var de fremste av Buddhas disipler, men i begynnelsen var de begge unge braminer, som var velbevandret i de vediske skrifter og som var spådd en lys fremtid. Upatiṣya var en brilliant fortolker av Vedaene, mens Kolita var en talentfull lærer som var forventet å etterfølge sin far som kongelig prest eller purohita (མདུན་ན་འདོན་པ།, mdun na ’don pa) for kongen av Rājagṛha. De to møttes og ble kjent under en fest for nāgákongene Giri og Valguka. Der ble de begge enige om å søke medlemskap i en orden av forsakelse (རབ་བྱུང་།, rab byung) etter å ha fått foreldrenes samtykke.[23]

De to søkerne sikret seg audiens hos seks ledende tīrthika-lærere, men fant at den praksis og filosofi de underviste i var ødeleggende. Deretter møtte de læreren Sañjayin eller Śāstā Sañjayin (སྟོན་པ་ཡང་དག་རྒྱལ།, ston pa yang dag rgyal) som hadde «trukket seg tilbake inn i forsakelse». De var imponerte og sluttet seg til hans orden etter å ha hørt hans filosofi. Den gikk ut på at «dharma er sannhet og ikke-vold; den fredfulle, tidløse, udødelige og konstante tilstand er brahman». Om ikke lenge døde imidlertid Sañjayin og de to må fortsette på sin vei.[24]

Den første delen innledes med en opptegnelse av krigene mellom kongedømmene Anga og Magadha, fortsetter med å beskrive Buddhas fødsel og omtaler brahminene Māṭhara (གནས་ལེན་གྱི་བུ།, gnas len gyi bu) og Tiṣya (སྐར་རྒྱལ།, skar rgyal). Sistnevnte var en Lokāyata-filosof fra Dakṣiṇa. Først etter 30 sider om krig og genealogi, møter vi de to hovedpersonene. I de 17 seksjoner av den tibetanske Vinayavastu er det innvevd en av de mest omfattende biografier av Buddha som er tilgjengelig på noe språk. Disse første tilsynelatende avledninger, er derfor starten på en episk fortelling som tar form over de 2436 sider av Vinayavastu i Dergè Kangyur.[25][26] Forfatterskapet er ukjent, men kapittelet har en sammensatt natur og må være komponert av flere forfattere.[27][28]

Statue av Maudgalyāyana i meditasjon.
Foto: SadahamYathra (3. oktober 2014)

Den andre delen beskriver de tre utviklingsstadiene i opptaksritualet: (a) Buddhas første informative invitasjon (b) den tidlige rite uten de strenge opptakskriterier som kom senere og (c) det moderne rituale eller vartamānakalpa (ད་ལྟར་བྱུང་བའི་ཆོ་ག, da ltar byung ba’i cho ga).[29] Opptak av kvinner er omtalt i Vinayakṣudrakavastu (Toh. 6).[30][31]

Et kort mellomspill med tittelen «utspørring av upāsena» (ཉེ་སྡེ།, nye sde) formulerer vilkårene for den nye munkens lærlingeplass under en eldre munk. Det formulerer også vilkårene for når en munk er moden til å bli lærer og selv fungere som foresatt eller upādhyāya (མཁན་པོ།, mkhan po) eller som instruktør eller ācārya (སློབ་དཔོན།, slob dpon).[32]

Den opprinnelige rite var svært enkel. Postulanter, i dette tilfelle Upatiṣya og Kolita, spurte Buddha om å tilsluttes ordenen. Gjennom den enkle invitasjonen «Kom munker. Lev det hellige liv eller brahmacarya (ཚངས་སྤྱོད།, tshangs spyod)», ble postulantene akseptert. Denne enkle invitasjonen er kjent som «ordinering ved å si: Kom munker !» eller ehibhikṣukā upasaṃpadā (དགེ་སློང་ཚུར་ཤོག་གི་བསྙེན་པར་རྫོགས་པ།, dge slong tshur shog gi bsnyen par rdzogs pa).[33] Men etter hvert som buddhismen fikk flere tilhengere, ble det mindre praktisk for Buddha å ordinere hver postulant. Å se og møte Buddha personlig, innebar for mange en lang og strevsom reise. Da Buddha hørte om en postulant som hadde dødd på veien, fikk det buddhistiske fellesskapet (saṃgha) tillatelse til å foreta ordinasjon eller upasaṃpadā (བསྙེན་པར་རྫོགས་པ།, bsnyen par rdzogs pa). Dette tidlige rituale blir kalt purākalpa (སྔོན་གྱི་ཆོ་ག, sngon gyi cho ga) eller den tidlige rite.[34]

Den nye riten krevde at postulantene sendte en forespørsel til det lokale saṃgha tre ganger, hvoretter en tjenestegjørende munk reiste til det lokale saṃgha og behandlet forespørselen. Forsamlingen viste sitt samtykke ved å forbli i taushet, og postulanten ble formelt innlemmet i ordenen og ble ordinert.[35]

Den tidlige rite opptok nye medlemmer uten bestemmelser for å lære dem opp. Den nye riten løste et logistisk problem uten å hjelpe nye medlemmer i å etablere en moralsk kodeks og en ny livsstil. Enkelte nye munker manglet følelsen av dekorum og oppførte seg dårlig. Lokale brahminer og husmenn klaget endog over å bli trakkasert av munkene. De nye munkene kom til byen for å be om almisser, uryddig og ukorrekt kledd, snakket skingrende med høye stemmer, oppførte seg vilt, og krevde at de ble matet.[36]

Når en munk ble syk og døde av mangel på pleie, følte de eldre munkene en forpliktelse til å handle. Grove forsømmelser gjorde at det buddhistiske fellesskapet ba Buddha om å gripe inn. Etter litt overveielse skapte Buddha stillingene foresatt og instruktør.[37]

Men igjen fant munkene seg selv i et dilemma, fordi de ikke visste hvordan de skulle akseptere og ordinere postulanter. Det ble derfor laget en lengre og mer formell rite med strengere adgangskriterier, ordinering og en inndeling i (a) legmenn eller upāsaka (དགེ་བསྙེན།, dge bsnyen), (b) noviser eller śrāmaṇera (དགེ་ཚུལ།, dge tshul) og munker. Denne rite er den som har blitt fulgt til denne dag, og som er kjent i tradisjonen som «den nåværende tidens rite» eller vartamānakalpa (ད་ལྟར་བྱུང་བའི་ཆོ་ག, da ltar byung ba’i cho ga).[38]

Relieff av to nāgáer fra Bhuvanesvar, India. I hinduismen og buddhismen er nāgáer slangelignende, ikke-menneskelige vesener som kan anta menneskelig form.
Foto: Dr. Benjamín Preciado Solís (ukjent dato)

Den tredje delen («Tīrthikas») beskriver omstendighetene som førte til det moderne rituale. Tīrthikas (མུ་སྟེགས་ཅན།, mu stegs can) var religiøse og filosofiske ordener som var samtidige med den tidligste buddhismen, deriblant jainismen, jaṭilaene, ājīvikaene og cārvākaene. I Gilgit-manuskriptene kalles de tīrthya. Begrepet refererte opprinnelig til ikke-brahmanistiske asketordener som stod utenfor det hinduistiske samfunn.[39][40][41] Śrāmaṇyaphala sūtra (som finnes både på sanskrit, pāḷi, kinesisk og tibetansk) gir en mer detaljert beskrivelse av disse seks ordeners filosofi.[42]

Orientalistene knytter flere av tīrthika-lærerne til spesifikke historiske personer: Jñātiputra (གཉེན་གྱི་བུ་གཅེར་བུ།, gnyen gyi bu) er bedre kjent som Mahāvīra, lederen av Nirgrantha eller digambararetningen og den siste tirthankara; Gośālīputra (གནག་ལྷས་ཀྱི་བུ།, gnag lhas kyi bu) var en prominent leder for ājīvikaene;[43] Pūraṇa (རྫོགས་བྱེད།, rdzogs byed) har blitt kalt den fremste av 500 ājīvikaer, selv om filosofien som tilegnes ham verken ligner på Gośālīputra's fatalisme eller på digambararetningen som buddhister noen ganger omtaler som ājīvikaer.[44]

De ekskluderende kriteriene, som anses for å være «hindringer eller antarāyikadharma (བར་ཆད་ཀྱི་ཆོས།, bar chad kyi chos) for ordinasjon», forklares alle gjennom opprinnelseshistorier (nidāna, gleng gzhi).[45] Denne tredje delen forteller historien om Saṅgharakṣita (དགེ་འདུན་འཚོ།, dge ’dun ’tsho) som forklarer hvorfor nāgaer (vesener som kan anta menneskelig form) ikke har adgang til den buddhistiske orden. I en historie om Saṅgharakṣita og en nāga-munk, er det innbakt flere mindre opprinnelseshistorier, deriblant om hva en administrator kan forventes å gjøre rede for og hvorfor en munk ikke skal undervise uten først å bli bedt om å gjøre det.[46]

Denne seksjonen inneholder også flere avadānas – didaktiske historier eller «karmiske historier» som forklarer en gitt omstendighet i lys av tidligere handlinger og hva som frembragte den.[47] Èn av avadānaene forteller om hvordan en form-skiftende nāga antar menneskelig form og forvandles til en munk. Andre forteller om hva som skjer med munker som kjemper om maten, som ødelegger det buddhistiske felleskapets eiendom, og som holder tilbake mat og drikke fra andre munker.[48]

En vedisk seers sarkastiske bemerkning om buddhistiske munkers tilbøyelighet til å forkynne ved den minste provokasjon, blir påskuddet for at Saṅgharakṣita forkynner Nagaropama sūtra. Videre blir Saṅgharakṣita's bestrebelser om å etablere buddhismen i nāga'enes land en mulighet til å diskutere «de fire āgama'er» i sūtra pitaka.[49] Sammenflettingen av sjangre viser hvordan teksten er et sammensatt collage, hvor historier, sūtraer og klosterdisiplin veves inn i en instruerende fortelling.[50]

Den 31. oktober 2018 publiserte Padmakara Translation Group en engelsk oversettelse av den tibetanske pravrajyāvastu.[1][51] Dette var første gangen den tibetanske versjonen ble oversatt til et vestlig språk. I 1983 publiserte Helmut Eimer og Frank-Richard Hamm en kritisk analyse av den tibetanske versjonen på tysk, men de foretok ingen oversettelse.[52]

I 1939 publiserte Nalinaksha Dutt en kopi av sanskrit-teksten til Vinayavastu, gjengitt i devanāgarīskrift, herunder Pravrajyāvastu. Teksten var hentet fra Gilgitmanuskriptene som ble oppdaget i 1931.[53] I 1967 og 1970 publiserte Dr. Sitansusekhar Bagchi en tilsvarende sanskrit-tekst i to bind med tittelen मूल्सर्वास्तिवादविनयवस्तु – Mūlasarvāstivādavinatavastu.[54]

Vinayavibhaṅga[rediger | rediger kilde]

Den andre seksjonen handler om en analyse av vinaya, herunder 364 eder (Toh. 4) for nonner og 253 eder (Toh. 2) for munker. I tillegg omtales 26 eder for noviser, 8 eder for fasting og 5 eder for lekmenn og lekkvinner. Tekst nr 3 og nr 5 gir detaljerte forklaringer på hvorfor forskjellige regler i klosterdisiplinen oppstod.[1]

Vinayakṣudrakavastu[rediger | rediger kilde]

Den tredje seksjonen består av den sjette teksten. Det dreier seg om mindre spørsmål om vinaya, som ikke er dekket av de 17 kapitler i Vinayavastu. Denne teksten kan derfor betraktes som et «langt tilleggskapittel» til de 17 kapitlene.[1]

Vinayottaragrantha[rediger | rediger kilde]

Den fjerde seksjonen består av Vinayottaragrantha, den syvende teksten (Toh. 7). Dette er en samling av omkring ti underseksjoner, som muligens har vært uavhengige tekster. De sørger for forsterkede forklaringer på klosterreglene og deres historie. Det finnes to versjoner av teksten i tibetansk oversettelse, som her er nummererte Toh. 7 og Toh. 7a. Den andre versjonen er den mest komplette. Den første inneholder bare spørsmålet til Upāli, mens den andre inneholder samme tekst sammen med en mengde andre. Kolofonene og katalogen til Derge Kangyur antyder at begge versjoner ble bevart fordi det var forskjellige grader av autentifisering av deres respektive innhold.[1]

Den kinesiske versjonen[rediger | rediger kilde]

Tekst nr Tittel Tripitaka Koreana m.m. Bokruller/
etui
T23N1444 [12] 根本說一切有部毘奈耶出家事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē chūjiā shì
근본설일체유부비나야출가사
Geunbon seorilche yubu binaya chulga sa
こんぽんせついっさいうぶびなやしゅっけじ
konpon setsuissaiubu binayashu ke
[Toh. 1.1 Pravrajyāvastu] 		37 K1391
039 H0967
卍 002, side 1 		Bind 1145
[1–4] 綺 553
T23N1445 [13] 根本說一切有部毘奈耶出家事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē chūjiā shì
근본설일체유부비나야출가사
Geunbon seorilche yubu binaya chulga sa
こんぽんせついっさいうぶびなやしゅっけじ
konpon setsuissaiubu binayashu ke
[Toh. 1.2 Poṣadhavastu] 		37 K1392
039 H0968
卍 002, side 44 		Bind 1146
[1] 綺 553
T23N1446 [14] 根本說一切有部毘奈耶出家事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē chūjiā shì
근본설일체유부비나야출가사
Geunbon seorilche yubu binaya chulga sa
こんぽんせついっさいうぶびなやしゅっけじ
konpon setsuissaiubu binayashu ke
[Toh. 1-3 Pravāraṇāvastu] 		37 K1393
039 H0969
卍 002, side 51 		Bind 1146
[1] 綺 553
T23N1447 [15] 根本說一切有部毘奈耶出家事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē chūjiā shì
근본설일체유부비나야출가사
Geunbon seorilche yubu binaya chulga sa
こんぽんせついっさいうぶびなやしゅっけじ
konpon setsuissaiubu binayashu ke
[Toh. 1-4 Varṣāvastu] 		37 K1394
039 H0970
卍 002, side 59 		Bind 1146
[1] 綺 553
T24N1448 [16] 根本說一切有部毘奈耶藥事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē yào shì
근본설일체유부비나야약사
geunbon seorilche yubu binaya yak sa
こんぽんせついっさいうぶやくじ
konpon setsuisaiubu yaku ji
[Toh. 1-8 Kaṭhinavastu] 		37 K1389
039 H0965
卍 001, side 805 		Bind 1137
[1-5] 濟 549
Bind 1138
[6-10] 濟 549
Bind 1139
[11-14] 弱 550
Bind 1140
[15-18] 弱 550
T24N1449 [17] 根本説一切有部毘奈耶羯恥那衣事
Gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē jié chǐ nà yī shì
근본설일체유부비나야갈치나의사
geunbon seorilche yubu binayagal chinau isa
こんぽんせついっさいうぶびなやかっちなえじ
konpon setsuisaiubu binayaka chinae ji
[Toh. 1-6 Bhaiṣajyavastu] 		37 K1395
039 H0971
卍 002, side 78 		Bind 1146
[1] 綺 553
T24N1450 [18] 根本説一切有部毘奈耶破僧事
gēnběn shuōyíqiè yǒubù pínàiyē pò sēng shì
근본설일체유부비나야파승사
geunbon seorilche yubu binaya pa seung sa
こんぽんせついっさいうぶびなやはそうじ
konpon setsuisaiubu binaya ha sō ji
[Toh. 1-17 Saṅghabhedavastu] 		37 K1390
039 H0966
Nanjio N1123 		Bind 1141
[1-5] 扶 551
Bind 1142
[6-10] 扶 551
Bind 1143
[11-15] 傾 552
Bind 1144
[16-20] 傾 552

Den tibetanske versjonen[rediger | rediger kilde]

Toh.[1] Tittel[1][10] Sider i Derge Derge [8] Narthang[9]
1 Seksjoner om vinaya
Vinayavastu (འདུལ་བ་གཞི་ ‘dul ba gzhi)		 2435.716 [55] Bind 1 (ཀ), 1b.1-311a.6 [55]
Bind 2 (ཁ), 1b.1-317a.7 [55]
Bind 3 (ག), 1b.1-293a.6 [55]
Bind 4 (ང), 1b.1-302a.5 [55]		 Bind 1 (ཀ), 1b-408b
Bind 2 (ཁ), 1b-563b
Bind 3 (ག), 1b-478b
Bind 4 (ང), 1b-470b
1-1 Kapittelet om å gå fremover
རབ་ཏུ་འབྱུང་བའི་གཞི། · rab tu ’byung ba’i gzhi
Pravrajyāvastu [51]		 259 [51] Bind 1 (ཀ), 1a.1–131a.4 [51]
1-2 Kapittel om riten av restaurering
གསོ་སྦྱོང་གི་གཞི། · gso sbyong gi gzhi/
Poṣadhavastu		 182 [1] Bind 1 (ཀ), 132a.1-222b
1-3 Kapittel om lettelse av restriksjoner
དགག་དབྱེའི་གཞི། · dgag dbye'i gzhi/
Pravāraṇāvastu		 33 [1] Bind 1 (ཀ), 223a.1-240a
1-4 Kapittel om regntiden
དབྱར་གྱི་གཞི། · dbyar gyi gzhi/
Varṣāvastu		 29 [1] Bind 1 (ཀ), 240b.1-
1-5 Kapittel om lær
ཀོ་ལྤགས་ཀྱི་གཞི། · ko lpags kyi gzhi/
Carmavastu		 53 [1]
1-6 Kapittel om medisinske materialer
སྨན་གྱི་གཞི། · sman gyi gzhi/
Bhaiṣajyavastu [56]		 794 [56] Bind 1 (ཀ), folio 277.b–311.a
Bind 2 (ཁ), folio 1.a–317.a
Bind 3 (ག), folio 1.a–50.a [56]
1-7 Kapittel om kjortlene
གོས་ཀྱི་གཞི། · gos kyi gzhi/
Cīvaravastu		 132 [1]
1-8 Kapittel om å gjøre klær om til kjortler
སྲ་བརྐྱང་གི་གཞི། · sra brkyang gi gzhi/
Kaṭhinavastu		 18 [1]
1-9 Kapittel om munkene i Kauśāmbī
ཀཽ་ཤཱམ་བཱིའི་གཞི། · kau shAm bI'i gzhi/
Kośāmbakavastu		 22 [1]
1-10 Kapittel om formelle handlinger
ལས་ཀྱི་གཞི། · las kyi gzhi/
Karmavastu		 13 [1]
1-11 Kapittel om en gruppe problematiske munker
དམར་སེར་ཅན་གྱི་གཞི། · dmar ser can gyi gzhi/
Pāṇḍulohitakavastu		 51 [1]
1-12 Kapittel om personlighetstyper
གང་ཟག་གི་གཞི། · gang zag gi gzhi/
Pudgalavastu		 23 [1]
1-13 Kapittel om degraderinger
སྤོ་བའི་གཞི། · spo ba'i gzhi/
Pārivāsikavastu		 11 [1]
1-14 Kapittel om avskaffelse av restaureringsritene
གསོ་སྦྱོང་གཞག་པའི་གཞི། · gso sbyong gzhag pa'i gzhi/
Poṣadhasthāpanavastu		 11 [1]
1-15 Kapittel om husly
གནས་ལམ་གྱི་གཞི། · gnas lam gyi gzhi/
Śayanāsanavastu		 71 [1]
1-16 Kapittel om uenigheter
རྩོད་པའི་གཞི། · rtsod pa'i gzhi/
Adhikaraṇavastu		 68 [1]
1-17 Kapittel om skismer innenfor Sangha
དགེ་འདུན་གྱི་དབྱེན་གྱི་གཞི། · dge 'dun gyi dbyen gyi gzhi/
Saṅghabhedavastu		 676 [1]
2–5 Analyse av vinaya
Vinayavibhaṅga (འདུལ་བ་རྣམ་འབྱེད་ 'dul ba rnam 'bye)		 2713.282
[57][58][59][60]		 Bind 5 (ཅ), 1b.1-292a.7 [57][58]
Bind 6 (ཆ), 1b.1-287a.7 [58]
Bind 7 (ཇ), 1b.1-287a.7 [58]
Bind 8 (ཉ), 1b.1-269a.6 [58]
Bind 9 (ཏ), 1b.1-328a.6 [59][60]		 Bind 5 (ཅ), 1b-439b
Bind 6 (ཆ), 1a-431b
Bind 7 (ཇ), 1a-446b
Bind 8 (ཉ), 1a-412b
Bind 9 (ཏ), 1b-483b
2 Sūtra om individuell frigjørelse
སོ་སོར་ཐར་པའི་མདོ། · so sor thar pa'i mdo/
Prātimokṣasūtra		 38.429 [57] Bind 5 (ཅ), 1b.1-20b.7 [57] Bind 5 (ཅ), 1b-30b
3 Detaljert forklaring av vinaya
འདུལ་བ་རྣམ་འབྱེད། · 'dul ba rnam 'byed/
Vinayavibhaṅga		 2021.71 [58] Bind 5 (ཅ), 21a.1-292a.7 [58]
Bind 6 (ཆ), 1b.1-287a.7 [58]
Bind 7 (ཇ), 1b.1-287a.7 [58]
Bind 8 (ཉ), 1b.1-269a.6 [58]		 Bind 5 (ཅ), 30b-439b
Bind 6 (ཆ), 1a-431b
Bind 7 (ཇ), 1a-446b
Bind 8 (ཉ), 1a-412b
4 Sūtra om individuell frigjørelse for nonner
དགེ་སློང་མའི་སོ་སོར་ཐར་པའི་མདོ། · dge slong ma'i so sor thar pa'i mdo/
Bhikṣunīprātimokṣasūtra		 47.429 [59] Bind 9 (ཏ), 1b.1-25b.1 [59] Bind 9 (ཏ), 1b-36b
5 Detaljert forklaring av vinaya for nonner
དགེ་སློང་མའི་འདུལ་བ་རྣམ་པར་འབྱེད་པ། · dge slong ma'i 'dul ba rnam par 'byed pa/
Bhikṣunīvinayavibhaṅga		 605.714 [60] Bind 9 (ཏ), 25b.1-328a.6 [60] Bind 9 (ཏ), 36b-483b
6 Mindre spørsmål om vinaya
Vinayakṣudrakavastu
(འདུལ་བ་ཕྲན་ཚེགས་ཀྱི་གཞི་ 'khor lo dang por gtogs pa 'dul ba lung gi skor/)		 1281.714 [61] Bind 10 (ཐ), 1b.1-310a.7 [61]
Bind 11 (ད), 1b.1-333a.7 [61]		 Bind 10 (ཐ), 1a-324b
Bind 11 (ད), 1a-708b
6 Mindre spørsmål om vinaya
འདུལ་བ་ཕྲན་ཚེགས་ཀྱི་གཞི། · 'dul ba phran tshegs kyi gzhi/
Vinayakṣudrakavastu		 1281.714 [61] Bind 10 (ཐ), 1b.1-310a.7 [61]
Bind 11 (ད), 1b.1-333a.7 [61]		 Bind 10 (ཐ), 1a-324b
Bind 11 (ད), 1a-708b
7 Fremtredende beretning om disiplin
Vinayottaragrantha (འདུལ་བ་གཞུང་བླ་མ། · 'dul ba gzhung bla ma)		 1225.429 [62][62] Bind 12 (ན), 1b.1-302a.7 [62][63]
Bind 13 (པ), 1b.1-313a.5 [63]		 Bind 12 (ན), 1b-458b
Bind 13 (པ), 1a-473b
7 Fremtredende beretning om disiplin
འདུལ་བ་གཞུང་བླ་མ། · 'dul ba gzhung bla ma/
Vinayottaragrantha		 182 [62] Bind 12 (ན), 1b.1-92a.7 [62] Bind 12 (ན), 1b-139b
7a Fremtredende beretning om disiplin
འདུལ་བ་གཞུང་བླ་མ། · 'dul ba gzhung bla ma/
Vinayottaragrantha		 1043.429 [63] Bind 12 (ན), 92b.1-302a.7 [63]
Bind 13 (པ), 1b.1-313a.5 [63]		 Bind 12 (ན), 139b-458b
Bind 13 (པ), 1a-473b

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae af Padmakara 2021
  2. ^ a b c d e f g h i j The Monastic Law 2020
  3. ^ Taishō, bind 23 tekst nr 1442
  4. ^ a b Tripikata_Koreana, bind 22, tekst nr 891
  5. ^ Taishō, bind 23 tekst nr 1443
  6. ^ Tripikata_Koreana, bind 22, tekst nr 892
  7. ^ a b DDB: 根本說一切有部毘奈耶 2001
  8. ^ a b c d Schaeffer 2009
  9. ^ a b bka' 'gyur (snar thang) 2020
  10. ^ a b Schaeffer (D.1) 2009
  11. ^ Lueritthikul 2015, side 17
  12. ^ a b c d e f Taishō, bind 23 tekst nr 1444
  13. ^ a b c d e f Taishō, bind 23 tekst nr 1445
  14. ^ a b c d e f Taishō, bind 23 tekst nr 1446
  15. ^ a b c d e f Taishō, bind 23 tekst nr 1447
  16. ^ a b c d e Taishō, bind 24 tekst nr 1448
  17. ^ a b c d e Taishō, bind 24 tekst nr 1449
  18. ^ a b c d e Taishō, bind 24 tekst nr 1450
  19. ^ Nanjio 1883
  20. ^ Heirman 2008
  21. ^ Kishino 2013
  22. ^ a b Padmakara 2021, i.11
  23. ^ Padmakara 2021, i.14
  24. ^ Padmakara 2021, i.15
  25. ^ Padmakara 2021, i.16
  26. ^ Lin 2011
  27. ^ Finnegan 2009
  28. ^ Padmakara 2021, i.17
  29. ^ Padmakara 2021, i.12
  30. ^ Jyväsjärvi 2011
  31. ^ Tsedroen 2011
  32. ^ Padmakara 2021, i.19
  33. ^ Padmakara 2021, i.20
  34. ^ Padmakara 2021, i.21
  35. ^ Padmakara 2021, i.22
  36. ^ Padmakara 2021, i.23
  37. ^ Padmakara 2021, i.24
  38. ^ Padmakara 2021, i.25
  39. ^ Padmakara 2021, i.13
  40. ^ Schopen 2000
  41. ^ Vogel 1970
  42. ^ MacQueen 2008
  43. ^ Jaini 1970
  44. ^ Padmakara 2021, i.18
  45. ^ Padmakara 2021, i.27
  46. ^ Padmakara 2021, i.28
  47. ^ Strong 1989
  48. ^ Padmakara 2021, i.29
  49. ^ Padmakara 2021, i.30
  50. ^ Padmakara 2021, i.31
  51. ^ a b c d Padmakara 2021
  52. ^ Eimer 1983
  53. ^ Dutt 1939
  54. ^ Bagchi 1970
  55. ^ a b c d e Schaeffer (D.1) 2009
  56. ^ a b c Padmakara 2021
  57. ^ a b c d Schaeffer (D.2) 2009
  58. ^ a b c d e f g h i j Schaeffer (D.3) 2009
  59. ^ a b c d Schaeffer (D.4) 2009
  60. ^ a b c d Schaeffer (D.5) 2009
  61. ^ a b c d e f Schaeffer (D.6) 2009
  62. ^ a b c d e Schaeffer (D.7) 2009
  63. ^ a b c d e Schaeffer (D.8) 2009

Kilder[rediger | rediger kilde]

Nettsteder[rediger | rediger kilde]

Bøker og tidsskrifter[rediger | rediger kilde]



  • Schopen, Gregory (2000). Hierarchy and Housing in a Buddhist Monastic Code: A Translation of the Śāyanāsanavastu. Buddhist Literature, Vol. 2, 92–196. Berkeley: Institute of Buddhist Studies, 2000. s. 757–766. 
  • Strong, John S. (1989). The Legend of King Aśoka: A Study and Translation of the Aśokāvadāna. Princeton Library of Asian Translations, 87, Motilal Banarsidass, Delhi, 1989. ISBN 978-0691634050. 
  • Tsedroen, Bhikṣuṇī Jampa; Anālayo, Bhikkhu (2011). The Gurudharma on Bhikṣuṇī Ordination in the Mūlasarvāstivāda Tradition. Academy of World Religions & Center for Buddhist Studies, University of Hamburg, 2011. s. 757–766. 
  • Vogel, Claus (1970). The Teachings of the Six Heretics According to the Pravrajvāvastu of the Tibetan Mūlasarvāstivāda Vinaya. Wiesbaden: Deutsche Morgenländische Gesellschaft, Kommissionsverlag F. Steiner,1970. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mulasarvastivada&oldid=24426410»