Buddhistisk hybridsanskrit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Buddhistisk hybridsanskrit er en moderne benevnelse som benyttes innenfor lingvistikken om et middelindoarisk språk som er benyttet innenfor en klasse av indiske buddhistiske tekster. Språket er også noen ganger blitt kalt «buddhistisk sanskrit» eller «blandet sanskrit».

Benevnelsen ble første gangen brukt i 1936 av filologen og orientalisten Franklin Edgerton (1885–1963),[1] som refererte til en «sanskritifisert» form for prākrit, og som han mente å ha identifisert i en rekke buddhistiske sanskrit-tekster. I sanskrit-originalen av Lotussutraen, saddharmapuṇḍarīkasūtram, som lå til grunn for Kerns oversettelse i 1884,[2] påpekte han for eksempel at det tekniske begrepet ātmabhāva, som også opptrer i śvetāśvatara upanishad 1.2, var fonetisk ekvivalent med pāli attabhāva.[3][4] Han fortsatte med å påvise ord og begreper i Lalitavistarasutraen, såvel som i den omfattende prajñāpāramitā-litteraturen, som var unaturlige i henhold til sanskritgrammatikken til Pāṇini, men som ga mening i en pali-kontekst.[5]

Buddhistisk hybridsanskrit er ikke fullstendig grammatisk ukorrekt, og leseren vil sjelden møte på uttrykksformer som er mindre grammatiske enn eksempelvis eposene Mahabharata og Ramayana, som også tidvis bryter de strenge reglene til Pāṇini. Likevel inneholder de buddhistiske sanskrit-tekstene en egen sjargong og egne uttrykksformer, som aldri forekom hos skribenter som ikke var buddhister.[6] I de fleste tilfellene dreier det seg om ord som nesten er identisk med pāli. I stedet for å omarbeide og oversette ordene fra pāli og andre språk til sanskrit,[7] har forfatterne – og det spesielt i tekster fra den tidlige skolen mahāsāṃghika, benyttet seg av «blandet sanskrit» der de fonetiske formene er forandret til sanskrit-former, men hvor den underliggende prākrit-grammatikken er bevart. Et eksempel er prākrit bhikkhussa, som er possessiv entall for bhikkhu, og et kognat med sanskrit bhikṣu, «buddhistisk munk». I stedet for å konvertere dette til den grammatisk korrekte sanskrit-formen bhikṣoḥ, har forfatterne konsekvent endret dette til bhikṣusya.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edgerton (1936)
  2. ^ Kern (1884)
  3. ^ Kern (1884), s. 76, linje 10
  4. ^ Edgerton (1936), s. 501
  5. ^ Edgerton (1936), s. 501-502
  6. ^ Edgerton (1936), s. 503
  7. ^ Edgerton (1936), s. 502
  8. ^ Burrow (1965), s. 61

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burrow, T (1955): The Sanskrit language, 1. utgave, 2. opplag: Faber and Faber, London, 1965, ISBN 978-8120817678
  • Edgerton, Franklin (1936): «The Prakrit Underlying Buddhistic Hybrid Sanskrit» i: Bulletin of the School of Oriental Studies, 8 (2/3), University of London, Indian and Iranian Studies: Presented to George Abraham Grierson on His Eighty-Fifth Birthday, 7th January, 1936, s. 501-516, online tekst hos JSTORE
  • Edgerton, Franklin (2004): Buddhist Hybrid Sanskrit Grammar and Dictionary, William Dwight Whitney linguistic series, Munshiram Manoharlal Publishers Pvt Ltd, 2 bind, ISBN 81-215-1110-0, ISBN 978-8121511100
  • Kern, H. (1884): Saddharma-Pundarîka or, The Lotus of the True Law, Sacred Books of the East, Vol XXI
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Buddhistisk_hybridsanskrit&oldid=24334118»