Menachem Begin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Menahem Begin)
Gå til: navigasjon, søk
Menachem Begin
Menachem Wolfovich Begin
Menachem Begin
Menachem Begin i 1978
Født 16. august 1913
Russland Brest-Litovsk i Russland (nåværende Hviterussland)
Død 9. mars 1992 (78 år)
Israel Tel Aviv, Israel
Yrke Politiker
Parti Likud
Israels Statsminister
Forgjenger Yitzhak Rabin
Etterfølger Yitzhak Shamir

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1978

Menachem Begin (hebraisk מְנַחֵם בְּגִין), polsk: Mieczysław Biegun, (russisk: Менахем Вольфович Бегин (født 16. august 1913 i Brest-Litovsk i Hviterussland, død 9. mars 1992 i Israel) var en israelsk politiker. Begin var leder av Irgun, en militant jødisk organisasjon som kjempet mot de britiske myndighetene i Palestinamandatet og arabiske militante. Bombingen av King David Hotel ble gjennomført i den perioden han var leder. Han var landets sjette statsminister, og satt fra juni 1977 til oktober 1983.

Han fikk Nobels fredspris i 1978 sammen med Anwar Sadat etter fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Fredsavtalen ble inngått noen måneder etter Camp David-avtalen ble signert på Camp David.

Begin var initiativtakeren til Operasjon Opera i 1981, som var et angrep på en irakisk atomreaktor som den israelsk regjeringen misstenkte skulle brukes til å lage atomvåpen.

Begins ettermæle har blitt svertet på grunn av hans ordre om å invadere Libanon i 1982.[1] Invasjonen var en medvirkende årsak til den beryktede massakren i Sabra og Shatila i Beirut samme år, og selv om ingen israelere deltok i massakren, har blant annet Begin og Ariel Sharon blitt kritisert for å ikke ha forutsett faren for at de kristne falangistene kunne komme til å ta hevn for drapet på Libanons tidligere president Bashir Gemayel.

I 1983 trakk Begin seg fra det politiske liv. Årsakene skal ha vært hans kones bortgang, samt de store tapene i Libanon.[2] Han ble sterkt preget av depresjon, og orket ikke lenger å bære de politiske byrdene det medførte å være statsminister.[3] Yitzhak Shamir tok over etter ham, og styrte Israel til 1992 med unntak av en kort periode på 80-tallet, da Shimon Peres førte en kort regjering som tilslutt kollapset.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten aften - "Kjempende jøde" (09.03.1992 - Side: 6) «Begin vil bli husket som mannen som fikk Egypts president Anwar alSadat til å besøke Jerusalem og for en omstridt Nobels fredspris. Men det ulykksalige felttoget i Libanon i 1982 og den kompromissløse holdningen vis-à-vis palestinerne ligger tungt i den andre vektskålen».
  2. ^ Aftenposten Morgen - Begin gjør alvor, forlater statsroret (16.09.1983 - Side: 8) «Hans medarbeidere har bestemt avsannet sterke rykter om at Begin var syk. Han ble nedfor da hans hustru døde i november, og de vedvarende israelske tapene i Libanon er også gått hardt inn på ham».
  3. ^ Aftenposten Aften - 07.09.1988 - Side: 6 «Høsten 1982, mens han befant seg i USA, kom så beskjeden fra Israel om dødsfallet. Sorgen ble blandet med en skyldfølelse over at han ikke hadde vært til stede. Begin skyndte seg hjem til begravelsen og til en ny tilværelse, der han gled inn i en stadig dypere depresjon. Medlemmer av regjeringen fortalte at det tidvis virket som om han var fullstendig fjern for verden - den tidligere så myndige skikkelsen satt nærmest og lallet mens hans kolleger føk i tottene på hverandre. I slutten av august 1983 ga han beskjed om at han ikke orket mer, to uker senere ledet han sitt siste regjeringsmøte. Så lukket han seg inne - i dobbelt forstand».
politikerDenne politiker- og Israelrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.
En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.