Den fjerde statsmakt
Den fjerde statsmakt er i Norge og Danmark en betegnelse som brukes om pressen, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er nasjonalforsamlingen, regjeringen og domstolene.
Begrepsbruken kan skyldes en noe feilaktig oversettelse av det engelske begrep the fourth estate (den fjerde stand).[1] I Sverige kalles pressen den tredje statsmakten og domstolene omtales ikke som en statsmakt.[2]
I prinsippet[trenger referanse] skal «den fjerde statsmakt» være et vern om den personlige friheten, og overvåke og påtale overgrep mot enkeltmennesker, som blir begått av de tre andre statsmaktene.[3]
«Den fjerde statsmakt» har fått kritikk i Norge for å være kollektivistisk, og ikke ivareta det enkelte individs interesser overfor «samfunnet». I forbindelse med Moen-saken sier Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i «Dagsrevyen», om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO:
«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre».
I forbindelse med avsløringene i Moen-saken inviterte Oslo Redaktørforening til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.
[rediger] Misbruk av makt
Media i Norge har også fått tildels sterk kritikk[av hvem?] for misbruk av makt i forbindelse med «sensasjonsoppslag» om enkeltpersoner. Kritikken har bestått i at det er langt lettere å «henge ut» enkeltpersoner enn organisasjoner og offentlige myndigheter. Enkeltpersoner han ingen mulighet[trenger referanse] for troverdig å tilbakevise uriktige påstander, eller påstander om bagatellmessige lovbrudd som også begås av «folk flest». Offentliggjøring av slike forhold i pressen forventes imidlertid[av hvem?] å ha allmennhetens interesse, i tillegg til at de gir høye leser/seertall.
Slik misbruk av medias makt kan føre til at enkeltpersoner som føler seg «offentlig» uthengt velger å ta sitt eget liv fremfor «å leve med skammen». Et eksempel er Tore Tønnes selvmord julen 2002.[4] Et annet eksempel er medias behandling av Jan P. Syse.
Også i Torgersen-saken har media blitt kritisert for å ha kunnet medvirke til justismord.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Allern, Sigurd: Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi, Oslo, Pax forlag (2. utgave, 1996) side 40-42.
- ^ Se Smith, Eivind: «Sverige som konstitutionell demokrati» i Stat og makt. Artikler i utvalg 1980–2001 (Universitetsforlaget, 2002) på side 51-53.
- ^ Røisland, Christin: Selvjustis i norsk presse : en innholdsanalyse av uttalelsene avgitt av Pressens Faglige Utvalg for perioden 1995-2005 (Hovedoppgave i statsvitenskap – Universitetet i Oslo, 2007) side 4
- ^ -Når de mektige blir maktesløse
(8. desember 2006). Pressen indirekte skyldig i justismord. Dagbladet.no. Besøkt 12. april 2009.
