Bombeattentatet i Brighton 1984
Bombeattentatet i Brighton ble utført tidlig på morgenen den 12. oktober 1984 av Den provisoriske IRA mot det konservative partiets årlige kongress på hotellet Grand Hotel i den engelske byen Brighton. Attentatet var rettet mot den britiske statsministeren Margaret Thatcher. Fem mennesker døde av bombingen og 34 ble skadet.
Bombingen[rediger | rediger kilde]
Bomben ble detonert kl 02.54 på natten. Thatcher var fortsatt våken, hun skal ha sittet oppe og jobbet med en tale. Baderommet, som hun hadde forlatt bare to minutter tidligere, ble sprengt av bomben. Hun og mannen Denis kom gjennom det hele uskadd. Thatcher byttet klær og ble deretter eskortert av sikkerhetsvakter til Brightons politistasjon. Thatcher-paret ble senere ført til Lewes Police College der de tilbragte resten av natten.
Selv om attentatmannen mislykkes med å drepe Thatcher, eller noen av hennes ministre, ble fem personer drept, deriblant Anthony Berry og John Wakehams første kone Roberta. Flere andre ble handikappede for resten av livet.
IRA ansvarlige for aksjonen[rediger | rediger kilde]
Dagen etter tok Provisoriske IRA på seg ansvaret for aksjonen, og sa at de skulle gjøre nye forsøk. Et berømt sitat var: «I dag hadde vi uflaks, men husk, vi behøver bare ha flaks en gang. Du må ha flaks hver gang.» (Today we were unlucky, but remember we only have to be lucky once. You will have to be lucky always.)[1]
Patrick Magee[rediger | rediger kilde]
I september 1986 ble Patrick Magee, da 35 år, dømt skyldig for å ha plassert ut og detonert bomben som drepte fem personer. Han hadde tre uker før konferansen tatt inn på hotellet under navnet Roy Walsh, plassert bomben i rom 629 og satt en langtidstimer på som skulle utløses under konferansen 24 dager senere. Donald Maclean bodde da i rommet med sin kone, som ble drept mens Maclean ble alvorlig skadd av bomben.
Patrick Magee ble dømt til åtte livstidsstraffer, hvorav sju var for Brighton-bombingen og det åttende for forberedelse til en annen aksjon. Dommeren anbefalte at Magee skulle sitte minst 35 år i fengsel. Innenriksminister Michael Howard økte det til «resten av livet». Magee ble imidlertid løslatt i 1999 etter bare 14 år i fengsel, som et ledd i Langfredagsavtalen. En talsmann for regjeringen uttalte at det «var vanskelig å svelge» og daværende innenriksminister Jack Straw klagde løslatelsen, men Nord-Irlands høyeste domstol tok ikke klagen til følge.[2]
Etter løslatelsen har Magee uttalt «Det jeg gjorde, gjorde jeg av overbevisning og så bra jeg kunne. Om det er noen mord jeg angrer i dag? Nei, det kan jeg ikke påstå.»[3] som opprørte mange av ofrenes familie.